Divinity: Original Sin II Definitive Edition

(Les først: Jeg har ikke spilt det originale Divinity: Original Sin II, så dette blir en anmeldelse uten sammenligning mellom det og Definitive Edition)

Hva er et rollespill? Det er noe jeg har tenkt på i det siste. Det har seg nemlig slik at rollespill sakte men sikkert har gått fra å være en nisjesjanger, til noe som er blant de mest populære spillsjangerne vi har. Dette kanskje mest på grunn av spillserier som The Elder Scrolls, Mass Effect og de siste Fallout-spillene. Dette synes jeg også er svært gode rollespill, men det føles ikke alltid som disse spillene helt oppfyller selve «rollespill»-biten. Nevnte spillserier har alle gode historier, er altoppslukende og ikke minst har de masse quests! Men det er en ting disse spillene mangler, og det er muligheten til å være og gjøre akkurat det man vil. Divinity: Original Sin II Definitive Edition gir deg muligheten til akkurat dette!

Man får mulighet til å enten spille som figurer utviklerne har skapt, eller å lage en helt egen. Disse forhåndslagde figurene har alle en unik opprinnelse, bakgrunnshistorie og personlighet, noe som kan være spennende for noen, men ikke for meg når jeg skal ha min første gjennomspilling av et spill som dette. Jeg bestemte meg derfor raskt for å lage min helt egen figur, slik at jeg kunne skape min egen historie. Dette er allerede noe som gir meg den skikkelige rollespillfølelsen. Her har man mulighet til å velge rase, klasse og hva slags personlige egenskaper man har. Dette har noe å si for hvordan folk behandler deg i verdenen. Dette er noe av det kuleste med spillet! Jeg valgte å være en både lærd og skøyete trollmann, noe som gir meg unike muligheter i samtaler med befolkningen.

Samtaler med folk er noe Larian Studios helt klart har lagt mye tid i. I de fleste spill er det som regel ikke så gøy å snakke med tilfeldige folk, men i Divinity: Original Sin II Definitive Edition er det det! Selv en gammel sikkerhetsvakt i en by kan ha veldig unik dialog. Isteden for at de kun sier ting som at de pleide å være en eventyrer som deg før de fikk en pil i kneet, så har de heller noe mer interessant å by på. Det virker som at hvem enn man prater med, så er det alltid noe å oppdage. Ingen generiske personer som bare er der for å fylle spillet, med andre ord.

Jeg vil ikke avsløre for mye om historien, men for å forklare det enkelt så spiller man som en såkalt «Sourcerer», dette er personer med unike evner. Man har etter ukjente omstendigheter blitt tatt til fange på en båt av «Source-hunters». Båten blir plutselig angrepet av noe som heter «Voidwoken», mystiske skapninger som blir tiltrukket av «Sourcerers». Dette angrepet fører til at båten synker, og man blir skylt i land på det som uansett var båtens destinasjon, nemlig Fort Joy, et fengsel for «Sourcerers». Allerede på dette punktet er spillet helt åpent for deg. Man må på en eller annen måte klare å unnslippe Fort Joy. Utenom dette er man helt fri til å gjøre som man vil.

Det kan være overveldende i starten å spille Divinity: Original Sin II Enchanced Edition. Spillet holder deg aldri i hånden og man må finne ut av mye selv. For noen vil dette være skremmende, men jeg føler dette er et av spillets sterkeste kort. Det føles som at man er i en levende verden, og når man lurer på noe så spør man andre folk etter hjelp (akkurat som man ville gjort i det virkelige liv). Dette hjelper på innlevelsen, særlig når absolutt alle personer i spillet har stemmeskuespillere. Noe annet som hjelper på innlevelsen er at alt er interaktivt. Man kan trykke på noe, og man vil alltid få opp en rekke alternativer. Ser man f.eks. en bøtte med vann så kan man enten plukke den opp, flytte, kaste, ødelegge eller analysere den. Er det en skog som brenner? Kast vann på det da vel! Vil du heller bare se verden brenne? Hiv på litt olje da vel!

