Fallout 4

For fem minutter siden drakk jeg lemonade med befolkningen i Covenant, og nå ligger jeg i dekning bak et gjerde mens de skyter mot meg. Hadde det ikke vært for det valget jeg tok i en samtale med en av dem kunne dette blitt mitt andre "borettslag". Istedet minker ammunisjonslageret for hvert sekund. 4 kuler, 3 fiender. Det er ekstremt viktig å treffe med de få kulene jeg har. V.A.T.S-systemet kan være redningen! Tiden sakkes ned. Mrs. Fitzgeralds hode sprenges i fillebiter av den første kulen, og ordfører Jacob gir etter for kulen mot brystet. Mr. Fitzgerald ønsker hevn for fruens død, og kommer stadig nærmere med øksen sin. Kule nummer 3 treffer armen hans, men han bremser ikke. Bare en sjanse nå! Siste kule forlater kammeret og bommer! Jeg kommer til å dø. Kontrolleren senkes i skuffelse mens jeg ser øksen svinge mot hodet mitt. Men hva er dette? En skygge kommer inn fra siden. Klørne til en enorm deathclaw kommer til syne, og slenger Mr. Fitzgeralt flere titalls meter unna. Ha! Ta den din jæv....vent nå litt... en deathclaw? Æsj.

To timer var alt det tok før jeg befant meg i denne situasjonen. Fallout 3 er godt kjent for å la hver spiller oppleve noe unikt, og Fallout 4 fortsetter helt klart i samme spor. Jeg har snakket med flere andre som har vært i Covenant, og ingen av dem hadde samme opplevelsen som meg. Dette er også en av grunnene til at det finnes polariserende meninger om Fallout-serien. Mye av opplevelsen avhenger av valgene du gjør, og ofte tilfeldigheter. Det er dog én ting som starter likt for alle, og det er historien.

De fleste som liker Fallout-serien liker hvordan man kan skape sin egen historie, og Fallout 4 skuffer ikke på det området. Bethesda har til og med tatt det til et nytt nivå. Karmasystemet er borte, noe som nok skyldes at Fallout 4 har utrolige mange valg der "den rette løsningen" ikke er soleklar. I mange situasjoner har man fire/fem valgmuligheter som alle fører til dratiske endringer i hvordan ting utspiller seg, og det er ikke sjelden jeg har reflektert over valget mitt i ettertid. Var det virkelig den beste løsningen? Hva ville skjedd om jeg gjorde noe annerledes? Ved å spille med to ulike karakterer har jeg sett enkelte andre varianter, og det er ikke tvil om at sjansen er subatomisk for at du og vennene dine får den samme opplevelsen.

Hovedhistorien er slettes ikke verst, og Bethesda har nok fått noen tips fra Obsidian i hvordan man skal gå fram. Det er særlig interessant å se de utallige utfallene ulike situasjoner kan ha. Alle fører til ulike konsekvenser, og det er ikke sjelden disse endringene vil lede både deg og historien på helt nye veier.

Allikevel mener jeg at det er de mindre fortellingene som er spillets stjerner. Jeg har vært på leting etter personer en hemmelig forening vissnok har bortført, tøffet opp en sjenert radiovert, løst et trekantdrama og mye mer. Alle disse var sideoppdrag, men de ga meg likevel mer informasjon om spilluniverset ved siden av erfaringspoengene. Fallout 4 har et så interessant univers at det ikke er plass til alt sammen i hovedhistorien, og jeg synes det er tøft at utviklerne tør å inkludere så mye informasjon steder mange spillere ikke vil finne engang.

PC-er med samtalelogger, brev, lydopptak og skjelleter i interessante posisjoner, er bare noen eksempler på hva man kan finne rundt omkring i Commonwealth. De fleste av disse er gir et inntrykk av at noe faktisk har skjedd før jeg kom. Etter å ha drept en gjeng banditter fant jeg flere brevvekslinger mellom dem og en annen bande. Den andre banden hadde kidnappet søsteren til lederen deres, og krevde å få tilsendt mat hver uke for å ikke skade henne. Flere timer senere var jeg tilfeldigvis i et kontorbygg hvor jeg fant den andre banden, og informasjon som viste saken fra deres side. Ikke hadde jeg snakket med noen, fått et oppdrag eller hørt noe om dette før. Jeg hadde bare gått inn i to tilfeldige områder, og lest noen brev som var spredd omkring. Hver banditt lå nå i biter på gulvet mens jeg stod der og tenkte at Bethesda lett kunne laget et spill av historien deres også.

