En av de største trendene i spillverdenen de siste årene har uten tvil vært action-RPG-trenden. Jeg klandrer FromSoftware for denne voksende bevegelsen, der det føles som om alle titler må tilpasse seg den samme stilen med brutale og ubarmhjertige kamper og dårlig narrativ struktur og oppsett. Ja, du kan kanskje utlede at jeg ikke er en stor fan av denne stilen av videospill, så du lurer sikkert på hvorfor jeg bestemte meg for å rette oppmerksomheten mot Jyamma Games' Enotria: The Last Song.
Enkelt sagt, det er fordi dette spillet faktisk skiller seg ut fra noen av de andre vi har sett i denne sjangeren. Det er ikke basert på en dyster og mørk verden fylt med vederstyggeligheter og mareritt. Det er et prosjekt som dykker ned i det fantastiske riket av italiensk folklore og myter. Det betyr at vi får pakke ut en historie som tar oss gjennom pustende, solfylte middelhavsutsikter, alt for å kaste seg ned med fiender og sjefer som får deg til å ønske å kaste kontrolleren din ut av vinduet etter at de har drept deg for ørtende gang. Det er et ARPG, og det betyr at det har laster som plager stort sett alle titler i denne subsjangeren (ikke at FromSoftware-fanatikerne vil innrømme det). Det er AA, noe som i utgangspunktet bekrefter at det er litt hakking som du kan forvente av et prosjekt med denne ambisjonen og skalaen, men det føles også ganske unikt og friskt, på en måte som Spiders' Steelrising gjorde da det debuterte for to år siden.
Så, premisset. Enotria: The Last Song ser spillerne ta på seg rollen som Maskless One, et vesen som har til oppgave å utforske verden og drepe de forskjellige mektige Authors som har brukt sin enorme magiske evne til å gripe og låse hele landet i et evig spill kjent som Canovaccio. Hva betyr det for alle som ikke snakker ARPG? Du tar på deg en navnløs karakter og beveger deg gjennom et vidstrakt og stort sett lineært land, kjemper mot vanlige fiender og hviler ved bållignende kontrollpunkter, alt på en reise for å møte dødelige sjefer for å jekke dem ned et hakk eller to. Hvis du har spilt Dark Souls, Bloodborne, Steelrising, Lies of P, Remnant, Star Wars Jedi, Nioh, Lords of the Fallen, eller nesten hvilken som helst annen Soulslignende tittel, vil du umiddelbart bli kjent med Enotria og hva det ønsker å bringe til bordet.
Gjennom historien vil du samle en valuta som tilsvarer Souls som kan brukes til å oppgradere karakterens kjerneattributter, det være seg helse, angrepskraft, elementær kraft, utholdenhet, eller i stedet din ervervede Masks (som effektivt er måter å endre klassen din på) eller våpen. Hvis du dør, vil all denne valutaen du fortsatt har på deg bli liggende igjen på det lemlestede liket ditt, noe som betyr at du må gå tilbake til den og skaffe deg den på nytt før du blir drept igjen og mister den for alltid. Du reiser gjennom en verden som kunne ligne en rik italiensk kystby eller i stedet et mer forvridd, gjengrodd kapell, bare for å ta to eksempler. Du deltar i kamper som for det meste handler om å bruke perfekt timede og utrolig stramme pareringer og unnvikelser til du ser en åpning for å sette inn et returangrep før du gjentar prosessen gang på gang, og på toppen av det hele plukker du opp gjenstander og forbruksvarer med absurde navn som spillet aldri tar seg tid til å forklare deg en gang. Så ja, Enotria: The Last Song har absolutt de samme problemene og frustrasjonene som ofte får meg til å unngå ARPG og Souls-lignende sjangre som helhet.
Men samtidig har dette spillet noen øyeblikk som virkelig skiller seg ut. Nivådesignet er helt utmerket, og måten Jyamma har brukt lysstråler og arkitektonisk struktur på, gjør at du ofte vil stoppe opp og ta inn omgivelsene. Fiendene er varierte og holder deg hele tiden på tå hev, og de fleste vanlige trusler føles faktisk overkommelige og overvinnelige. Utrustnings- og tilpasningssystemet føles ganske intuitivt og enkelt å forstå - det er riktignok stivt og føles som om det mangler en viss grad av smidighet, men jeg får ikke lyst til å dunke hodet i veggen for å prøve å finne ut av dets finurligheter. Og det er en historie i hjertet av dette spillet som underholder og trekker deg inn. På tradisjonelt Souls-aktig vis blir den ofte borte og noen ganger glemt, men når den får tid til å skille seg ut og skinne, gjør den det ofte med glans.
Det er absolutt grunn til å berømme Jyamma Games for deres svært ambisiøse innsats med dette spillet. Det har storslåtte og imponerende øyeblikk, og det er på grunn av disse at jeg har lyst til å fortsette å komme tilbake til en sjanger som jeg har så vanskelig for å elske. Det er tre regioner med unike temaer å utforske, hundrevis av fiender å kjempe mot, titalls hovedbosser og et utvalg av brutale valgfrie bosser, det er mindre fangehull gjemt i kriker og kroker på hovedstien, og alt dette betyr at det som virker som en ganske stram opplevelse, faktisk er en som vil holde deg underholdt i mange titalls timer. Så all ære til den som fortjener det.
Men dette endrer ikke det faktum at det finnes etablerte Souls-lignende prosjekter der ute, som vi kan se på som en målestokk for å måle og sammenligne, og når du begynner å gjøre det, begynner Enotria: The Last Song å vakle. Våpenutvalget og kampene mangler kompleksitet, verdenen er riktignok pen å se på, men mangler det samme nivået av undring og hemmelighetskremmeri som vi finner i andre alternativer, og sjefene blåser deg ikke bort på samme måte som vi har sett andre steder. Og ja, det er hakking. Du blir sittende fast på deler av omgivelsene mens du er i en opphetet kamp, kameraet forvrenger seg ut av form når det presses opp mot nivågrensen, du har de dårlige tilbakemeldingene som aldri advarer deg om at den tilfeldige fienden du har funnet i enden av en korridor er mye sterkere enn deg, noe du ikke skjønner før den treffer deg en gang og sender deg til en tidlig grav. Det er en håndfull ting som Enotria: The Last Song gjør veldig, veldig bra, men også så mye som det bommer med, og det er av disse grunnene at jeg synes dette spillet er litt blandet.
Hvis du er på jakt etter et utfordrende Souls-lignende spill som bytter ut det tradisjonelle mørke og skrudde miljødesignet med noe mer optimistisk og solfylt, så er Enotria: The Last Song definitivt verdt å sjekke ut. Hvis du derimot er ute etter et strammere og mer intrikat spillopplegg med mindre frustrerende finurligheter, finnes det bedre alternativer fra mer etablerte aktører på området.
