Fairy Tail er en mangaserie som gikk fra 2006 til 2017 og en animéadapsjon som med diverse mellomrom pågikk fra 2009 til 2019. Den omhandler for det meste det titulære magikerlauget "Fairy Tail" (nei, ikke fairytale), hvor hovedpersonen Lucy Heartfilia er medlem. I tillegg møter vi flere andre i lauget som blir fast inventar: Natsu Dragneel, Erza Scarlet, Gray Fullbuster, Juvia Lockser, Wendy Marvell og katten Happy.
De gode nyhetene først. Alle stemmeskuespillerne fra animéserien er på plass og jobben deres er upåklagelig. Som animéfan ("weeb") selv synes jeg det er ganske viktig.
Musikken er også ukarekteristisk bra til et animéspill å være.
Om du noensinne har spilt Naruto: Ultimate Ninja Storm-serien, så husker du nok at de fantastiske komposisjonene til Toshio Masuda og Yasuharu Takanashi glimter med sitt fravær. Istedenfor ble vi servert en grell mengde generisk rock som er til musikk det biffsnadder er til boeuf bourguignon.
I Fairy Tail slipper vi heldigvis litt billigere unna. Riktig nok er sangene lagd spesielt for spillet (trolig for å slippe slitet med lisensiert musikk) men de ligner heldigvis originalene med keltiske undertoner. Det er likevel kjipt å ikke bli møtt med den ikoniske tittelmusikken til Yasuharu Takanashi.
Selve spillet er modellert som et JRPG. Man bygger et lag ut av de tilgjengelige figurene og slåssingen er turbasert. Siden alle figurene er magikere av ymse slag er selvfølgelig bruken av magi frontet. Den fungerer enkelt og greit ved at de enkelte ferdighetene gjør skade på én eller flere av de ni rutene fiender kan stå på. Eventuelt kan du også bruke magi for å helbrede skader eller forbedre egenskapene til lagkameratene dine.
Elementer er også med i form av en avansert utgave av stein-saks-papir-firfisle-Spock. Etter hvert som man slåss fylles en måler som gjør at man kan utføre et kombinasjonsangrep. Dette angrepet blir kraftigere jo høyere nivå figurene har, men blir også påvirket av hvor bra forholdet mellom lagkameratene er. Sistnevnte er litt sært da jeg skulle tro at de har et bra forhold seg imellom etter flere år sammen.
Kampbiten fungerer forsåvidt greit. Drep monstre, skaff erfaringspoeng, få og bygg bedre utstyr. Men resten av spillet kollapser etter hvert som det kommer frem hvor uferdig det føles. Vi får en kul start plassert på slutten av Tenrou Island-arcen, hvor vi slåss mot den forrige lederen av Fairy Tail - Hades. Slåsskampen fungerer som en innføring i kontrollene og vi har tilgang til masse flashy magi for å vise oss hvor kult spillet er. Allerede her begynner sprekkene i marmoren å bli tydelige, dog.
Til tross for at dette er animé-figurer så tror jeg ikke jeg har sett så lite animasjon siden 70-tallet. Armer og bein flytter riktig nok på seg, men ansiktene er så stive at man skulle tro en botox-magiker har gått amok før spillet gikk til lansering.
Under slåsskampene hopper kameraet mellom scener og angrep på et øyeblikk, det føles litt som at vi ikke fortjener mellom-animasjoner så vi kan se hvor figurene står i forhold til hverandre. Kampene er nokså enkle, men dette tar seg opp rundt time to når statusforandringer blir introdusert.
Etter introduksjonen får vi vite at vi har tilbragt syv år i et beskyttet vakuum som ble utløst på slutten av den store intro-kampen. Heltene våre vender tilbake til hovedkvarteret kun for å finne ut at lauget deres har forfalt siden sist. Istedenfor et storslått bygg i midten av sentrum må de nå ta til takke med et skur i utkanten av skogen. Interimleder Macao Conbolt tar imot oss, men kun som en kroppløs stemme. For av en eller annen grunn mangler så godt som alle sekundærfigurene modeller, og blir til nøds representert med en tekstboks og et par setninger.
Så ja, lauget har forfalt og vi må ta på oss jobben med å gjenoppbygge renoméet vårt. Tilfeldigvis har Fairy Tail synket til sisteplass på magikerlaugoversikten. Det er med andre ord mer enn nok å henge fingrene i. Via sideoppdrag, innsamlingsoppdrag, repeterende oppdrag, og et par hovedoppdrag får man etter hvert bygd opp et nogenlunde hovedkvarter. Et veldig tomt hovedkvarter med en bakgrunnsmusikk som er repeterende nok til at jeg ikke synes min sviktende hørsel er så ille likevel, men det nærmer seg digresjon.
Tomheten slutter dessverre ikke der. Vår kjære Lucy er en summoner-type, som noen av dere kanskje kjenner igjen fra Final Fantasy-serien. Men istedenfor å mane frem fantastiske skapninger (som i serien er basert på stjernetegn) får vi kun en fattig tegning av den hun påkaller lagt oppå en grafikk. Et par effekter skjer på fiendene/lagkameratene og de tar skade/blir helbredet. Jeg fant ett unntak i den tiden jeg spilte, Virgo (jomfruen). Synd egentlig, for man får et lite glimt av hvor kule de påkallingene kunne ha vært.
Hvor spillet ikke legger noe som helst i mellom derimot, er bryststørrelsen hos de kvinnelige figurene. Jeg måtte faktisk gå tilbake og lese litt av mangaen for å se om det virkelig var så ille. Nå viser det seg at Hiro Mashima, forfatteren, er noget entusiastisk når det kommer til de brystedlige begavede. Jeg er langt fra en prippen kar, men jeg synes det blir litt kleint i lengden.
Fairy Tail er ikke det verste spillet jeg har prøvd meg ut på, langt ifra. Men det trengs en stor mengde polish før det føles som noe annet enn et mobilspill. Modeller gjenbrukes uten skam, kampene er lette, og oppdragene sjeldent noe annet enn glorifiserte henteoppdrag.
Om det er noe verdt å trekke frem i rampelyset så er det at (på PS4, som jeg testet det på iallfall) lastetider knapt finnes. Hurtigrute-systemet deres er velfungerende og jeg dukker opp på stedet jeg ønsket meg på et øyeblikk. Heldigvis gjør av-knappen på konsollen akkurat det samme.