Det er dog reise din som er viktigst her, og hva denne innebærer bestemmer du helt selv. For eksempel kan du kjempe mot ensomheten ved å bygge nye bosetninger og starte et nytt liv. Settlements-systemet lar deg nemlig bygge flere bosetninger i Commonwealth. En liten merknad dukker opp på skjermen når du befinner deg i et område egnet for bygging, og deretter er alt i dine hender. Menysystemet fungerer meget godt, og har logiske inndelinger etter "byggnigskomponenter", "interiør", "ressurser" og så videre. Alt løses med noen få tastetrykk, og det vil ikke ta lang tid før man har bygget en hel landsby. Er ikke dette noe for deg kan du bare overse det, men for hver ting du bygger tjener du inn erfaringspoeng så det er en fin måte å gå opp i nivå på.

Personlig synes jeg det var gøy å konstruere de mest imponerende bygningene, samt sikkerhetssytemer for å passe på bosettnigen min. Samtidig plantet jeg grønnsaker, satte opp vannpumper og spredde strømadaptere utover området for å skape et hyggelig og humørfyllt sted å bo. Har du spillt Fallout Shelter, er du kjent med opplegget. Dette er det samme bare i større skala, og klarer du å blidgjøre beboerene hundre prosent får du tilgang til flere ressurser og potensielle kompanjonger. Sistnevnte er alltids greit å ha når man utforsker det enorme kartet.

For utforskningen er selve grunnelementet i Fallout 4. Det tar ikke mer enn omtrent 30 minutter før man setter føttene utenfor hvelvet med sin særegne karakter. Selv var jeg fortsatt litt furten over at "Eirik" ikke var blant de over tusen navnene karakterene kunne si, men jeg kunne i det minste gå hvor jeg ville. Denne gangen har de valgt å plassere startområdet innerst i det nordvestlige hjørnet, for å øke sjansen for å møte hunden Dogmeat. Han befinner seg nemlig ikke langt unna hvelvet, og du skal være ganske uheldig for å unngå ham. Etter en rask prat står du fritt til å kommandere han rundt, eller be han bære noe av utstyret ditt. Dogmeat er i all hovedsak ment som en introduksjon til komanjong-systemet, og gjør i starten ikke mye skade på fiendene. I stedet biter han seg fast og oppholder dem slik at du får ekstra tid på deg til å skyte. Heldigvis er ikke menneskets beste venn den eneste kompanjongen du kan finne, og senere vil møte en rekke ulike personer og skapninger. Hver har ulike ønsker og krav for å samarbeide med deg. Blidgjør du dem ved å for eksempel bruke spesifikke våpen eller gjøre gode/onde valg ,vil de få en ekstra egenskap som kan brukes.

Når det er sagt vil du ikke trenge så fryktelig mye hjelp, takket være de forbedrede skytekontrollene. Hjelpen fra Id Software har åpenbart bedret både siktefølsomheten og tyngden på ulike våpen, og man har fått en egen knapp for å kaste granater eller miner. Vi snakker ikke Call of Duty/Battlefield-nivå her, men helt klart en forbedring fra tidligere i serien. Ulike våpen passer ulike spilletyper, noe som blir enda tydligere med de legendariske våpnene og rustningene du kan få tak i et stykke ut i spillet.

Loot-systemet har nemlig fått seg en kraftig overhaling siden sist. Ikke bare kan du bruke skrot til å modifisere hvert våpen og rustning på flere titalls måter, du kan også finne spesielle våpen med ekstra egenskaper (eksempelvis ekstra skade mot supermutanter eller raskerer regenererende AP). Disse finner du ved å drepe legendariske fiender du møter på. Fallout 4s vanskelighetsgrad reguleres nå etter inndelte soner, som strekker seg fra veldig lett til lett, normal, vanskelig, veldig vanskelig og til slutt "overlevelse". Desto høyere vanskelighetsgrad du spiller på, desto høyere er sjansen for å møte på disse legendariske fiendene. Disse er ekstra tøffe fiender med mer helse og sterkere våpen. Av og til er de også navngitte, noe som selvsagt gjør det ekstra spesielt. Selv om det føltes litt merkelig å skulle drepe en bitteliten kakkerlak som het Bob the Torturer.

Nesten alt du gjør gir deg erfaringspoeng, noe som er ganske kjekt med tanke på at karakteren din ikke har en level cap. Etter en ekstremt lang stund vil du altså ha det som kan kalles en komplett karakter, men i starten står du fritt til å tilpasse han/henne til dine ønsker. Denne gangen er nemlig perksystemet litt annerledes. Akkurat hvordan det fungerer forklarer Bethesda selv meget godt her.

Endringene falt i smak her i gården. For det første gir tabellen en bedre oversikt over hva man trenger for å få tilgang til en bestemt perk. For det andre er det nå lettere å tilpasse karakteren til dine spesifikke ønsker. De forbedrede skytekontrollene gjør at jeg ikke er like avhengig av V.A.T.S-systemet lengre, og jeg kan derfor nedprioritere å øke hurtigheten min siden perksene knyttet til den delen hovedsaklig fokuserer på det systemet.

