Dark Messiah of Might & Magic: Elements

Premissene er nemlig så absolutt tilstede i Dark Messiah of Might & Magic: Elements, som jeg heretter omtaler som Dark Messiah. Verdensmesterskapet i lang spilltittel skjer senere i år.

Joda, premissene er der. Spillet baserer seg på Source-motoren, som blant annet brukes i Half-Life 2, og kan meget gjerne sammenliknes med nettopp Half-Life 2. Det er et førstepersonsspill, der du inntar rollen som helten Sareth, på jakt etter en juvel eller ring eller noe. Plottet er ikke akkurat spillets sterke side, jeg begynte å falle av allerede i første filmklipp, som forøvrig ser ut som det ble laget for Playstation på 90-tallet en gang.

Men så vidt jeg fikk med meg, handler spillet om deg som den gode helten i et land som trues av et ondt vesen som omtales som Dark Messiah. I motsetning til spill som Oblivion, byr ikke Dark Messiah på en åpen verden. Det er delt inn i kapitler som består av ganske lineære kart. Mangelen på utforsking og frihet gjør at actionelementene står i fokus, og det skjer ofte spektakulære ting på brettene. Når man ikke får gå rundt å utforske fritt, føles det hele mer som et actionspill som Half-Life 2. Kamp er sentralt, uansett hvilken klasse man velger.

Du starter nemlig spillet med fire klassevalg: tyv, magiker, bueskytter eller kriger. Hver klasse har sine ferdigheter, uten at de påvirker handlingen i spillet. Du må selvsagt tilpasse spillestilen din til klassen: en bueskytter vil selvsagt konsentrere seg om å ta fiender på avstand, mens en kriger gjerne vil forsøke å plante sverdet i skallen på nærmeste slemming.

Rollespillelementet kommer inn i spill ved at du får erfaring for å bekjempe fiender eller oppdage hemmeligheter, og går så opp i nivåer. Nye nivåer gir deg nye ferdigheter, som mer skade med sverd eller ny magi. Dessverre får man ikke velge ferdigheter selv, man følger en fast sti, så spillet kan vel egentlig ikke kalles et rollespill ettersom man egentlig ikke kan forme karakteren sin selv.

Men det spiller ingen rolle, for nå kommer vi nemlig til spillets største styrke. Når du først er i gang, legger man merke til to ting: Spillet har en veldig kul kampdel, og det bruker fysikk aktivt. Mitt førstevalg i spillet var kriger, og kampene var overraskende bra gjennomført. Man blokker med LT og slår med RT. Holder man inne knappen lader man opp et hardere slag. Utover i spillet fikk jeg nye ferdigheter med sverdet.

Man også sparke fiender bakover ved å trykke inn begge knappene, noe som byr på kreative løsninger i kampsituasjoner. Er det et bål i nærheten kan man sparke fiender inn i et bål. Eller utfor et stup. Eller på en vegg med pigger. Her er det gode sjanser for destruktiv kreativ utfoldelse, og ganske så tilfredsstillende og. Kampene er kjappe, intense og effektive, og absolutt et stort pluss med spillet.

Likeså fysikken. Man kan kutte rep for å slippe ting ned fra taket, velte tønner som ruller over fiender, osv. Selv om noen av bretten er lagt opp såpass sterkt til at du skal gjøre dette, at det grenser til det latterlige. Vi har alle ledd av fiendene i førstepersons skytespill som alltid henger rundt de røde eksplosive tønnene og bare venter på kula som skal sprenge de i fillebiter. I Dark Messiah stiller vaktene seg gledelig under vaklevorne stillaser fulle av tunge tønner og esker som bare venter på å ramle i hodet på dem...

Men det fungerer allikevel, og på sitt beste er Dark Messiah en morsom lekeplass å boltre seg i.

Det er bare så synd at resten ikke holder mål. Hadde Dark Messiah vært en film, ville det vært en soleklar B-film. Rett-på-video-materiale, med Steven Seagal i hovedrollen. Produksjonskvaliteten er nemlig veldig ujevn. Grafikken varierer fra godkjent og stemningsskapende til rimelig elendig, og spillet plages også i enkelte partier med å holde tempoet oppe. Bildet fryser nesten når mange fiender kommer på skjermen, noe som er veldig plagsomt.

Det har også en utrolig gammeldags spillogikk, eller mangel på sådan. I et av brettene var jeg i en by, og gikk inn på et kjøkken i et vertshus. Kokka på kjøkkenet ropte at her hadde jeg ingenting å gjøre, kom deg ut, men jeg kikket meg litt rundt. Og før jeg viste ordet av det dukket det opp en skjerm med Game Over. Fordi jeg var for lenge inne i kjøkkenet hennes. Dermed var det bare å begynne fra starten av brettet igjen.

Spillet er heller ikke redd for å låne fra andre spill, man kjenner lett igjen elementer fra Oblivion og andre rollespill, samt en haug av skytespill. Da jeg i starten av spillet ble introdusert for min magiske kvinnelige assistent, som gikk inn i kroppen til helten og ble en stemme i hodet hans som av og til kommer med tips, begynte jeg nesten å lete etter en grønn Mjolnir-rustning i nærmeste kiste. Tydeligvis digger en av utviklerne måten Bungie har brukt Cortana i Halo-serien.

Så var vi egentlig i land da. Er du villig til å tilgi en del tekniske svakheter, og et meningsløst fantasyplott, har faktisk Dark Messiah mye moro å by på i et veldig intenst og kreativt kampsystem. Et kampsystem som hadde fortjent en bedre skjebne enn dette.