Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Dead Island: Riptide

Dead Island: Riptide

Oppfølgeren til Dead Island fører historien videre, nå med enda flere udøde. Adrian har slaktet seg gjennom dem og satt karakter.

Jeg sniker meg inn mot en campingplass. Et sted der inne er verktøyet jeg trenger men i veien står et halvt dusin vaklende udøde. Håper de ikke har sett meg. Jeg er tom for medisin men har en kjøkkenkniv, en nødblusspistol med tre skudd og et balltre hamret full med spiker. Jeg ser opp fra skjulestedet mitt og teller zombiene på nytt med hjertet i halsen. En av dem snur seg mot meg og snerrer.

Dead Island: Riptide
Bring ditt pene ansikt til øksen min!

Slik var mitt første møte med Dead Island: Riptide, nervepirrende og engasjerende. Jeg spilte aldri forgjengeren og som Gamereactors selvutnevnte zombieekspert var det med stor iver jeg satt meg ned for å anmelde Dead Island: Riptide fra Techland. Jeg merket raskt at jeg liker Dead Island sin tilnærming til zombieapokalypsen. Der andre spill kaster zombier etter deg tvinger Dead Island deg til å oppsøke infiserte områder, noe som er mer stemningsskapende for meg enn en horde som hyler og skriker.

Dead Island: Riptide er en direkte oppfølger fra originalen. Det plukker opp trådene der forgjengeren slapp og drar historien videre. Figurene fra førstespillet er med i tillegg til en nykommer, eks-soldaten John Morgan som jeg valgte å spille.

Dead Island: Riptide
John Morgan, nevenyttig australsk eks-soldat og løpegutt

Historien er tynn og føles mest som en B-film, en krysning mellom Planet Terror og det originale Far Cry. Etter en heftig prolog på et krigsskip i en storm blir jeg vasket i land på øya Palanai og slår meg sammen med de andre overlevende. Der blir jeg fortalt av en soldat at militæret planlegger å atombombe øya og at vi må komme oss til byen Henderson for å flykte. Det er det siste jeg hører om saken før jeg blir sendt ut på en uendelig serie med henteoppdrag. Jeg er en glorifisert løpegutt og fjorten timer spilletid senere leter jeg fortsatt etter en vei til Henderson.

Det er mye repetisjon i Riptide og først et stykke ut i spillet begynner det å bli spennende, blant annet med en sekvens hvor man må forsvare ruinen av en kirke med mitraljøser. Spillet er heldigvis ikke uten selvironi og mens jeg trasker gjennom jungelen på leting etter nok en dings utbryter John "er jeg den eneste som gjør noe her!?" Techland har også gjort det veldig enkelt å spille Riptide med venner eller tilfeldige spillere på nett, noe som gjør monotonien mindre ensom.

Dead Island: Riptide
Å få rive hodet av denne skapningen er et av høydepunktene i spillet

Det er tre ting som definerer Dead Island: Riptide. Bøttevis av innhold, vakre omgivelser og brutale kamper. Overalt er det sideoppdrag og det er veldig lett å bli avsporet, spesielt siden de virker mer interessant enn hovedhistorien i begynnelsen. Hvis du satser på å gjøre alt slik jeg gjorde vil det ta deg timevis å komme gjennom Riptide. Ikke at det er negativt for spillet er utrolig vakkert og omgivelsene glir smidig fra by til jungel og til oversvømt sumplandskap. Det blir aldri visuelt kjedelig, med unntak av et par ekstremt lokale regnbyger som dreper all innlevelse, og stive ansiktsanimasjoner.

Det beste med Dead Island: Riptide er såklart kampsystemet. Det er gøy å knuse zombiehoder og sparke udøde ned trapper. Jeg vet ikke om det er mangfoldet av våpen, taktisk bruk av utholdenhet, den tilfredsstillende fysikken idet zombiene dør eller blandingen av rolige øyeblikk og voldsomme actionsekvenser, men kampene i Riptide treffer meg midt i hjertet.

Dead Island: Riptide
Det blir aldri kjedelig å knuse zombieskaller

Det jeg liker best er at spillet er tillater ulike spillestiler, både i valg av våpen og tilnærming til kampene. I begynnelsen var jeg forsiktig men etter hvert som jeg begynte å kjenne ferdigheten til John endret jeg taktikk. John slåss best i nærkamp med kraftige slag og sparkeangrep. Jeg gikk fra å være en feig amatør til en kald drapsmaskin som sprintet inn i klynger av zombier og slo dem fra udød til helt død. Til og med de store muterte zombiene angrep jeg som en psykopat, hogget armene av dem med min trofaste machete og hamret hodene deres til en blodig pøl. Jeg ser for meg John, dekket fra topp til tå med zombieblod og blodskutte, ville øyne. Det dreper all sans av skrekk i et spill, men gjør underverker for underholdningsverdien.

Dead Island: Riptide
Riptide er blodig, grusomt og veldig moro.

Dead Island: Riptide sliter med en treg start på historien og repeterende oppdrag. Figurgalleriet er en stor klisjé, stemmeskuespillet både bra og dårlig og omgivelsene er pene men statiske. Det mangler polering men til tross for dette er det et veldig underholdende spill. Jeg blir aldri lei av å hogge, knuse og sparke inn hodene til zombiene og løper ivrig inn i hver kamp. Det er enkel moro, men moro er det. Så lenge der er zombier å drepe kommer du ikke til å kjede deg, og om du vil være garantert en underholdende spillopplevelse, sørg for å spille Dead Island: Riptide med en venn.

Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
Dead Island: Riptide
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Brutal zombiedreping, mye innhold, store åpne områder, lyden av å kjøre på zombier med bil!
-
Repeterende oppdrag, stive ansiktsanimasjoner og stivt stemmeskuespill, det blir aldri natt og veldig lokalt regnvær.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene