Dead Island 2

Etter en veldig intens intro, befinner jeg meg på et fly på vei mot sikkerhet sammen med en svært variert gruppe personligheter. Zombieapokalypsen har rammet Los Angeles, som her ofte omtales som Hell-A i stedet for klassiske LA. Jeg velger å spille som den mannlige stripperen Ryan, som i spillet beskrives som en tankkarakter, vel vitende om at flyturen ikke vil være så rolig som den kan virke på det tidspunktet.

Som jeg skrev i forhåndsvisningen min, ville det vært noe av et antiklimaks hvis spillet, etter et nesten enestående utviklingshelvete, bare besto av en intro som tok meg i sikkerhet og da var eventyret over. Flyet rekker knapt å få luft under vingene før det styrter. Heldigvis overlever Ryan og møter en overlevende LA-kjendis i Bel-Air - hvor eventyret begynner.

Ved første øyekast kan du virkelig ikke se hvor hardt utviklerne har jobbet med spillet, som har blitt sprettet rundt mellom studioer som en basketball. Det er rett og slett Dead Island, et spill jeg spilte ganske mye da det først kom ut, og mye er umiddelbart gjenkjennelig. Vi har ferieparadiset invadert av vandøde monstre, vi har spilloppsettet der jeg samler alle slags verktøy som kan brukes som våpen, ferdigheter som kan låses opp, utstyrsoppgraderinger, raserimodus som kan aktiveres og en verden av overlevende som trenger din hjelp.

Ryan ser tidlig ut til å være immun mot zombiebitt, noe som får ham til å tro at han kan bidra til å lage en vaksine, som starter en reise gjennom utallige ikoniske landemerker i Los Angeles. Videre synes jeg Los Angeles, spesielt om dagen, er utrolig godt skildret, og jeg blir ganske fristet til å bestille en ny LA-tur etter å ha knust zombieskaller langs palmekledde boulevarder i det stekende solskinnet.

Men fra første øyeblikk er det noe som plager meg. Og det er at jeg synes det er vanskelig å riste av meg at Dead Island 2 føles litt gammelt og passer bedre til en PC med mus og tastatur enn en vanlig kontroller. Det førstnevnte problemet er større og skyldes flere forskjellige ting, men en av de mest alvorlige er at utviklerne ikke tilbyr noen god spillvariasjon. Du må søke etter utallige minimale elementer for å komme videre med en kontroller som føles litt for stiv.

Denne typen oppdrag føles veldig utdaterte, og gåtene består vanligvis av å klikke på noe og finne ut hva du trenger (et batteri, en vannkanne, en nøkkel og så videre), og så må du finne det du trenger og gå videre. Av og til vil det imidlertid være vanskeligere utfordringer, for eksempel å bruke vann til å lede strøm til noe. Du får gjennomganger av alt dette, så det blir egentlig aldri for vanskelig. Mens du søker, er det vanlige zombier du må håndtere, og forhåpentligvis vil du også finne mange materialer underveis som du senere kan bruke til å enten reparere og / eller oppgradere verktøyene dine. Imidlertid er jeg ikke i det hele tatt solgt på konseptet med å ha flere elementer i hvert rom for å plukke opp. Å samle materialer er ikke så gøy, og variasjonen av dem er dårlig. Uten musens presisjon klarer jeg ofte ikke å plukke opp skrapmetall- eller elektronikksøppelet jeg så desperat ønsker, noe som får meg til å stoppe og ødelegge spillets følelse av tempo og rytme.

