Crash Bandicoot: Wrath of Cortex

Mens Nintendo og Sega alltid har hatt deres respektive maskotter i form av Mario og Sonic, så er det nærmeste Sony noen sinne er kommet dette, Crash Bandicoot. Den lille pungreven var med på å sementere suksessen på PSOne, da han i Universal og i særdeleshet Naughty Dog’s hender ble en verdig plattform motstander til de nevnte maskotene. Intet mindre enn fem titler er det blitt til siden den spede begynnelsen og fans har kunnet bruke deres orange idol som både go-kart kjører og partyape, før det ble annonseret at han hadde tatt turen til PlayStation 2.

Crash skifter eier
Selv om de fleste forbinder Crash Bandicoot serien med amerikanske Naughty Dog, så er det faktisk Universal som eier ham, og da Sony kjøpte opp den suksessrike utvikleren i fjor, så ble det uten muligheten til å fortsette den ettertraktede serien. Det er nå Traveller’s Tale som skal føre arven videre og selv om firmaet har laget noen seriøse misser med bl.a. A Bug’s Life og Rascal, så ser det ut til at de har gravd dypt i posen med nye og sikre konsepter og er kommet opp med noe som kan betegnes som forfriskende og nytt i en genre, hvor tiden dessværre i mange år, har stått stille. Det siste Crash Bandicoot: Wrath of Cortex spillet, er derfor et besnærende bekjentskab for alle som elsker et bra plattform spill, men som syntes, at det inntil videre har vært så som så med disse på PS2.

Uka Uka slår til igjen
De som kjenner bare litt til fokusen i Crash Bandicoot serien, vet at hans ærkerival Uka Uka (en svevende voodoo maske) alltid pønsker ut planer på å få knertet vår helt. Denne gangen er ikke anderledes. På et stormøte, hvor også Dr. Cortex er tilstede fremlegger han sin siste diabolske plan om å utrydde vår orange venn og denne gangen har han planer om å gjøre det med elementene ild, jord, luft og vann. Som alltid gir det utvikleren mulighet til å arbeide med mange forskjellige miljøer og farger, men det gir dem også mulighet til å kaste Crash ut i en masse nye ting - noe som i utpreget grad gjør seg gjeldende i denne fjerde utgaven.

Til lands, til vanns...
Noe av det første man legger merke til, når man begir seg inn i det siste eventyret, er hvor mye nytenkning Traveller’s Tale har klart å proppe inn i det ellers litt slitne plattform konseptet. Ganske sikkert er det fortsatt de meget lineære og til tider kjedelige banene, hvor det stort sett handler om å hoppe fra den ene enden av skjermen til den andre. Men nå får du også sjangsen til å fly i et rustent fly, rulle rundt inne i en kule (litt a la Monkey Ball) og kjøre gjennom en nedlagt mine i en gammel minevogn. Alt er flettet bra og grundig sammen, og man føler aldri at de enkelte tingene ikke passer sammen eller at de ikke er bra utført. Selv grafisk- og gameplay messig henger det bra sammen, og man lærer seg fort de nye spillereglene. Allikevel vender en gammel ting tilbake. De irriterende undervannsbanene, hvor kontrollen av Crash ikke levner mye plass til feil og hvor det mest av alt handler om hell frem for egentlig kunnskap. Jeg kunne godt vært forutuden disse, og i stedet ha fått noen flere baner med biler, fly og den meget morsomme Monkey Ball featuren. Men man kan vel ikke få alt?