Undertegnede har holdt et godt øye med Cult of the Lamb en god stund, for jeg har fra første stund vært overbevist om at dette kunne ende opp med å bli ett av årets beste spill. Dette etter å bare ha fått spilt noen tidlige utgaver og sett trailere, så hva nå? Vel, la meg gjøre dette veldig kort for de av dere med mindre tålmodighet enn Donald Duck i en buksebutikk: her får du et meget bra spill som blander engasjerende roguelike-action med interessante livssimulator-elementer både en fremragende måte.
Noen av dere lurer selvsagt på hvordan en slik kombinasjon fungerer. Det er ganske enkelt. Cult of the Lamb er på en måte et todelt spill. Roguelike-aspektene krever at du går inn i farlige områder for å kjempe mot ubeskrivelige farer i håp om å drepe falske guder som har fanget den eldgamle guden du får kreftene dine fra. Disse seksjonene minner en god del om The Binding of Isaac og andre "dungeon crawling roguelike"-spill siden det enkelt sagt handler om å drepe fiender og få nytt utstyr uten å møte dødens vrede. Dette blander du så sammen med den andre delen av spillet: livssimulatoren. Her skal du starte og lede en kult i navnet til den ene sanne guden, så da er det viktig å få enda flere følgere og ressurser i roguelike-eventyret.
De to elementene flyter altså veldig godt sammen siden det å få nye medlemmer og flere ressurser lar deg bygge nye ting, forbedre dem og med det oppgradere både deg selv og kulten. Noe som vil være musikk i manges ører er at livssimulator-delen nærmest begynner å gå av seg selv etter hvert som kult-medlemmene driver gårder, produserer ressurser og rydder opp etter seg selv uten nevneverdig innblanding fra deg. Du vil fortsatt måtte inspirere dem med daglige gudstjenester og ritualer for å forsikre at de ikke mister troen sin og vender seg mot deg. Gjengen kan ikke lage mat heller, så det er viktig å titte innom med jevne mellomrom for å kokkelere litt. Får du gjort disse småtingene går som sagt mesteparten av den delen automatisk.
På papiret høres dette muligens ikke særlig balansert ut, men automatiseringen fungerr på en måte begge veier siden du i starten mest sannsynlig vil tilbringe mer tid med kulten for å sette de grunnleggende aspektene på plass enn ute på eventyr.
Derfor føles dagene i Cult of the Lamb noen ganger litt korte når sollyset forsvinner nærmest akkurat idet du fullfører de daglige gjøremålene dine, Pliktene er såpass enkle, men uansett underholdende, siden de er en blanding av minispill som ber deg om å time og kombinere knappetrykk og mer ferdighetsfokuserte ting som fisking hvor du må holde krok-symbolet inne i et bevegende mål. Så selv om dette bare er en liten del av hva Cult of the Lamb tilbyr er livssimulator-delen såpass godt presentert og integrert at minuttene kan fly bare med disse.
Dermed blir det et slags luksusproblem at kampene ute i det fri også er ekstremt godt gjennomførte. Kontrollene er lett å lære og mestre, noe som kommer godt med siden både mengden og variasjonen av både fiender og prosjektiler på skjermen ofte krever ganske mye fokus om du skal overleve. Nærmest som vanlig for min del gjør tilfeldighetene i roguelike-systemet sitt for å irritere meg til tider siden man noen ganger får problemer fra første stund på grunn av et dårlig startvåpen, er uheldig med Tarotkort-trekningene (simpelt sagt Perks som for eksempel lar deg gjøre mer skade, forgifte fiender, tåle mer og mer) og slik. Selvsagt kan slikt gå begge veier, for med litt flaks får du våpen og forbedringer som passer deg ypperlig, men stort sett handler det om å tilpasse seg hva man får.
Til syvende og sist er derfor Cult of the Lamb et fortreffelig spill. Det er utrolig søtt samtidig som det er skremmende, mens alt er raskt å lære og gjøre selv uten at det fjerner utfordringen både når det gjelder livssimulatoren og kampene. Med et slikt design kjenner du stadig lysten til å ta en ny runde eller vende tilbake til spillet for å utvide kulten din eller utforske de ukjente områdene. Ganske imponerende siden du med jevne mellomrom er et drittsekk som må drepe de eldre siden kultmedlemmer ikke liker gamlinger, men når resten av spillet er såpass nusselig, engasjerende, tullete og generelt brilliant er jeg villig til å gjøre slikt.