Heldigvis er kampene desto mer underholdende. Spillet er fullt av forskjellige typer fiender, og det er viktig å ha riktig utstyr og ferdigheter. Utviklerne har skrytt mye av hvordan du bokstavelig talt kan partere fiendene, noe som faktisk fungerer nesten sjokkerende bra. Tidlig i eventyret valgte jeg regelmessig å hugge av beina til motstanderne mine slik at de skulle komme krypende etter meg med bein stikkende ut av stubbene i stedet for raskt å angripe og løpe som en gruppe. Denne funksjonen forblir smart gjennom hele spillet (det er aldri kjedelig å nesten helt kutte en kjeve slik at den henger fra et kjøttfullt zombieansikt), selv om det blir litt mer en gimmick på vanskeligere fiender hvis kroppsdeler jeg ikke kan kutte av så lett.

I kampene er det også et pareringssystem som gir deg sjansen til raskt å motvirke fiendtlige angrep. Det føles imidlertid ikke helt vanntett da spillsystemet er litt for klønete til å brukes med den presisjonen jeg er vant til som kampspillspiller. Ofte er det også feller å bruke for spektakulære drap, for eksempel å helle vann i nærheten av løse kraftledninger eller bruke bensin for å gjøre zombier til vandrende bål. Ingenting av dette føles spesielt unikt eller for den saks skyld ekstraordinært bra, men det fungerer likevel mer enn godt og føles underholdende. Unntakene er de mer anonyme bosskampene, der utviklerne har laget åpenbare feller du kan bruke for enklere seire.

Konseptet med våpen som slites ned av kamp er noe jeg ofte synes ødelegger mer enn det tilfører. Jeg forstår at utviklerne ønsker å skape en ekstra utfordring og forlenge spilletiden ved å kontinuerlig måtte lete etter materialer for reparasjon, men å ha et massivt brekkjern som blir ubrukelig etter å ha knust noen råtne zombiehodeskaller føles bare dumt. I tillegg får du så mye materiale at du aldri trenger å kaste favorittingene dine, som også kan repareres et uendelig antall ganger. Dette gjør slitasjen mest til et irritasjonsmoment. Det er imidlertid enkelt og morsomt å oppgradere våpnene på arbeidsbenkene du finner. Å kunne gi golfkøllen din brannegenskaper, for eksempel, er merkelig tilfredsstillende.

Utskifting av det klassiske ferdighetstreet med en slags ferdighetskortstokk er også verdsatt, og er et veldig fleksibelt system som lar deg velge hvilke evner du vil aktivere til enhver tid. Når du spiller, kan du ha flere og flere aktivert samtidig, og selvfølgelig også få et større utvalg av forskjellige kort. Selv investerte jeg tungt i crowd control-funksjonen, som ofte føltes nyttig.

Dead Island 2 tilbyr en troverdig verden som har blitt etterlatt i en hast. Overalt er det spor etter mennesker som levde sine normale liv før zombieapokalypsen rammet. Det er spennende å gå gjennom folks hjem og i mange tilfeller kunne gjette hva som skjedde da alt gikk til helvete. Flere gjenstander kan plukkes opp og bidra til en større historie. Det er også noen fine eksempler på samfunnskritikk som jeg ikke skal røpe her.

De overlevende jeg møter gir meg ofte sideoppdrag med varierende belønning. Jeg har gjort flere av disse, men det er få jeg vil kalle gode, eller minneverdige. De involverer ofte å gå til et sted og deretter drepe en haug med zombier, noen ganger med en vri som å drepe dem med ild eller kaste dem fra høyder. Karakterene som gir oppdragene er sjelden godt spilt og har nesten provoserende flate personligheter, som influenseren du møter tidlig som vil spille inn innhold av deg som dreper zombier. Her kunne det vært gjort mye mer.

Alt i alt er Dead Island 2 et underholdende eventyr, spesielt hvis du har noen å spille samarbeidsmodus med. Det er kjøttfullt, det er langt, og til tider er det veldig pent. En slags merkelig og digital Los Angeles-ferie, om du vil. Men det er også så tro mot originalen at det nesten er helt blottet for overraskelser og føles strukturelt gammelt. Heldigvis var originalen et veldig bra spill, og det er også dette, men ikke helt på samme nivå.