Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Devil May Cry 5

Devil May Cry 5

Er det femte, eller sjette om du regner med DMC, kapittelet i Devil May Cry Smokin' Sexy Style eller bare Dismal? Odd Karsten prøver å gi svar uten å spoile like mye som en viss trailer.

NB! Denne anmeldelsen inneholder spoilere fra de første par timene av spillet. Jeg prøver å ikke avsløre for mye, men det er så mye kult som skjer at det er vanskelig å legge lokk på alt.

Devil May Cry 5

Om du er fan av spectacle fighters har du nok sikkert hørt om Devil May Cry. Spillserien begynte som det første utkastet til Resident Evil 4, og ble etter hvert omarbeidet til en egen tittel da kameravinklene fra Resident Evil føltes for begrensende. Den har nå utviklet seg til å bli en pentalogi (sexta, om man inkluderer spinoffen DmC) - og det ser ikke ut til at djevelen kommer til å gråte riktig enda om det fortsetter slik.

Ordene "spectacle fighter" er valgt med omhu, for her snakker vi sverdkamper med intensitet på 11, kropper som flyr veggimellom, og rett og slett spektakulære øyeblikk. Man må som spiller ha tunga rett i munnen og kombinasjonene parat i fingrene om en ønsker å briljere i denne sjangeren. En utfordring, absolutt, men en som gjengjelder anstrengelsene med uforglemmelige og kule øyeblikk.

Som det gjerne er med en lang serie. så er det en del historie å sette seg inn i, og den fantastiske mytologien til Devil May Cry gjør ikke akkurat ting enklere. Heldigvis har utviklerne hos Capcom inkludert en kjapp recap-funksjon som tar for seg hendelsene kronologisk (3->1->The Animated Series->2->4->5). Selv om jeg er en DMC-veteran hadde jeg godt av denne, for det er en del "hvorhen" og "nårda" det er greit å ha på plass. Det er også med glimt i øyet at jeg la merke til at animé-serien fikk mer tid i oppsummeringen enn det minst populære kapittelet - Devil May Cry 2.

Devil May Cry 5

Etter en kort filmsekvens åpner spillet med at vi plukker opp kappen til Nero (protagonisten fra 4) og jager etter Dante som slåss med en demon-konge av noe slag, med den hensikt å komme Dante til unnsetning. Noe føles likevel feil, for Nero har mistet den karakteristiske armen sin som inneholdt sverdet Yamato (lang historie, se ovenfor). Han har imidlertid tatt et par nivåer i både badass og overmot siden DMC4, så han hiver seg inn døren akkurat idet kongen kverker Dante. Så istedenfor å gi en håndsrekning til vår rødkledde venn flyr Nero rett opp i ansiktet til demonen fullstendig innstilt på å hevne sin gamle demonpartner. Det går akkurat som forventet. American History X kommer til minnet mens vår hvithårede venn får et gratis introduksjonskurs i "hvordan spise fortauskant".

Vanligvis er jeg en motstander av kamper du overhodet ikke kan vinne, ofte fordi det kan ta lang tid før en innser at det er meningen at en skal tape for å kunne fortsette på historien. Denne er derimot over såpass fort at det ikke er noe tvil om hva utfallet skulle være, så la gå.

Skjermen blir sort og demonkongen Urizen iverksetter sin plan om å gi demontreet Qliphoth næring. Det er ikke så ille? Er dette egentlig en historie om en forsmådd gartner som kun vil tilbringe mer tid med plantene sin?

Ah. Nei.

Treet trenger menneskeblod for å vokse, og han likviderer (bokstavelig talt) omtrent alle innbyggerne i byen Redgrave for å oppnå dette. Så flott da. Én måned går, og Redgrave er et utdødd skall av en by, fylt kun med demoner og en håndfull soldater som forgjeves slåss mot disse. Og en kassebil som raser rundt omkring i gatene med et blått neonskilt på siden?

Det som følger er en såpass kul og overdrevet introduksjonssekvens at det ikke finnes fnugg av tvil om at dette er et fullverdig Devil May Cry-spill. Introduksjonen har også et par paralleller til det fjerde spillet i serien, og det virker som at regissør Hideaki Itsuno har funnet en nisje han klarer å utnytte til det fulleste.

Under masseslakten av demoner med tidligere nevnte kassebil blir vi introdusert for Nico Goldstein. Datterdatter til Nell Goldstein, den berømte våpensmeden som lagde de ikoniske pistolene til Dante: Ebony & Ivory. Hun er ansvarlig for den rullende våpenfabirikken/kassebilen som fungerer som base, og har utstyrt Nero med en ny mekanisk hånd. Denne erstatter Devil Busteren fra DMC4, og har fordelen med at den kan byttes ut og utvides med forskjellige modeller etter hvert som man kommer over eksklusive materialer underveis i historien.

Men pass på - blir du slått mens du bruker den nye Busteren går den i stykker. Heldigvis kan du finne erstatninger, men det er en fiffig måte å balansere det at du nå plutselig har et arsenal for hånden (høhøhø). I tillegg kan vi finne noe gøyalt ekstrautstyr til Nero. Blant disse har vi "Mega Buster", et nikk til Mega Man (og fungerer akkurat som i Mega Man-spillene). På toppen av det hele har vi min personlige favoritt, "Pasta Buster", som ikke er like ubrukelig som den ser ut som.

Devil May Cry 5
Devil May Cry 5
Devil May Cry 5Devil May Cry 5
Photo: Capcom
Devil May Cry 5
Devil May Cry 5