Death Stranding 2: On the Beach

Få spill har tatt meg med på en så følelsesladet reise som Death Stranding 2: On the Beach. Jeg har blitt imponert, ledd, grått, grått, kjedet meg, grått, blitt skuffet og klappet i hendene av barnslig glede. Det er vekselvis inderlig og tåpelig, fartsfylt og introspektivt, nysgjerrig og kult. Med andre ord er den Kojima-synkron som bare det. Og det er vel akkurat det alle vi som har fulgt mannen, myten, legenden Hideo Kojima i flere tiår kunne ønske oss - selv om det er flere ting som kunne ha vært gjort bedre.

Det første Death Stranding fikk en av de mest blandede mottakelsene i nyere AAA-historie. Metascore ligger på respektable 82 %, men bak dette gjennomsnittet ligger det overraskende mange lunkne anmeldelser og en rekke 10-tall, og spillet, sammen med nyinnspillingen Resident Evil 2, vant mange GOTY-priser blant verdens spillsider. Noen av oss på Gamereactor ga det terningkast 9 og kalte det Kojimas beste spill. Selv var jeg ikke fullt så begeistret, men for meg var det ingen tvil om at Kojima hadde noe spesielt på gang med sitt unike univers.

Nå, nesten seks år senere, ville det overraske meg om mottakelsen ikke er mer unisont positiv. Delvis fordi vi vet hva vi går til, men også fordi Death Stranding 2: On the Beach foredler formelen på en rekke områder og skaper en mer harmonisk og engasjerende opplevelse - selv om jeg gjerne skulle sett at Kojima og teamet hans hadde tatt enda mer drastiske grep på flere områder, men mer om det senere.

La oss begynne med de berømte forventningene. Jeg liker å snakke om språket i spill. Ikke i litterær forstand, men når det gjelder design. Jeg vil våge å påstå at alle som leser dette har en iboende forståelse av hvordan man skal tilnærme seg et gitt spill på et grunnleggende nivå. Hvor kan jeg klatre? Hva kan jeg interagere med? Den slags ting. De fleste spill bygger tungt på skuldrene til andre vi har spilt, så vi finner oss raskt til rette i dem. Death Stranding føltes radikalt annerledes ved å gi en hovedrolle til den enkle handlingen det er å ta et objekt fra A til B uten å ødelegge det. Det var en leveringssimulator i en dystopisk fremtid, og det var rart. L2+R2 for å holde balansen? Optimal vektfordeling? Det var en dyr lekse som var forbundet med en viss frustrasjon.

Nå har vi lært det - akkurat som vi lærte å alltid holde skjoldet oppe i Dark Souls. Nå snakker vi Death Stranding flytende. Og så kan de av oss som holdt ut forrige gang, høste fruktene og nyte Hideo Kojimas dypt merkelige univers fra begynnelsen.

Og for en start det er. Det har gått 11 måneder siden det første Death Stranding. Sam - hvis slitte støvler vi nok en gang trekker over føttene - bor nå på grensen til Mexico sammen med Lou. Helt under radaren, selvfølgelig, for det er mange som vil ha tak i den lille jenta. Det er et isolert, men rimelig fredelig liv - eller så nær fredelig man kan komme i en postapokalyptisk verden hjemsøkt av morderiske spøkelser, regn som eldes fortere enn M. Night Shyamalans strand, og risikoen for enorme eksplosjoner hvis noen i nærheten går på trynet.

Den midlertidige roen blir imidlertid avbrutt av Fragile, som kommer med et tilbud som innebærer transport til Mexico og muligheten for et liv uten å måtte se seg over skulderen. Et fritt liv sammen. Det er en kraftfull åpning, og i det hele tatt spiller Kojima og co. med muskler de første 5-7 timene. Når Sam krysser grensen til Mexico over en sammenrast bro full av bilvrak, skjer det under en tett sandstorm som gjør spilleren desorientert og på vakkert vis viser frem det uforutsigbare været som spilte en stor rolle i traileren som ble annonsert. Og når det noen timer senere er på tide å reise fra Mexico til Australia via en mystisk struktur, kan sci-fi-elskeren i meg nesten ikke sitte stille av ren begeistring over hvor vakkert det hele er iscenesatt. Skjønnhet og raritet i slående forening.

