Dragon's Crown

På 80- og 90-tallet var sidescrollende spill standarden, og ikke minst var spill i beat'em up-sjangeren et tegn i tiden. Midt på 90-tallet fikk derimot spillmediet en ekstra dimensjon å forholde seg til. Dermed måtte spill hvor man gikk fra venstre mot høyre og julte opp alt som så ut som det rørte på seg vike til fordel for geværmunninger og veltrente soldater. Det var rett og slett ikke rom for spill som Golden Axe, Final Fight og Double Dragon lenger. Ikke nødvendigvis fordi spillene var dårlige, men fordi deres tid var omme.

Heldigvis er det et ubestridt faktum at hvis noe forblir liggende dødt lenge nok, blir det til slutt kult igjen fordi det er retro. Og skal man måle ut fra underholdningsverdien i Dragon's Crown, er tiden så absolutt moden for at sjangeren i likhet med Groruddalen kommer ut av dvalen.

Fra Vanillaware, studioet som tidligere har disket opp de utrolig vakre og unike spillene Odin Sphere og Muramasa: The Demon Blade, får vi servert et friskt eventyr satt i det mystiske Hydeland. Landet går en turbulent tid i møte, og kongen av Hydeland er derfor på jakt etter den mytiske dragekronen som kan kontrollere de legendariske dragene. Din oppgave som spiller er å utforske Hydelands mange ruiner og mørke bygninger på jakt etter denne dragekronen. Mange har forsøkt tidligere, men få har vendt tilbake. Din fremste jobb blir derfor å slå oddsene og komme helskinnet tilbake igjen.

Som spiller inntar du rollen som en av seks klasser, som trosser all verdens farer på jakt etter eventyr og rikdom. Disse er Fighter, Elf, Dwarf, Wizard, Amazon eller Sorceress. Hver klasse har sine unike egenskaper, og hvilken klasse du ender opp med å velge avhenger først og fremst av hvor kompetent du føler deg. Uansett klasse er veien stappfull av farer, og ikke overraskende må du kjempe deg gjennom et hav av monstre på din 2,5-dimensjonale vei. Som alle spill av denne typen kunne man gjerne hatt litt større variasjon, og selv et rikt utvalg av nye områder og fiender er ikke nok til å forhindre at spillet stivner en smule etterhvert. Samtidig er underholdningsverdien høy, og med hele seks klasser å forsøke deg på er variasjon god nok å hindre at kjedsomheten blir overveldende.

Eventyret forseres best med noen følgesvenner på veien, og i de forskjellige hulene, ruinene og slottene man besøker ligger det døde bein etter tidligere uheldige eventyrere. Tar du disse med til gudinnenes tempel i hovedstaden, kan de gjenopplives og bli en av dine følgesvenner. Til enhver tid kan partiet ditt bestå av fire medlemmer, og et godt stykke ute i spillet kan man logge seg på nett og erstatte de datastyrte følgesvennene med ekte spillere. Kjentfolk så vel som ukjente. Det kan selvsagt stilles spørsmålstegn ved at nettfunksjonen først blir introdusert såpass langt ut i spillet som det gjør, men samtidig kan det også forsvares ut ifra historiens progresjon og valgfriheten man etterhvert får.

Samspill er heller ikke den eneste nettfunksjonen spillet tilbyr. Eier du både PS3- og PSV-versjonen av spillet, kan du overføre lagringsfilen over nett og fortsette der du slapp. Lignende funksjoner har man sett i andre spill, som for eksempel i Metal Gear Solid HD Collection, men Dragon's Crown viser hvor sømløst systemet faktisk skal fungere.

Ved første øyenkast fremstår Dragon's Crown som et beat'em up-spill med fantasy-tema, og med tanke på Vanillawares tidligere spill er dette også noenlunde det man forventer. Etterhvert oppdager man likevel at spillet har langt flere dimensjoner. Hele opplegget med at man går fra hule til hule gir spillet følelsen av de klassiske dungeon crawler-spillene fra dataspillenes spede barndom. Når man på toppen av det dette får hele spillets historie fortalt av én eneste stemmeskuespiller, legger man plutselig til en klassisk rollespillfølelse oppi det hele. Skal man beskrive Dragon's Crown med en matematisk formel, blir det ikke helt urimelig å notere det som Golden Axe + Dungeons & Dragons + Might and Magic. Resultatet er ikke bare preget av spillhistorie og nostalgi, det er også svært underholdende. Den gode rollespillfølelsen som gjerne blir best i godt selskap, er dessuten velkommen.

Mye av underholdningsverdien ligger i spillets audiovisuelle design. Dragon's Crown har et svært særpreget visuelt design. Hele spillet består av overdimensjonerte spillfigurer og omgivelser som ser ut som de direkte overført fra tegnebordet til TV-skjermen, ikke helt ulikt Rayman Origins og Rayman Legends. Å se spillet i aksjon er intet mindre enn imponerende, enten man faller for den omdiskuterte stilen eller ikke. Samtidig kan stilarten fort vise seg å bli et tveegget sverd for spillet, ettersom noen vil finne den merkelig eller kvinnediskriminerende. Særlig har den svært barmfagre Sorceress skapt mye debatt i forkant av spillets lansering. Stilen er likevel fullt ut gjennomført, og man kan forstå sjefsdesigner George Kamitanis uttalelse om at han har ønsket å lage noe som skiller seg ut, også på det visuelle plan. Har man i tillegg sett på sjangerens røtter i fantasy fra 70- og 80-tallet, må det sies at designet står i stil med inspirasjonskildene.

Spillets lyddesign er også med på å bygge opp under rollespillstemningen. Delvis skyldes dette den allerede nevnte fortellerstemmen, som gjør en utmerket jobb i sin dungeon master-lignende rolle, men også musikksporet setter sitt umiddelbare fantasypreg på spillet. Komponist Hitoshi Sakimoto er blant annet kjent for sitt arbeid med Final Fantasy XII, Final Fantasy Tactics og Valkyria Chronicles, og vender tilbake som Vanillawares stamkomponist. Sluttresultatet er upåklagelig.

Dragon's Crown vil etter alt å dømme ikke bli den største publikumshiten i høst. Til det er oppmerksomheten rundt spillet for liten, det visuelle designet for spesielt for massene og konkurransen fra de mest kjente stortitlene for hard. Om nysgjerrigheten likevel skulle vinne og få deg til å plukke opp spillet, tør jeg nesten garantere deg en unik, underholdende og uforglemmelig spillopplevelse i høstmørket.