Driver: Parallel Lines

Driv3r var og er midtlivskrisen i spillform. Det var et desperat forsøk på å trekke fans fra Grand Theft Auto; spillserien som ble Drivers død. Et plagsomt forsøk på å virke kul, som slo knute på seg selv og plutselig ble det komplett motsatte; en hentesveis som dekket en blank isse. Martin Edmonson innså dette og overlot derfor arbeidet med oppfølgeren til broren Gareth. Nylig sa Gareth Edmonson i et intervju at Reflections ikke liker Grand Theft Autos opplegg, mest fordi det ble kjedelig da man hoppet ut av bilen. Derfor har de valgt å kutte ned på antall oppdrag som utføres til fots i Driver: Parallel Lines til ynkelige ti prosent (de store varsellampene begynner alltid å blinke ukontrollert når spillprodusenter begynner å snakke prosenter). Men hvorfor har man dem da med i spillet?

- Fordi vi kan, sier Gareth. Men er det spillutvikleren Gareth Edmonson eller markedsslaven Gareth Edmonson som snakker? I samme intervju hevder han gang på gang at Driver: Parallel Lines er veldig annerledes sammenlignet med Grand Theft Auto. Det hele utarter seg som en farse der han griper etter alle tilgjengelige halmstrå for å klamre seg til den personligheten og respekten som Driver mistet for lenge siden. Men det er halmstrå, baby. Halmstrå! Driver: Parallel Lines kan absolutt ikke få bli Driv4r! Forgjengerens latterlige navn var et skoleeksempel på hvor fryktelig galt det kan gå når humørløse spillutviklere snubler over "hipt" 1337-språk. Som et markerende eksempel har undercoversnuten Tanner, som har vært med siden begynnelsen, fått sparken. Den nye playeren er en cool cat som går under navnet The Kid på grunn av den knappe alderen på 18 jordomdreiinger. Iført brunt kalveskinn, slengbukser, sotete pilotbriller og tre tonn selvtillit er han klar for å ta over verden, og litt til.

Året er 1978 og verden er så Kojak som den noensinne vil bli. Framtunge rånebiler ruller synkront med gitarriffet fra Shaft mens discokledde fotgjengere gynger langs fortauene. Men før du rekker å stave manustvist tyster skurkevennene dine på deg. New Yorks brede firefelts byttes ut mot Sing Sings kjølige betongvegger. 1978 blir til 2006, The Kid blir til The Old Fart og jeg blir overrasket av en heftig vending. Mye kan skje på 28 år. En sped kropp blir veltrent, et babyansikt herdes og meisles ut i stein - og bitre hevnplaner tar form.

Parallel Lines skinner sterkest når de bilkåte engelskmennene begynner å lete etter gull i egne platesamlinger. For der ligger det. Når 2000 kilo formgitt metall velter i 180 km/t samtidig som Bowie hetser meg med "Wham, bam, thank you ma’am" så svelger jeg all PR-bullshiten om å "vende tilbake til røttene". Og når jeg er katten på jakt etter musen, svarer Debbie Harry med "one way or another, I’m gonna find ya, I’m gonna getcha getcha getcha getcha" (Barn av 90-åra: plyndre mamma og pappas vinylsamling!). Tre minutter konsentrert pophistorie konvertert til TV-spill rock & roll! Herlig.

Og derimellom kommer fasten. Nei, det er ikke sant. Men blir man lei av å utforske New York, noe man gjør, da spillbyen er ganske kjedelig, kan man vende seg mot noen av de mange sideoppdragene. Mellom de storydrivende oppdragene finnes det muligheter for å kjøre crazy taxi (you talkin’ to me?), konkurrere i bilracing og skysse maskerte menn til banker og dagligvarebutikker. Planlegger du å kjøre et løp må du sørge for å ha en kjapt akselererende custombygd kjerre, ellers vil du spise eksos helt fra start. Som et lite vink til det eldre publikum bys det også opp til Destruction Derby-dans; for du vet vel at Reflections en gang for lenge siden laget spill som bare gikk ut på å drepe stakkars biler? Uansett, her får man sjansen til å se om snakket om skademodellen og fysikken bare var snakk. Etter litt knuffing i rekkene begynner ting å løsne fra bilen, men på en ganske vanlig måte. Og bilfysikken varierer fra å være meget imponerende til å være olabil, helt og holdent avhengig av hvilken vogn man hopper inn i. Når Parallel Lines ikke prøver å være Grand Theft Auto: Vice City er det et uhyggelig bra spill, men så fort The Kid forlater førersetet sprekker alt. Det vet Reflections, men de driter fullstendig i det. De vet også at et ekstremt lineært spilldesign funker best til Driver-konseptet, men det vet ikke den gjennomsnittlige spilleren. Derfor får vi evigvarende transportstrekk der vi må sneglekjøre for å unngå politiet. Den minste trafikkforseelse er helt sammenlignbart med Kennedymord, og snart har man hele politistyrken på halen. Purkene er temperamentsfulle men dumme. Det er ikke spesielt utfordrende å lure dem, men det tar lang tid. Så selve spillingen mellom oppdragene er et vakuum av omveier, søndagskjøring og nærsynt stirring på politiradaren.

Reflections selv har ved flere anledninger erkjent at det tredje spillet led av store problemer, og at de ikke var fornøyde med sluttresultatet i det hele tatt. Og ja, dette er et betydelig bedre spill der alt som var irriterende i forgjengeren har blitt ordnet, og der flere velkomne nyheter har blitt lagt til. Men Driver 4 er likevel et litt anonymt spill. Vis mot, Reflections! Gjør det dere vil gjøre. Gjør det jeg vil dere skal gjøre. Greit nok, variasjon er hovedsaken, men det betyr ikke at man skal blande glass med grus. Driver: Parallel Lines er et tegn på at Reflections er på vei hjem. Men spørsmålet er om de klarer å nå dit uten å totalvrake.