Når støvet fra sandstormen har lagt seg, roer Death Stranding 2: On the Beach seg litt ned - både narrativt og mekanisk - og finner et velfungerende, om enn mer velkjent og trygt, fotfeste. Dette bringer oss til den forfiningen jeg beskrev innledningsvis. Death Stranding 2: On the Beach er fortsatt nært beslektet med sin forgjenger. Til tider føles det faktisk som den definitive versjonen Kojima ønsket at han kunne ha laget fra starten av, eller kanskje snarere et speilbilde som tar opp igjen temaer og sekvenser fra det første spillet.

Ta for eksempel oppdragene med Neil, som ligner på oppdragene med Cliff fra det første spillet, men som overgår dem med god margin når det gjelder rent visuelt spektakel. Narrativt og tematisk er jeg ikke sikker på om jeg foretrekker dem fremfor Mads Mikkelsens briljante prestasjon, men de gjør et stort emosjonelt inntrykk og setter et varig preg på historien som helhet. Og så er det Luca Marinelli, som er et virkelig funn i rollen som den torturerte mannen med en mulig forbindelse til Sam.

Mesteparten av tiden kommer du imidlertid ikke til å tilbringe i episke dueller mot den mystiske soldaten, hvis bandana minner om en viss annen Kojima-karakter, eller med å nedkjempe gigantiske mechs og BT-er - selv om det heldigvis tar en god del av tiden. Nei, i likhet med forgjengeren er det levering av pakker i all slags vær og terreng som står i sentrum når det gjelder tidsbruk. Og det er nettopp været og terrenget som har fått mye oppmerksomhet. Sistnevnte er en hit med sin latterlig høye detaljrikdom og store variasjon. Australia og Mexico er hjem til ørkener, skoger, særegne fjellformasjoner, sumper og snøkledde fjell. Variasjonen er stor, men overgangene mellom biomene føles alltid organiske. Det er noe av et mesterverk.

Denne gangen påvirkes reisen din gjennom de vakre og farlige omgivelsene i større grad av det omskiftelige været. Sand- og snøstormer, snøskred, jordskjelv, stigende vannstand og mye mer bidrar til å gjøre oppdragene mer dynamiske. Det er spennende å miste orienteringen i en sandstorm midt i en brennende ørken eller febrilsk forsøke å unngå et snøskred høyt oppe i fjellene, men for det meste er værfenomenene for subtile til å endre din tilnærming til et gitt oppdrag, så de ender opp med å bli mer en hyggelig idé enn den store forandringen som oppstår når en fjellside raser sammen i løpet av spillets første minutter.

Været er ikke det eneste som pirrer Sam. Møtene med de skumle BT-ene ser også annerledes ut. Det finnes en ny type som leter mer aktivt etter Sam, og du kan nå også støte på tilfeldige hendelser der du må nedkjempe en gigantisk blåsefisklignende BT eller unngå en panterlignende variant i et plutselig dukket opp i et urbant landskap dekket av tjære. Spesielt sistnevnte ga meg en vill opplevelse da en rolig fottur ble til et regelrett skrekkscenario, noe som viser hvor god Kojima er på slike ting.

BT-er og dårlig vær er selvfølgelig ikke de eneste truslene. Higgs, som etter hvert har blitt helt Joker, skaper kaos og har kanskje, eller kanskje ikke, en finger med i spillet i den plutselige opprustningen av lokale gjenger, noe som setter kjepper i hjulene for Sams oppdrag. Dette krever et motangrep, noe som i praksis betyr et større fokus på å infiltrere fiendens baser. Her er Kojima helt klart i sitt rette element, og til tider følte jeg meg hensatt til de glade dagene på Phantom Pain. Death Stranding 2: On the Beach gir deg et enormt utvalg av våpen og dingser, noe som gjør det like underholdende å være spøkelset som velger riktig rute og distraherer fiender med holografiske granater, som å være stridsvognen som meier ned alt med automatvåpen.

Når Death Stranding 2: On the Beach er på sitt beste, har det en rytme som få andre. Rolige, naturskjønne spaserturer etterfølges av intense infiltrasjoner av fiendefraksjoner, før velregisserte mellomsekvenser tar historien i nye retninger og åpner opp for adrenalinpumpende kulisser og bosskamper, hvorpå du setter av gårde igjen i et rolig tempo, mens det utmerkede, men litt monotone utvalget av sanger fungerer som lydsporet til reisen din. Det er ebbe og flod, yin og yang, Hall & Oates. Men som alle balanseganger er det ikke lett. Det er deler av spillet der gåturene tar for mye plass, og plutselig er de ikke lenger fredelige oaser, men trivielle traveturer.

