Forrige gang Ninja Theory prøvde seg på et storspill, satt folk jubelen i halsen. Heavenly Sword fikk den ubarmhjertige oppgave som var å stadfeste for verden hvorfor Playstation 3 skulle rule gata som spillkonsoll, noe det ikke klarte. For en som plukket opp spillet i ettertid og hadde null forventninger overhodet, fikk pipa en annen lyd. Jeg gikk så langt som å elske Heavenly Sword, og har av den grunn sett med forventning frem mot Enslaved, Ninja Theorys revansje og storsatsning. Det handler først og fremst om en mann som tror han er en ape.
Navnet hans er Monkey, og han er fanget på et slaveskip i retning ubestemt. På samme skip sitter Trip, en fyrig rødhåret jenteramp som ikke er helt ulik Nariko fra utviklerens forrige spill. På vei til første holdeplass oppstår det imidlertid kraftig turbulens, og den sørgmodige idyllen ved å avfinne seg med skjebnen blir med ett brutt av krengninger i luftrommet. Trip stormer forbi fangekammeret til Monkey, tilsynelatende mer enn bare medskyldig i alt rabalderet. Eksplosjoner forekommer, det rister i veggene, Monkey bryter ut. Det neste som følger er en fartsfylt flukt gjennom det man kan kalle en prematur ulykke, med halsbrekkende akrobatiske utfoldelser på både innsiden og utsiden av skroget. Trip, på sin side, virker å gjøre alt for ikke å være stakkars Monkey behjelpelig, og setter seg inn i den siste utskytningskapselen på egenhånd. Like før skipet møter sin skjebne i en skyskraper signert New York, klamrer han seg fast, kapselen styrter mot bakken og historien begynner omtrent på samme måte som Skapelsesberetningen: som en krangel mellom kvinne og mann.
Hele handlingen i Enslaved bygger på dette ene øyeblikket. Trip fester et såkalt slavebånd om skallen til Monkey, som tvinger hovedfiguren til å lystre. Og uansett hvor kinky dette høres ut, så er det snakk om et slavebånd som dreper både bæreren og eieren hvis én av dem omkommer. Trip er med andre ord ikke snill jente; hun gir Monkey lite annet valg enn å hjelpe henne hjem igjen. Ettersom historien skrider frem er det ganske vanskelig å se for seg at hun hadde klart seg uten, siden hovedfigurene stort sett henger sammen som erteris. Hun må kastes over juv og skyves opp kanter, beskyttes ved nød og bæres gjennom minefelt. Heldigvis er Monkey utstyrt med atletiske ferdigheter utover det vanlige, som enkelt lar ham slenge seg fra vegg til vegg, hvor enn det glimter i gripemuligheter. Han er Nathan Drake etter tre år i lære hos en purung Jackie Chan, ispedd Tarzan og Mowgli og en bedre middag. Ja, og med staven sin knuser han roboter til skrapmetall.
Hva disse robotene gjør i New York og virkeligheten som preger Enslaved, vet man umiddelbart ikke, men de har definitivt noe å gjøre med all ødeleggelsen. Omgivelsene i Enslaved er forfalte, forvitrede og skriker om fordums storhetstid, omtrent på samme måte som Arnold Schwarzenegger i bar overkropp. Det er først og fremst det visuelle som imponerer mest, med en utsikt og skala som får det til å krible i eventyrskoene. Den fargerike tilærmingen til det postapokalyptiske er frisk å oppleve, der det ellers så nitriste synet er gjengrodd av lianer, løvverk og små trær.
Dessverre er denne skalaen også noe av problemet med Enslaved som spillopplevelse - eller rettere sagt, denne illusjonen av skala. Det er hele tiden pinlig åpenbart hvor man er nødt til å ferdes, med blinkende steiner i veggen, således pent dandert frem mot en mystisk plassert stang. Det finnes ingen fare for å falle ned under spillets mange klatreturer, med tanke på at Monkey klistrer seg til gripepunktene som en blekksprut. Fokuset ligger på kameraføringen under sekvensene, følelsen av å balansere på en hårsbredd, men til forskjell fra Uncharted og Tomb Raider finnes det ingen slingringsmonn overhodet.
Det tar ikke bare vekk litt av spenningen, men går på friheten og konteksten løs. Det er hele tiden lysende klart hvor utvikleren har lagt stien din og vil at du skal klatre, selv om man befinner seg i en by lagt i grus av plutselig kaos. Usynlige vegger er som kjent ikke et stort problem i spill som God of War eller Star Wars: The Force Unleashed, men her forholder de seg også usynlige. De mange usynlige veggene i Enslaved er paradokser i seg selv: de er til tider i overkant synlige. Med en hovedfigur hvis fremste egenskap er akrobatikk, blir det dermed trist å skuffes gang på gang når man prøver å leke seg frem til en annen rute.
Animasjonene og kroppsmimikken er til gjengjeld uovertruffen. Når man først klatrer fra gren til gren over en juvelblå havflate langt der under, med solen stikkende i sidesynet, nyter man spillet slik det skal nytes. Man får nesten lyst til å anlegge en liten hage med bonzai og lese selvhjelpsbøker i unødvendig luftige klesplagg.
Om det rent overfladiske finnes det ingen overraskelser. Trip har en del triks på lur som kan komme Monkey til fordel, som det å distrahere fiendtlige våpen med et slags hologram. Trip Shop kan også komme til nytte, et sted hvor det kan kjøpes oppgraderinger til både stav og Monkey selv. Det er dessverre ikke så spennende som en rekke nye bevegelser eller våpen, men stort sett forbedringer for det eksisterende repertoaret. Slåssingen er i tillegg den samme gjennom stort sett hele spillet, selv om bruken av filmatiske vinkler gjør det like stilig å se på hver bidige gang.
Dette etterlater meg med en ganske blandet følelse om Enslaved. På den ene siden er det en storproduksjon med vakre omgivelser og en rekke scener som setter hjertet i halsen, på den andre en oppvisning i brettdesign som får spilleren til å føle seg fanget og forlatt. Forholdet mellom Monkey og Trip er litt så som så, det bør ikke være noen overraskelse at det oppstår søt musikk på et eller annet tidspunkt. I enkelte scenario bryr man seg virkelig om den rødhårede jenta, i andre maser og klager hun som redaktøren på juleaften. Når alt kommer til alt scorer Ninja Theory på grafikk og spektakulære scener, men det uengasjerende brettdesignet gir ingen spillerom overhodet. Dette er Fjordland-versjonen av Uncharted: velsmakende, men ikke det beste måltidet på bordet.