F1 2010

For ett og et halvt år siden kom den magiske nyheten - Codemasters hadde kjøpt opp lisensen, og vi skulle få se hvem som virkelig kan bilspill. Forventningene mine har vært skyhøye, da spesielt med utviklerens erfaring innenfor sjangeren i bakhodet. De har alltid vært flinke gutter, og med en fenomenal Ego-motor (Codemasters egenlisensierte grafikkmotor) sveiset i grunnmuren antok jeg at lite kunne gå galt.

Fokuset i F1 2010 ligger selvfølgelig på karrieremodusen. Her får du kjørt deg i tre, fem eller syv sesonger av Formel 1 på enten HRT-, Lotus- eller Virgin-laget. Hver sesong gir deg et nytt mål du må fullføre for å avansere til et bedre lag, og jo bedre du presterer, jo større blir belønningen. I tillegg setter hvert lag opp sine egne mål før et løp, da dine tidligere prestasjoner bestemmer hvor du bør befinne deg i løypa.

Det er mye å venne seg til i begynnelsen. Ulike baner fungerer på forskjellige måter, og dine resultater avhenger av alt fra dekkvalg til værforhold. På grunn av dette må du alltid justere bilen etter det som skjer på himmelfronten. Videre bestemmes alle innstillinger separat, med mindre du vil velge mellom forhåndsbestemte justeringer som blant annet gir deg maksfart uten downforce. Det tar en stund å venne seg til kjøringen, siden du alltid må tilpasse deg din bils styrker. Når man har kjørt med en Lotus i en hel sesong med bremsestrekker fra helvete er det noe helt annet å teste en McLaren, som sklir langs kurvene som en ål dryppet i vaselin.

Jeg hadde ikke mange klagene under innledende omganger på banen i Lotus-bilen. Farten i Cosworth-motoren er godt over middels godkjent, og bremsene holder mål. Problemet oppstår i svingene, når man virkelig må takle hastigheten. Mangelen på downforce slenger bilen for langt ut i kurvene, og det var veldig vanskelig å gjenopprette kontrollen. Saken blir ikke bedre av å menge seg med både Red Bull, McLaren og Ferrari i kampen om førsteplassen. Heldigvis fikk jeg knepet til meg den gjeveste plasseringen, og fikk med det tilgang til nye installeringer og forbedringer til bilen.

Det er her de ulike oppgavene kommer inn. På trening får du ett mål å oppfylle, som for eksempel kan være å ta en runde rundt banen på en bestemt mengde tid. Du støter ikke på mange problemer i starten, og om du lykkes i forsøket får du en ny oppgradering til bilen. Ved første øyekast fremstår det spillelementet som betydningsløst, men om du plutselig er innklemt i en kinkig situasjon er du sjeleglad for de ti prosentene du fikk i økt downforce.

Karrieredelen fokuserer for det meste på å stige i gradene, og her får du velge mellom å hive deg inn i laghierarkiet eller å utvikle et team helt fra bunnen av. Du får ulike kontrakttilbud avhengig av hvilken karrierelengde du velger, så om du spiller over tre sesonger får topplagene øye på deg raskere. I tillegg spiller du konstant mot din lagkamerat, som dermed bestemmer på hvem som er den beste føreren i laget. Når du har bevist din kompetanse blir du forfremmet til førstefører, og da får du oppgraderinger i god tid før lagkameraten din slår kloa i dem.

Værendringene tilfører ikke noe nytt, bortsett fra hvor fort det går fra tørt til plaskvått på null komma niks. Her må det planlegges for alle penga, hvis ikke går det galt. Jeg tok min første pole position under tørre forhold, men selv om du klarer trikset i kvalifiseringsrunden er det ikke dermed sagt at saken er like enkelt når det virkelig gjelder. Til å begynne med er det flere sekunder mellom toppbilene og bunnslammet, og det er ingen dans på roser å beholde posisjonen du ønsker.

Du har fire vanskelighetsgrader, som strekker seg fra easy, normal, hard til expert. Poenget er å skreddersy hver vanskelighetsgrad så den passer til opplevelsen du vil ha. Standardinnstillingene på easy dekker det meste unntatt gasspedalen, da spillet bremser seg selv og assisterer i svingene. Man må nesten anstrenge seg for å kollidere med motstanderne, så om man virkelig vil tilpasse utfordringen går det an å bruke en annen vanskelighetsgrad og stenge bruken av traction control, abs-bremser og hjelpesystemet.

Det betyr altså at du kan komme deg gjennom feltet i posisjonskamp uten å ha hjelpesystemet på. På normal forandres motstandernes oppførsel på banen, og bilfysikken blir enda mer utfordrende. Den som gasser på for mye i utkanten av kurvene merker fort at bilen oppfører seg annerledes, og at den kan snurre rundt. Om man treffer en motstander er sjansen stor for at fremvingen har fått fyken, men det er også det verste som kan skje.

Det er verre når du beveger deg mot de høyere vanskelighets-gradene. På expert har du ikke tilgang til tilbakespolingssystemet, så fartsfølelsen blir helt annerledes. Skadene er også mye verre i denne modusen, så det lønner seg desto mindre å oppsøke nærkontakt. Likevel er det litt drøyt å kalle F1 2010 for et simulatorspill, siden det i all sannhet er snakk om et utfordrende spill med arkadeelementer.

Det at det er utfordrende skal likevel ikke forveksles med realisme, da både Rfactor og Grand Prix 4 gjør en betydelig mye bedre jobb på det området. Sannheten er at F1 2010 er et lett tilgjengelig racingspill, i likhet med Sonys Formula One Championship Edition. Men det er ikke dermed sagt at dette er et kjedelig spill - jeg har aldri vært helt fornøyd med tunge simulatorspill, og finner meg veldig godt til rette i F1 2010. Fartsfølelsen, kombinert med den gode fysikken og tilbakespolingsfunksjonen, gjør at vi sitter igjen med et spill som bør sorteres under arkaderacing.

Det er også noen grove blundere å oppspore i F1 2010. For selv om grafikken absolutt er godkjent er den milevis unna det vi så i både Colin McRae: Dirt 2 og Race Driver: Grid. I tillegg har vi depot-stoppen, som er et kapittel for seg selv. Om man kvalifiseres blant de første ti må man nemlig bruke samme dekk i neste løp, og det blir problematisk om resten av feltet har samme dekk og går i depoten mens du er der. Jeg har havnet først i depot- køa flere ganger, og som regel er resten av bilistene hakk i hæl. Det har også skjedd at jeg har havnet i kø selv, mens teamet slipper andre biler foran. I virkeligheten har vi en regel som bestemmer når vi kan slippe inn en ny sjåfør i depot-rekken for å unngå kollisjon, men her blir man stående i 20 hjernelammende sekunder fordi du var litt treg på å komme deg inn i køa. Det skjer riktignok ikke hver gang, men når det først hender irriterer det så til de grenser. Depot-strategien kan heldigvis bestemmes manuelt, så det gjelder å huske hvilke dekk som klarer hva.

Til tross for en noe blek grafikk er F1 2010 utrolig morsomt, innholdsrikt og utfordrende. Jeg liker virkelig kjørefølelsen, og er glad for at de holdt seg til den vante bilfysikken.