Systemet viser også at Fallout 4 ikke bare er et skytespill. Ønsker du litt fred og ro kan du alltids gå rundt å samle inn korn eller planter til bosetningen din. Kanskje prøver du heller å snike deg forbi fiender ved hjelp av de klassiske hacke- og dirkemekanikkene fra Fallout 3? Da er det henholdsvis intelligens og årvåkenhet som gjelder. Hvis du ønsker å løse situasjoner diplomatisk kan du legge inn noen ekstra poeng i karisma, og bevitne det nye dialogsystemet. Frister ikke noe av dette kan du jo alltids spille et spill. Flere titalls minispill gjemmer seg nemlig innenfor Commonwealths landegrenser, og finner du disse kan du når som helst bryne deg på Fallout-universets versjon av Donkey Kong, Missile Command, Space Invaders med flere.

Stemmeskuespillerene gjør generelt en fantastisk jobb. For selv om den mannlige hovedkarakteren kan virke litt uengasjert til tider føles hver karakter levende og særegen. Inon Zur gjør dessuten en upåklagelig jobb med lydsporet, som vanlig. En av de to primærkanalene på radioen inneholder kanskje litt vel mange sanger fra Fallout 3, men det er en grunn til at disse brukes igjen for å si det sånn. Samtidig har jeg atter en gang måtte kjøpe nye 50/60-tallessanger på grunn av et Fallout-spill. Utvalget er kanskje litt lite med tanke på antall timer du vil bruke i spillet, men du kan alltids veksle mellom DJ-kanalen og klassisk musikk.

De samme gode ordene kan også brukes om presentasjonen. Områdene er som sagt utrolig detaljerte, og hver eneste plakat er nå leselig. Plakatene består ofte av Pip Boy i spesielle situasjoner komplett med underholdende tekster. Er det én ting det ikke er mangel på i Fallout 4, er det nemlig Pip Boy-karakteren. Går du inn på Pip Boy-en på armen din ser du en interaktiv karakter som viser ulike statuseffekter. Brukergrensesnittet tar også nytte av den sjarmerende karen. Brekker du for eksempel beinet vil han dukke opp haltende med krykker øverst i høyre hjørne. Denne gangen slipper vi altså en masse tekst for å forstå hva som har skjedd, men får i stedet slike underholdende detaljer.

Detaljer er også stikkordet hva grafikken angår. Pete Hines sa allerede på E3-messen at de fokuserte på å fylle verdenen med detaljer og ikke stilren grafikk. Han løy ikke. Spillet er ingen grafisk perle, men helt klart en stor forbedring. Særlig lyssettingen imponerer. Det svir virkelig i øynene når flomlyset i Diamond City slåes på, og den grønne disen som setter seg noen sekunder før den radioaktive stormen bryter løs, endrer totalt perspektivet man får.

Tolererte du grafikken i Fallout 3 vil du altså bli langt fra skuffet, og tolererer du grafikken vil du kanskje også godta de klassiske problemene Fallout 4 har. For selv om bildeoppdatering på PlayStation 4 er utrolig mye bedre enn den var i både Fallout 3 og Skyrim faller den av og til ned på 20/25 bilder i sekundet. Dette gjelder for det meste når jeg akkurat kommer ut av en byggning eller bruker granater samtidig som jeg kjemper mot flere fiender. Andre klassiske feil jeg har møtt på inluderer fiender som flyr i været eller flere titalls meter bortover etter å ha blitt skutt, våpen som svever rundt omkring i et rom og ett tilfelle da verken våpenet eller Pip Boy-menyen syntes på skjermen. Sistnevnte betrakter jeg som grovest siden jeg da ikke kunne gjøre annet enn å returnerer til forrige lagringspunkt.

Fallout 4 er altså Fallout på godt og vondt. Det interessante persongalleriet og områdene du befinner deg i, er stjernene av showet. Hvilke av disse du finner avhenger helt av deg, og nå som valgene du tar ikke er svart/hvitt lengre, vil ikke engang to gjennomspillinger være nok. Både karakteren din og historien kan formes akkurat slik du vil. Fallout 4 forbedrer nærmest alt vi kunne pirke på i Fallout 3, slev om det fortsatt finnes endel bugs. Verdenen er dessuten litt mer humoristisk og lysere. Historien er derimot dypere. Spillmekanikkene nærmer seg perfeksjon og det er noe interessant bak hvert hjørne. Liker du ikke Fallout 3 vil nok ikke nummer fire være drømmespillet, men det er en sjanse for at forbedringene kan omvende deg.

Ja, Todd Howard, jeg ser de fjellene der borte, og jeg gleder meg virkelig til å reise dit igjen. Nå må du bare bli kvitt de tekniske problemene i spillene dine, så skal du få ti av ti flaskekorker av meg.