Dead to Rights

Namco kan forbindes med en rekke spilltitler, der de fleste gode titlene inneholder vold eller våpen, til tider begge deler. Mange av disse titlene er blitt godt kjent og har på sett og vis satt egne standarder. Time Crisis og Tekken er to gode eksempler på dette. Men det får være nok småsnakk om utvikleren Namco. La oss heller komme oss til kjernen av denne anmeldelsen litt kjapt.

Jack Slate er navnet på actionhelten over alle actionheltene, i følge Namco selv. Slate er politimann og da sier det seg selv at han er den eneste "snille", ukorupte purken i hele verden. Og for dere som har sett noen filmer av typen action, finner man raskt ut at det er de snille som får gjennomgå i starten av filmen. Slik er det her og. Namco må virkelig tro de har et helt unikt spillkonsept, for de satser nemlig alt på den klassiske "den-som-skøyt-pappa’n-min-skal-søren-meg-få-skikkelig-gjennomgå"-historen. Å si at dette spillet byr på et originalt og nyskapende plott vil være som å si at elefanter er gode linedansere.

På 15 "kapitler" skal du skyte, sprenge, slå og hamre på motstandere. Og det er et utall våpen til din disposisjon, i tillegg til at du kan finne gassbeholdere som du kan kaste mot motstanderen, så sikter du mot tanken og...BOM! Kjempe morsomt! Det blir heller ikke noe kjedligere når du i Matrix/Max Payne stil kan hive deg i en retning og pepre motstanderene så fulle av bly at de kan bruke et visst lem som skriveredskap. Men dette må du gjøre før du treffer bakken. Men det hele virker som en degradert versjon av "bullet-timen" man kan finne i Enter the Matrix. Likevel gir vi jo denne saken en sjans (Å?! Skyter du på MEG!? *hoppe i slow motion* BANGBANGBANGBANGBANGBANG...! Mwahahaha...).

Muligheten til å bruka bikkja di som våpen fungerer veldig greit på den måten at det er effektivt. Visuelt fungerer det dårlig. Du trykker på knappen og vips, så dukker hunden din plutselig opp fra tomme lufta og åpner magen på motstanderen din, og før du rekker å si "kom hit!" så har han kommet tilbake med eventuelle våpen denne motstanderen hadde på seg. Og vips! Borte! Som sagt - det funger - men ikke som man forventer og har man en smule logisk tankegang, så vil man plages hver gang man warper hunden inn i slåsscenen.

Når du skyter deg gjennom hordene med motstandere kan det også være greit med et mennesklig skjold, noe du kan skaffe deg ved å trykke på sirkel en gang. Det virker ikke som om det plager motstanderne at de skyter kameraten sin, så han holder ikke ut særlig lenge. Men det er kult å ha muligheten til det. Skulle han en sjelden gang overleve skjoldbehandlingen, kan du iskaldt henrette ham med et skudd i hodet eller i nakken. Det avhenger litt av hvilket våpen du har fremme.

Du har også muligheten til å avvæpne fiender dersom du selv skulle mangle et våpen av passende kaliber. Og her kommer nemlig spillets høydepunkt: Du kan se disse teknikkene i slo-mo og de er temlig fete mange av dem. Noen av dem er kyniske, iskalde henrettningsteknikker, mens andre er rett og slett bare stilige. Muligens spillets beste egenskap, dette her.

Du husker kanskje Metal Gear Solid 2’s glatte animasjoner og gjennomførte grafikk, eller Splinter Cells’s vakre lysspill (selv på PS2-versjonen). Dead to Rights kan ikke en gang sammenlignes med noen av disse spillene grafisk sett. Alt er degradert og ser billigere ut enn i noen av disse toppspillene. En av de meget irriterende momentene er at fiendene forsvinner 13 millisekunder etter at de har truffet bakken. Det eneste som blir igjen av dem er en Resident Evil aktig blodpøl, noe de fleste av oss har gått litt lei av.