Det er gøy å spille i en verden som er interaktiv som dette. Kun fantasien setter grenser for hvordan du løser problemene dine. På et punkt i spillet ville jeg så gjerne stjele en spade. Høres enkelt nok ut, men det var for mange folk tilstede som fulgte med på nevnte spade. Løsningen ble å få alle mine tre følgesvenner til å prate med hver av de tre som stod i nærheten, så de stod med ryggen til spaden. Planen funket som bare det, og jeg hadde endelig en spade, så jeg kunne grave opp et hull som førte til en hemmelig huleinngang.

Divinity Original Sin 2 Enchanced Edition er jo selvfølgelig ikke bare prating, bøttekasting og graving. Her skal man selvfølgelig også slåss! Dette gjøres i et turbasert system hvor man bruker handlingspoeng til å gjøre alt. Man får et visst antall handlingspoeng per tur avhengig av din figurs ferdigheter, som man kan bruke som man vil. Det er et vellagd system og krever litt strategi i de vanskeligste kampene. Noe av det morsomste med kampene er at spillets interaktivitet også gjelder her. Man kan f.eks. prøve å kaste en fiende langt avgårde for å kjøpe seg litt tid, eller hva med å dynke ham i vann for å gjøre elektrisk magi mer effektiv? Kampsystemet holdes med andre ord friskt av din egen fantasi. Dette kan dog ikke redde at mange av kampene kan bli for like, og kanskje litt kjedelige i lengden. Mange kamper har også en litt lei tendens til å vare alt for lenge, nesten så man til tider kan miste interessen. Men dette varierer heldigvis!

Man trenger jo heller ikke å oppleve denne reisen alene! Man kan spille med venner enten på nett eller på samme konsoll med delt skjerm. Sistnevnte har jeg fått testet, og det fungerer overraskende godt. Man kan lage hver sin unike figur, eller bare hoppe inn i et allerede startet eventyr som et av dine nåværende følgesvenner. Man kan til og med skille lag, og gå til hver sin kant av kartet, selv om det nok er en fordel å holde sammen. Men det at muligheten er der er veldig unikt i denne typen spill.

Hvis du er en fan av rollespill så føler jeg at du ikke har noe valg. Du MÅ prøve Divinity Original Sin II Definitive Edition. Det finnes ikke et mer levende rollespill i dag med flere muligheter eller like troverdig verden. Spillet har svært få svakheter, men de blir bare småpirk. Som at spillet ikke akkurat er verdens vakreste når man ser litt nærmere på detaljene. Spillet er også til tider ustabilt når det er mange figurer på skjermen eller når mye skjer samtidig. Det er dog ganske sjeldent noe som irriterte meg.

Noe som derimot kan irritere mer er litt gammeldagse og kronglete menyer. Det kan ta tid å finne det du vil, og om du ikke har en stor TV vil du slite med å tyde hva det egentlig er du sitter og ser på. Disse svakhetene er heldigvis små i et ellers nesten perfekt rollespill som jeg håper kan inspirere til mer valgmuligheter og ekte rollespillelementer i sjangeren. Divinity Original Sin II Definitive Edition setter standarden for hvordan et rollespill burde være på konsoll.

Det er også noe å hente her for PC-eiere, selv om man har spilt gjennom spillet før. Definitive Edition er nemlig gratis for de som allerede eier originalspillet på PC, og i tillegg til co-op, har Larian Studios innført en rekke andre endringer og justeringer. De har blant annet lagt til en ny Arena-modus, og en bonusfigur kalt Sir Lora, the Squirrel Knight (en lagkamerat som gir deg oppdraget "The Great Acorn"), samt skrevet om 10% av manuset og fikset litt tempoproblemer i første og tredje akt.