Fable III

60 år har gått siden Albions siste helt reddet verden, og tiden har jammen ikke stått stille. Albion har blitt snudd på hodet av de mer moderne tider og Bowerstone har fått en ansiktsløftning av dimensjoner. Landet styres nå med jernhånd av den avdøde heltens arvtager. Du spiller som søsteren (eller broren) til landets maktinnehaver og vi innser allerede svært tidlig at vår kjære bror spiller skitne kort.

Lumskheter lusker i Albion; et undertrykt, fattig og sultende folk skriker etter en leder som kan gjøre det rette og bringe fred til riket. Din bror styrer med ild i blikket og mister ikke ansikt til tross for folkets lidelser. Til å begynne med står du på sidelinjen av det hele, men når din bror gjør det hele personlig ved å be deg velge mellom din venns død og en uskyldig byboers død er barrieren brutt. Hjulene settes i gang og allerede med dette valget formes stien du tar som slutter i at du enten er en god og hederlig helt eller en egoistisk og egenrådig helt.

Det er nå åpenbart at din bror må avskaffes, at folket trenger en ekte helt og at en kommende revolusjon er uunngåelig. Dermed må du begi deg ut på en reise for å samle allierte, bygge opp tillit til folket og samle nasjonen for å velte den nåværende lederen.

Historien i Fable II ble kritisert for flere ting, blant annet at slutten ba på et antiklimaks, at det var en litt kort hoveddel og at det var for få valg. Molyneux har tydeligvis tatt det til seg for i Fable III skinner historien sterkest av alt. På den lange reisen til tronen avgir man visse løfter til byer man hjelper, eksempelvis i byen Brightwall der man avgir et løfte om å restaurere dets akademi for å vinne tilliten til folket og få en ny alliert i kampen til toppen. Disse løftene er på ingen måte tomme løfter og når man kommer til makten forventes mye av deg som leder. Uten å røpe hele plottet så kan jeg si at Fable III byr på svingom etter svingom; det har både uventede plotvridninger, ekstremt vanskelige valg og en hel masse arbeid for å fremstå som en bra monark for folket.

Jeg nevnte tidligere at Albion har fått en ansiktsløftning, og dette må virkelig understrekes. Fable har aldri sett bedre ut. Om du så beveger deg gjennom kloakken i Bowerstone eller tar en vandretur over fjelltoppene i Mistpeak Valley så er den grafiske delen alltid plettfri. Detaljenivået på både natur og industri er slående og vekslingene mellom dag og natt gir detaljene mulighetene til å alltid skinne. Å vandre gjennom mosekledde skoger med din trofaste følgesvenn "ololdog" har aldri sett bedre ut. Det kan derimot påpekes at hundens AI ikke ser ut til å ha fått mye forbedring; et lite irritasjonsmoment, men ikke fatalt.

"Frihet, likhet, brorskap" var et av slagordene under den Franske Revolusjon og Fable III er helt klart kraftig inspirert av denne skjebnesvangre tidsepoken. Klærne, omgivelsene, organisasjonene og til og med dialogen nikker kraftig i retning denne tida. Figurene man møter i Albion er bedre laget enn i noen av de tidligere spillene. Med stemmer fra kjemper som John Cleese, Stephen Fry og Sir Ben Kingsley har figurene aldri virket mer livaktige; de komplementerer den velskrevne historien perfekt og engasjerer spilleren i livene til menneskene. De mange personlighetene man møter har alle sin egen historie å fortelle. Ofte finner man de artigste historiene utenom hoveddelen. I løpet av spillet kan man ta pauser og prøve seg på noen av oppdragene de mange menneskene rundt om i Albion har å tilby. En favoritt var spøkelsesbrødrene Sam og Max - avgjort ikke tilfeldig navngitt - som leter etter sin mors magiske bok for å holde spøkelsesfester og ganske enkelt kose seg i det hinsidige. Med gjennomført stemmeskuespill, vittig dialog og artige krumspring er dette bare et av mange festlige oppdrag.

Hvis man blir lei av å oppdragene kan man se etter livspartnere, lage masse barn, få en kjønnssykdom og to eller bare løpe rundt og være litt ond til en forandring. Fable III byr på flere grufulle valg som bestemmer din retning som god eller ond, og hvis du vil kan du virkelig være en fryktet leder med mange fiender.

Et av spillets ess i ermet er dets mangel på tidkrevende menyer som ofte kan være slitsomme i store rollespill. Her er alt interaktivt og for å gjøre det hele ryddig og oversiktlig har Lionhead nå lagt til et fristed. Ved å trykke på start kommer du hit og her har du oversikt over bekledning, våpen og ulike magiske angrep, samt alle andre saker og ting som vanligvis skulle befinne seg i ulike menyer. Jeg sier ganske enkelt halleluja, pris Molyneux og eventuelle andre som kom på denne genistreken. Menyer er mitt hatobjekt og dette gjorde det så oversiktlig, så greit å håndtere og ikke minst frivillig at jeg ikke kunne bedt om mer. Jeg har ingenting vondt å si om det. Det hindrer deg ikke i å gjøre det bra i kamp, og strengt tatt så er mulighetene bare et trykk på startknappen unna.

Kampene i Fable III er herlige med varierte fiender og flust av muligheter for strid. Vår spirituelle veileder fra de tidligere spillene er også tilbake for å hjelpe deg i din søken. Theresa viser veien innenfor sverd, gevær og magi, og for å oppgradere disse angrepsmetodene må man samle såkalte "guild seals" som man får av å fullføre oppdrag eller drepe fiender. Guild seals brukes også til å oppradere det sosiale aspektet; man kan kjøpe nye samhandlinger som dans og spøking eller oppgradere de mange jobbene rundt om i Albion.

Det er fortsatt ganske lett å få fatt på gull, og jobbene man finner krever nå heldigvis mer presisjon for å nå de høyeste summene. Hvis man elsker Achievement-poeng kan Fable også rutte med en lang liste av vanskelige og tidkrevende godsaker som burde gi selv den mest sultne av oss et lite støkk.

Fable II hadde sine feil, men de var få og endret fortsatt ikke det faktum at det var et meget godt spill. Noe av det jeg personlig irriterte meg over i forgjengeren var de lange innlastingstidene, og skuffende nok er det fortsatt mange av disse. Og de er fortsatt lange. Det er en kjip liten detalj som ødelegger litt for meg - venting er aldri kult; spesielt ikke når alt annet fungerer (det er bare du som er utålmodig... red.anm.).

Fable III har ingen store feil som ødelegger spillopplevelsen. Hoveddelen er fantastisk vellaget og mulighetene man har når man er ferdig, er nesten endeløse. Om man vil boltre seg i oppdrag, få en hel masse barn eller bare løpe rundt og skape kaos; alt er mulig.

Det spiller ingen rolle om du følger serien eller ikke; Fable III er ganske enkelt et sabla godt eventyr. Hvis du har en 360 og en TV kommer du ikke unna denne perlen. Helt enkelt Fableaktig.