Dark Sector

• Se videoanmeldelse av Dark Sector HER!

Den fiktive østblokkstaten Lasria skjuler en mørk hemmelighet fra den kalde krigen. Du er superagent, og blir satt inn bak fiendens linje for å utføre en ryddejobb - slette hemmeligheten fra historien. Enkelt. Eller? Det burde vært enkelt. Allerede i første oppdrag blir du utsatt for en biologisk materie som setter i gang en mutasjonsprosess i kroppen. Ut av armen din vokser det en rund stålbumerang, og denne skal bli din beste venn de neste ti-tolv timene.

Historien i Dark Sector begynner litt sånn halvspennende, og så er det bare nedover-bakke derfra. Det som ser ut til å bli en interessant kalde-krigen-slash-mislykket-forskningsprosjekt-setting begår noen helt utilgivelige feil etter hvert, og faller helt sammen. Mutantbikkjer som graver seg opp fra bakken på en kirkegård? Hallo?

Men selv om storyen er kalasræva, er spillet ditto underholdende. Nå som du er mutant kan du ikke bruke militære våpen. De har en mutantlås som aktiveres ti sekunder etter at du plukker dem opp. Det betyr at du må bruke din nye kastedings for alt den er verdt. Og det, kjære leser, er en blodig fornøyelse.

Etter at bumerangen har forlatt hånda, kan du innta en slow motion-sekvens hvor du selv kan styre dens dødelige bane med sixaxis-kontrolleren. I lekker slow motion kan du finsikte deg inn på buken til en fiendtlig knekt. Som varm kniv i smør glir den gjennom kjøtt og bein. Beina står igjen og vakler et øyeblikk, mens overkroppen spinner avsted i en blodig piruett. I slow motion. Det er herlig brutalt.

Dark Sector har sine helt strålende øyeblikk. Jeg befinner meg i et falleferdig hus. Ut gjennom et hull i veggen kan jeg se at det kommer en intetanende fiende i gul regnfrakk patruljerende. Jeg stiller meg i en skyggefull krok med siktet rett på den lukkede døra. I høyre hånd har jeg bumerangen min, mens venstre pekefinger hviler på avtrekkeren på en pistol. I det døra går opp, er han allerede død. Et rent skalleskudd. Men en håndfull soldater i nærheten har hørt skuddet, og kommer løpende. Jeg styrter bort til døren, plukker opp hagla hans, og vet at jeg har nøyaktig ti sekunder før våpenet blir ubrukelig. Soldatene kommer nærmere. Jeg løper dem i møte. Kuler betyr ingenting. Hagla er verdiløs om syv sekunder nå uansett. Jeg rekker akkurat å tømme magasinet før jeg kaster meg ned bak en veltet betongsøyle. Jeg fikk tatt ut to av dem før mutantlåsen gjorde hagla til en ubrukelig metalldings. Det er to fiender igjen. Jeg sikter bumerangen på et automatvåpen som ligger ved siden av en død kropp. Bumerangen tar den med tilbake, og jeg har ti nye sekunder på meg. Mer enn nok. Han ene drar ut splinten av en granat, og gjør seg klar til å kaste. Jeg sprayer blykuler, og treffer granaten mens han holder den i hånda. Eksplosjonen river de to gutta i store, blodige biter. Suksess.

Jo da, det er hektisk og voldsomt, men selv om det er et actionspill det er snakk om, har det også sine rolige øyeblikk med enkle, fysikkbaserte puzzles. Ingen fiender så langt øyet kan se. Bare deg og en stengt vei. Hvordan skal du komme deg videre? Svaret er aldri langt unna, men disse små av-brekkene er med på å gi Dark Sector en fin dynamikk og balanse.

Sjefen for tyveriavdelingen i Digital Extremes skal ha all honør. Han har valgt ut helt glimrende elementer å stjele. For Dark Sector er for det meste et oppkok av andres gode ideer. Kontrollen er for eksempel hentet rett ut av Gears of War. Et par mindre justeringer, men det er svært likt. Videre har Dark Sector hentet inspirasjon fra både Resident Evil 4, Stranglehold og Heavenly Sword, og resultatet er svært spillbart og mesterlig sammensatt, selv om vi altså har sett de fleste elementene i andre spill før.

Dark Sector er kanskje ikke årets største overraskelse, men uten tvil månedens høyde-punkt, og et av vårens heteste actionspill. Jo da, det låner svært liberalt fra andre, men gjør det bra, og ender til slutt som en brutal actionkaramell for alle som liker den slags.