Eternal Strands

Når man ser AAA-utviklingsmodellen fra utsiden er det lett å forstå hvorfor erfarne produsenter, designere og regissører går lei av presset, arbeidsforholdene og forventningene og starter sine egne studioer. Det er en trend som har vokst betraktelig de siste årene, og hvis du synes Dragon Age: The Veilguard ikke når opp til de klassiske spillene i serien, vet du kanskje også at Mike Laidlaw, som var Creative Director og Lead Designer på de tre første spillene, forlot BioWare for noen år siden for å danne Yellow Brick Games.

Deres første spill heter Eternal Strands, og jeg har personlig fulgt spillet i det stille en stund, der Laidlaws erfaring, de Shadow of the Colossus-lignende kampene mot gigantiske fiender og den fargerike, tegneserieaktige fantasiverdenen har tiltrukket og inspirert meg. Dessverre, og det mener jeg virkelig, kan jeg ikke umiddelbart anbefale Eternal Strands til deg, for for meg byr spillet på en litt for rudimentær sløyfe, og selv denne sløyfen føles ofte som om spillet biter av mer enn det kan tygge.

Brynn er en Weaver som sammen med andre likesinnede nomader vender tilbake til den mystiske Enclave mange, mange år etter at en katastrofal hendelse ikke bare drepte mange av innbyggerne i den sagnomsuste byen og tvang resten inn i skyggene, men skapte en slags beskyttende kuppelformet aura rundt byens ytre grenser kalt The Veil. Gjennom det som først virker som en tilfeldighet, får Brynn og kompani tilgang til Enclave, og gradvis begynner de å finne ut hva som egentlig skjedde, hvordan byens gjenværende innbyggere har overlevd og hvordan de kan ta ned The Veil og gjenåpne Enclave for resten av Mayda.

Dette er en solid fantasiverden med mange steder og karakternavn, og raser å holde styr på. Yellow Brick gjør ikke noe spesielt unikt med denne fargerike settingen, og selv om det finnes litt fascinerende "lore" her og der, som at Weavers er skambelagt og utskjelt andre steder i Maydas verden, og at dette virkelig er roten til deres nomadiske tilstand, blir det aldri direkte presentert i spillet. Du er her for å lære mer om Enclave, og selv om det er rikelig med stemmeskuespill, er du som Brynn alene i de ulike sonene.

Dette leder oss helt naturlig over til formidlingen av handlingen, og her har du kanskje allerede støtt på et sentralt designvalg fra Yellow Brick. Her er det nemlig mye dialog, som i mange Dragon Age -spill, og selv om denne leveres av bare en håndfull karakterer, er det å snakke med dem en sentral del av den nevnte loopen. Men dialogen leveres av statiske tegninger av karakterene, med bare den minste smule gestikulering og ansiktsuttrykk for å differensiere mellom deres mentale tilstander til tider, eller bare for å telegrafere tydelig til Brynn og spilleren hva som står på spill. Dette var et åpenbart sted å ta snarveier, men resultatet blir rett og slett ikke effektiv historiefortelling, det er åpenbart fra starten av, og etter hvert som persongalleriet utvides og spillet nærmest krever at du har et investert forhold til karakterene som utgjør ditt "Weaverband", blir det enda tydeligere at dette oppsettet rett og slett ikke fungerer. Stemmeskuespillet er av ypperste klasse, men disse pappfigurene som knapt nok er animerte, fordi vi alltid ser dem i nesten full figur og derfor gjør de små, avgjørende forskjellene så uendelig utydelige, er rett og slett ikke en effektiv måte å formidle det ellers utmerkede stemmeskuespillet på. Resultatet er at historien sjelden blir rørende, aldri engasjerende og dessverre desidert kjedelig, selv om den absolutt består av interessante konsepter og ideer.

Du har en base hvor så godt som hele handlingen utspiller seg via statiske, ubevegelige utvekslinger. Det er også her du leverer de innsamlede ressursene dine, produserer nytt utstyr og former din versjon av Brynn. Det er virkelig rudimentært, ikke ta feil. Nesten alt utstyr skaffes gjennom skript du finner på farten, og selv om det er viktig å samle inn materialer, er det sjelden en avgjørende del av loopen din. Du kan oppgradere hver stasjon, men det koster bare... tja, mer ressurser, og så er det ulike oppdrag du kan fortsette med. Det er en halvhjertet daglig syklus, og når en ny dag gryr, markeres den med "Dag 10" eller noe, uten at det har noen reell innvirkning på spillet. Det er ingen andre mekanikker som markerer tidens gang, ingen meningsfull basebygging, og bare rudimentære RPG-systemer her. Ingen nivåer, ingen ferdighetstre.

Så trenger spillet dette? Nei, i prinsippet ikke, og altfor ofte kritiserer vi, og du, spill for å fylle opplevelsen med for mange systemer som distraherer og skaper unødvendig grind. Det er imidlertid verdt å nevne uønsket enkelhet her, ettersom spillet dessverre også sliter med å spikre spillelementene som er så sentrale for opplevelsen.

Eternal Strands er et tredjepersons action-rollespill der du som Brynn laster inn i en av et dusin åpne soner på The Enclave, løper rundt, klatrer på vertikale flater takket være et åpent Zelda-lignende klatresystem, samler ressurser du kan "banke" ved å snike deg hjem forbi basen, nedkjemper fiender med ulike våpen, fullfører side- og hovedoppdrag, og til slutt utfordrer den ene gigantiske sjefen som vandrer rundt i hver sone. Det er her i de mer spillorienterte aspektene at Eternal Strands finner en bedre rytme. Sonene er pene, spillet er generelt ganske estetisk gjennomført, og takket være god draw distance og en ganske presis kunstnerisk visjon bak verdenen er den faktisk spennende å utforske, selv om du raskt vil oppdage at det i grove trekk bare er ressurser inndelt etter de klassiske World of Warcraft -fargene som finnes.

Men det er tilfredsstillende å klatre, og i noen tilfeller slåss. Det føles godt å hoppe fremover, å skyte en pil med Brynns bue og kartlegge hver sone. Det finnes fortsatt problemer her, som en dårlig skalert skademodell som gjør at enkelte kamper rett og slett drar ut i tid, og ingen reell strategisk utvikling i fiendene du kjemper mot, men Eternal Strands største styrke er at det enkle, tilgjengelige og fysisk solide gameplayet er tilfredsstillende nok, selv når fiender, banedesign og faktiske strategiske valg mangler. Denne dualiteten kommer best til uttrykk når du kjemper mot sjefene, gigantiske Shadow of the Colossus-lignende skapninger, som det finnes én av i hver sone, og som respawner hver gang du forlater den. Begge disse er ganske tilfredsstillende å kjempe mot, med varierte angrepsmønstre og solid design. De krever som regel at du gradvis fjerner panseret med velplasserte slag, og selv om det kan bli kjedelig, er opptoget i bunn og grunn nok til å rettferdiggjøre de titalls gangene du tar ned en av disse kjempene.

Det er imidlertid vanskelig å si at drømmen om en Breath of the Wild/Shadow of the Colossus crossover er en rungende suksess. Det er den rett og slett ikke. Det er underholdende i glimt, ingen tvil om det, men fra kamp til meta-oppgraderinger, fra statisk historiefortelling til en litt halvveis daglig spillsløyfe, det er ikke som Eternal Strands tilbyr mye, men det klarer også å telegrafere ganske tydelig til spilleren at det heller ikke klarer å realisere ideene som er her fullt ut. Dette er ikke en katastrofe, men det er dessverre et eksempel på et spill som famler med prioriteringene, og det merkes.