Dreams of Another

I løpet av min tid som anmelder har jeg spilt mange merkelige spill. Hovedsakelig fordi jeg elsker å utforske og prøve ut obskure og "rare" indiespill. Det er ofte her man finner de største spillopplevelsene, og jeg vil påstå at Dreams of Another er blant de merkeligste spillene jeg har prøvd, da jeg faktisk synes det er litt vanskelig å forstå.

Dreams of Another er et skytespill skapt av multimediakunstneren Tomohisa Kuramitsu, som også går under artistnavnet "Baiyon". Selv om han også lager visuell kunst, workshops og musikk (han har bidratt med et par låter til Little Big Planet 2 og all musikken til dette spillet), er han nok mest kjent i vår del av verden for sitt arbeid på PixelJunk Eden 2.

Dreams of Another... Det første du legger merke til når du starter spillet, er den unike visuelle stilen. Jeg kan ikke komme på noe annet spill som ser ut som dette. Det bruker en teknologi som kalles "Point Cloud Technology", som består av tusenvis av partikler i forskjellige størrelser, former og gjennomsiktighet, og når de plasseres tett sammen, kan de danne forskjellige objekter, for eksempel hus, trær, mennesker eller hva spilldesigneren måtte ønske. Det er sannsynligvis mange fordeler med denne teknologien, men en av de mest åpenbare i Dreams of Another er at du enkelt kan manipulere miljøet avhengig av hvordan spilleren interagerer med det. Vi kommer tilbake til det om et øyeblikk.

Som jeg sa i begynnelsen, Dreams of Another er et merkelig spill. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg i store deler av spillet ikke ante hva som foregikk foran øynene mine, men jeg skal prøve å forklare litt her. Du inntar rollen som "The Man in Pyjamas" (bokstavelig talt en mann i pyjamas), og handlingen foregår i fire forskjellige abstrakte drømmer.

Du opplever drømmene i små bruddstykker i noe som virker som tilfeldig rekkefølge, ettersom du ofte hopper fra en drøm til en annen. Drømmer er ofte merkelige, og det er disse drømmene også. De handler blant annet om en klovn som vil selge fornøyelsesparken sin med utslitte forlystelser som ikke lenger fungerer, om tre små fisker som leter etter en vei ut av et stort akvarium fordi de har hørt at det finnes noe som heter "havet" på den andre siden, og om sønnen til en kunstner som vil gjenskape farens livsverk kun ved hjelp av roboter, noe som får ham til å spørre seg selv hva kunst egentlig er.

Drømmene starter ofte med formløse skyer av partikler som du ikke kan bevege deg gjennom. I tillegg til pyjamasen er du utstyrt med et maskingevær (og senere også med granater og en bazooka), og ved å skyte inn i partikkelskyene som omgir deg, begynner du å omforme omgivelsene dine. Partiklene beveger seg, endrer form og størrelse, og på denne måten dukker det opp hus, trær, karuseller og mye mer. Du skaper med andre ord ved å skyte og "ødelegge".

Etter hvert som du skyter bort partikkelskyene og en håndgripelig verden dukker opp, kan du begynne å bevege deg rundt og snakke med forskjellige personer. Du kan også velge å lytte til hva de ulike tingene har å si (ja, døde ting har tanker og meninger); det kan for eksempel være en postkasse som er lei av at folk putter brev i den uten å spørre først, og postkassen antyder svakt at dette kan være misbruk. Jeg har også møtt en døende muldvarp hvis siste ønske var å drikke champagne i et boblebad. Ja, drømmer er noen ganger ganske merkelige.

Så du løper rundt i pyjamas, bevæpnet til tennene, og overalt blir du forfulgt av en pasifistisk soldat som mener at han er ubrukelig. Du er ikke mye til soldat hvis du ikke kan trykke på avtrekkeren, og det har han kanskje et poeng i. Men ved å snakke med ham får du flere granater og mer ammunisjon til bazookaen din, for han trenger dem tydeligvis ikke.

Som du kanskje skjønner av det ovenstående, virker dette ganske merkelig, og det kan være litt utfordrende å forstå det overordnede konseptet. Det kan godt være at andre skjønner dette, og at det er jeg som ikke klarer å tenke abstrakt nok, men jeg følte at jeg gikk glipp av et helt narrativt lag. Hva er det Baiyon prøver å si her? Hva er poenget hans med disse abrupte og abstrakte drømmene?

Selve gameplayet er ekstremt enkelt; du skyter på disse partikkelskyene for å skape rom og forme omgivelsene, du snakker med klovnen, fisken, soldaten og andre karakterer, og du løser veldig enkle gåter. Etter 5-7 minutter tar drømmen plutselig slutt, og du blir sendt videre til et nytt fragment av en helt annen drøm. Og slik fortsetter det. Etter de første 5-10 minuttene av spillet har du sett alt det har å tilby når det gjelder spill. Det blir derfor fort monotont, og når gleden over å skyte på disse partikkelskyene har lagt seg (det er ganske kult i starten), er det ikke mye spenning eller underholdning igjen hvis man, som meg, også mister interessen for historien. Mot slutten av spillet, etter ca. 8 timer, tryglet jeg rett og slett om at det skulle stoppe, for jeg hadde fått nok.

Dreams of Another VR-briller støtter også PlayStation VR2 headset, så jeg måtte grave det frem fra skapet. Når du spiller i VR, kan du velge mellom to forskjellige VR-moduser: tredjeperson (som i flatskjermversjonen), der du spiller med DualSense -kontrolleren, og førsteperson, der du spiller med PS VR2 Sense -kontrollerne. Denne versjonen er langt mer oppslukende, men i begge modusene blir du dessverre tatt ut av VR-opplevelsen, ettersom mellomsekvensene ikke spilles av i ekte VR, men bare på en skjerm inne i headsettet. Det er litt skuffende, og spillet veksler hele tiden mellom VR-modus og dette vinduet der en filmscene spilles av som om den var på TV-en din. Det er egentlig ikke bra.

Jeg liker vanligvis "artsy" spill som prøver å gjøre noe visuelt annerledes enn det vi vanligvis kjenner, og her treffer Dreams of Another blink. Den visuelle siden er helt unik, til tider rett og slett vakker, og andre ganger bare morsom, forførende og veldig, veldig annerledes.

Når det er sagt, kan jeg rett og slett ikke finne ut hva Baiyon prøver å si med dette spillet. Det som skjer foran meg gir nesten ingen mening for meg. Hvordan passer de fire historiene om en klovn som vil selge en serie defekte fornøyelsesparker til et multinasjonalt selskap sammen med fisk som elsker lysshow og drømmer om et liv ute i havet? Jeg finner ikke ut av det.

Jeg har også innsett at dette sannsynligvis er en slags kunst. Noen skjønner det, andre ikke. Og selv om jeg anser meg selv som en som er god til å tolke kunst og som elsker finurlige og mystiske spill, går Dreams of Another over hodet på meg. Dette gjenspeiles også i min poengsum, kombinert med et ekstremt enkelt gameplay, så det kan godt være at andre synes det er helt fantastisk og har en dyp og vakker fortelling, og det er også helt greit. Som med så mye annen kunst er det helt opp til den enkelte å tolke det de ser, og dette var bare ikke noe for meg.