D-topia

Det er noe å si om et videospill som man ikke lett kan definere i en eller to setninger. Det kan ofte være en svakhet ved AAA-spill og store serier at man ikke nødvendigvis trenger å spille det aktuelle spillet for å vite hva det handler om, men dette er langt fra tilfelle for utvikleren Marumittu Games og deres prosjekt D-topia.

Dette spillet er en kombinasjon av livssimulator, puslespill og eventyrspill – et prosjekt der målet er å leve i et utopisk anlegg styrt av kunstig intelligens, hvor spilleren spiller rollen som en «Facilitator», en person hvis oppgave er å sørge for at beboerne er fornøyde og at anlegget fungerer uten problemer. I bunn og grunn tar du rollen som en blanding av en mekaniker og en personalansvarlig, og du må utforske anlegget, ta hånd om beboernes bekymringer, reparere skader – alt mens du følger reglene, bryter dem om nødvendig og samtidig fullfører dagens oppgaver.

Ja, det er en litt merkelig kombinasjon, men siden hvert element i « D-topia faktisk presenteres i en ganske rudimentær form, utfyller det hele den større helheten og skaper en hyggelig og sjarmerende opplevelse. Det finnes karakterer du har lyst til å snakke med, geniale og enkle gåter du vil løse, samleobjekter å jakte på og en daglig rutine som legger vekt på kortere spilløkter, slik at du kan logge inn og ut ganske enkelt. Å, og la oss ikke glemme hvordan du kan sette ditt preg på historien ved å ta valg gjennom et spesifikt forgreningssystem, slik at du får hendelser og en slutt som føles litt mer personlig.

Men uansett, la oss se nærmere på noen av områdene i dybden, og begynne med fortellingen. Den er enkel, men effektiv. Det Marumittu har kokt sammen vil ikke slå beina vekk under deg med dialogen, men det er en underliggende premiss som utforskes hver dag knyttet til anlegget som helhet og hvordan de menneskelige beboerne lever etter innfallene til kurator-AI-en, som er designet for å sikre at beboerne alltid er lykkelige. På papiret høres det ut som en fantastisk avtale å bo i « D-topia, men så begynner du å lære om de mer spesielle reglene, og hvordan beboere som bryter de strenge reglene blir sendt til «rehabilitering» et annet sted... Poenget er at etter hvert som historien utfolder seg, får du en følelse av at det lurer noe i vannet på D-topia – om du vil – at dette feilfrie anlegget ikke er fullt så lykkelig og feilfritt som det hevder å være, og å komme til bunns i dette blir en sentral og underholdende fortellingstråd å følge.

Videre bygger vi på dette punktet med valgene og hvordan disse spiller inn i den større sammenhengen. Forgreningssystemet og valgene er ikke vanlige; faktisk tilbys de kun under «Brain Meeting»-segmentene, der du ser tilbake på tidligere innsamlet informasjon for å komme frem til et klart svar og en beslutning. Denne utformingen gjør at du ofte vil være fornøyd med valgene dine, ettersom flytskjemaet lar deg tenke kritisk gjennom dem, men det vil alltid være elementer som gjør deg litt bekymret – enten det handler om hvordan det å dekke over andres feil vil gi deg et dårlig rykte, eller hvordan det å råde noen til å unngå en medisinsk behandling vil påvirke livet deres på sikt. Det er en interessant balanse, og en som fungerer i praksis.

Når det gjelder eventyrelementet, mener jeg at det er her « D-topia snubler mest, ganske enkelt fordi det ikke er så mange interessante steder å dra til eller ting å finne. For det meste vil du vandre rundt på jakt etter hovedpersoner å snakke med eller Block Side-terminaler å samhandle med, slik at du kan jakte på de samleobjektene i form av mus som befinner seg i den alternative regionen « D-topia. Bortsett fra å bruke kreditter du har tjent gjennom dagjobben din på samleobjekter til leiligheten eller kattemat, er det egentlig svært lite å gjøre fra et eventyrperspektiv, spesielt når man tar hensyn til nivåstrukturen og hvordan verden i utgangspunktet er satt sammen av en rekke sammenhengende rom du navigerer gjennom ved å bevege deg horisontalt. Det fungerer, uten tvil, men det er ikke akkurat et designvalg som vil stjele rampelyset.

Gåtene er derimot et område jeg faktisk føler at « D-topia ikke utnytter nok. Marumittu leker seg med noen geniale ideer og mekanikker i dette lille segmentet av det større spillet, der hvert sett med nivåer byr på nye utfordringer og systemer. Den underliggende designfilosofien er at alle gåtene er ganske enkle å forstå, men at løsningene kan være vanskeligere å mestre. Generelt snakker vi om grunnleggende matematiske utfordringer som går ut på å komme seg fra punkt A til B på en bestemt måte, ved å bruke alle brikkene i et begrenset rutenett mens man passerer nummererte sjekkpunkter på en bestemt måte – til og med en alternativ «Minesweeper»-lignende situasjon der man må krysse av i bestemte ruter avhengig av tallene på brikkene i nærheten. Poenget er at det er greit, men også virkelig genialt satt sammen, og jeg tror virkelig at « D-topia kunne ha tilbudt to til tre ganger så mange gåter som det gjør, uten at du ville blitt lei av å jobbe deg gjennom dem.

D-topia Spillet er ikke perfekt, og tempoet kan kanskje være litt for lavt til at alle spillere skal like det, men hvis du bare omfavner den avslappede stilen og jobber deg gjennom spillet litt etter litt hver dag, vil du sannsynligvis oppdage at du gradvis kommer til å elske det mer og mer. Det er interessant å lære mer om karakterene, den underliggende historien er full av mystikk og intriger, gåtene er enestående – det er sentrale og viktige deler av « D-topia som virkelig skiller seg ut. I tillegg er det designet for å være en mer konsis opplevelse, så selv om det ikke er et fartsfylt spill, blir det heller ikke for langtekkelig. Til syvende og sist har Marumittu her skapt en herlig indie-perle som er perfekt for fans som leter etter noe litt mer avslappende og beroligende denne sommeren.