In-game filmene burde være relativt feilfrie, men det skjer ofte at kameraet kommer så nærme at figuren mister en arm eller et ansikt. Disse filmene har en tendens til å være særdeles hakkete, slik at den stilige politibilen som kjører bortover gata ser mer ut som meg i min bil (Ford Fiesta 1.0) med clutchtrøbbel, enn en erfaren amerikansk politimann som bruker en politibil med automatgir.

La oss se punktvis på logikken i dette spillet:
- Slate blir skutt med en bazooka og animasjonen som følger tilsier heller at han hadde fått slengt en stein i trynet. Dette er meget realistisk, tenker vi da. (liksom!)
- Hotellgjester som ser på at du slakter uniformerte politimenn, men de er uredde og hjelpsomme. Dette er også meget logisk. (ha!)
- Fiendene dine virker intelligente når de klarer å oppdage deg før du i det hele tatt har vist deg, men dette inntrykket fjernes delvis når en hel gjeng tømmer gønnerne sine i veggen du er bak. Fienden kan gå igjennom hverandre. Derfor er det hensiktsløst å prøve å kaste en annen person på dem for å få dem til å ramle.
- Brannslokningsapparatet du bruker på et punkt i spillet er utømmelig, inntil du kommer til et visst punkt. Da er det alltid tomt, om du har brukt det eller ei.
- Du er en sprek ung mann, men en kasse på 40 cm blir en hindring du må gå rundt...

og slik fortsetter logikkbristene. Jeg vet at dette er et uvirkelig spill, men det må ikke være alle disse logiske feilene i spillet for å få det til å virke uvirkelig, de bare irriterer meg.

Lyden på dette spillet består hovedsakelig av eksplosjoner og smell med forskjellige variasjoner. Det høres ikke så galt ut, Selv om de kunne pyntet med for eksempel knirking fra bygningen du er i som brenner, eller kanskje litt "flammelyd" og slike detaljlyder. Stemmesamplingen varierer fra greit til noe som kunne vært hentet fra et Sega 16-bit spill. Man blir rett og slett overrasket at man har valgt å degradere stemmene i spillet til et slikt nivå. Stemmeskuespillet har jeg ikke tenkt å si mye om, men det er store variasjoner der og. Men stort sett får man B-film følelsen uansett...

Gåter og nøkkelpusling er ikke akkurat hjerneknusende vanskelig i dette spillet, så selv jeg hadde lite til ingen problemer med å komme meg frem. Skulle du mot all formodning sitte fast, så er det bare å bevege deg rundt til noen skyter på deg. Så dreper du dem og går den veien de kom fra. Husk: Du får ikke opp dører eller får nøkler dersom ikke alle er drept. Det er nemlig alltid sistemann som blir drept som har nøkkelen.

Spillet er likevel en ganske variert opplevelse. Du skal gjennom en del av det samme (skyte, drepe, løpe...), men du skal også fly helikopter (eh... vel skyte fra helikopter egentlig) og det er massevis av kule småspill som du må igjennom når du skal dirke opp dører, løfte vekter, desarmere bomber osv. Selv om disse ikke akkurat er vanskelige, så er de et veldig fint avbrekk i resten av spillet.

Dette er spillet for deg med 16:9 skjerm, for deg som mener at løsningen på alt er unødvendig mye bruk av vold, og blodsprut opp etter veggene er en selvfølgelig konsekvens av dine handlinger. Historie og plott er ikke særlig viktig for deg, heller ikke gåter i Tomb Raider klassen. Det er godt Namco ikke gir oss muligheten til å bruke hatteholderen på toppen av skuldrene gjennom hele spillet... Dette er med andre ordlett fordøyelig underholdning som ikke krever aktivitet fra den regionen over halsen. Ikke ha for høye forventninger til dette spillet, så blir det greit nok