Dette gjelder spesielt de maratonlignende backtracking-oppdragene, som la en demper på humøret mitt hver gang de dukket opp. Riktignok kan reisetiden på disse ofte forkortes ved hjelp av kjøretøy eller de varme kildene, som fungerer som en mildt sagt oppfinnsom kilde til rask reise, men det hindrer dem ikke i å føles som en måte å forlenge spillet på kunstig vis.

Ikke misforstå meg. Jeg har stor respekt for Kojima Productions' dedikasjon til formidlingsaspektet i Death Stranding 2: On the Beach, men av og til blir spillet litt for forelsket i sin egen tro på hvor spennende det kan være å vandre gjennom grafisk imponerende terreng mens emosjonell singer-songwriter-musikk strømmer ut av høyttalerne.

I det hele tatt sliter Death Stranding 2: On the Beach av og til med tilbakeholdenhet - noe som paradoksalt nok også er en av grunnene til at jeg elsker det. Spillet forteller deg hele tiden om alt som foregår i bakgrunnen. Hvordan evnene dine passivt forbedres, hvordan Porter Grade øker, hvordan det går med Lou. Bare for å nevne noen eksempler. Jeg har ikke noe imot systemtunge spill, men problemet er at du ikke får følelsen av å bli sterkere, og at forbedringene er passive, noe som gjør at de fort forsvinner i bakgrunnen og blir glemt.

Det sosiale aspektet gjør derimot større inntrykk - selv om jeg fortsatt ikke vet om jeg faktisk foretrekker det fremfor en mer ensom opplevelse. Det kan være morsomt å delta i byggingen av en motorvei eller være den som forbinder to landmasser med en bro til glede og nytte for neste Sam. Men de mange skiltene med blinkende lys og høye lyder gir av og til den ellers estetisk dystre verdenen et litt uheldig kasinolignende preg. Det er litt i overkant, men heldigvis kan du spille offline.

Etter den utmerkede introduksjonen og gleden over den forbedrede rytmen som den sterkere oppdrags- og verdensdesignen førte med seg, begynte jeg å føle en viss mental tretthet halvveis gjennom spillet. Historien mangler fremdrift, og det blir litt lengre mellom de spennende oppdragene. Plutselig føltes Death Stranding 2: On the Beach som en litt for trygg oppfølger, selv om det aldri blir kjedelig. Vi snakker tross alt om et spill der en snakkende dukke kan fungere som speider, og bjellene ringer hver gang det begynner å snø. Og så er det mellomsekvensene, som hele tiden svever mellom kitsch og kult. For mye eller helt fantastisk.

Men alt tatt i betraktning avtok entusiasmen min litt. Det varte imidlertid ikke lenge, for selvfølgelig har Kojima et ess i ermet. I løpet av de siste 10 timene eller så leverer han og resten av teamet en rekke store øyeblikk. Vi får ville fremstøt mot spøkelsesmechs i et inferno av flammer til Ludwig Forsells eminente musikk, episke bosskamper og en avslutning som er så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Og det har bare skjedd meg noen få ganger i spillverdenen. Spesielt måten Kojima knytter fortellingen sammen på, er overraskende elegant for den ellers så eksposisjonsglade spillskaperen. Det er definitivt mer Snake Eater enn Sons of Liberty.

Siden jeg ble ferdig med Death Stranding 2: On the Beach for noen dager siden, har jeg prøvd å få orden på tankene mine om spillet. For det er mye å ta tak i. Jeg har bare kort berørt den mer systemiske siden av spillet, på samme måte som jeg har holdt tilbake på informasjon om handlingen. Førstnevnte fordi jeg synes det er relativt uinteressant, sistnevnte fordi jeg ikke ønsker å avsløre for mye.

På den ene siden er det flere ting jeg savner ved spillet. Været kunne spilt en større rolle, tempoet mister av og til fotfestet, jeg skulle gjerne sett at verden var mer spennende rent arkitektonisk, og jeg skulle ønske at oppdragsgiverne mine ikke var så kjedelige å høre på. På den annen side føles det godt å spille, det har mer karakter og personlighet i lillefingeren enn hele Ubisofts spillbibliotek fra de siste 10 årene kan mønstre, og det klarer å fortelle en desidert utmerket historie som kommer til å bli hos meg i lang tid.

Det er ikke perfekt, men hvis flere AAA-spill våget å slippe seg løs som Death Stranding 2: On the Beach, ville bransjen vært et mye mer spennende sted. Det fortjener en glitrende 9 av 10.