Far Cry 3

Det er åtte år siden jeg spilte det første Far Cry. Spillet var på mange måter den åndelige forløperen til Crysis. Ikke bare var det laget av tyske Crytek, den samme utvikleren, men det var også relativt likt både i forhold til det visuelle og gameplay. Far Cry var det første spillet som lot oss leke oss i en tropisk sandkasse, der vi kunne kjøre rundt i biler og båter, sveve i hangglider eller svømme under brygger for å angripe intetanende soldater. Det hadde frihet, lekent gameplay og vanvittig vakker grafikk. Far Cry satt standarden på den tiden.

Senere tok Ubisoft over serien og ga ut Far Cry 2. Spillet tok oss med til Afrika og introduserte en rekke spennende funksjoner. Blant annet tørt gress som kunne ta fyr og små tettsteder som fungerte som fredssoner. Ubisofts første egenutviklede prosjekt i serien virket ekstremt lovende, men det ferdige produktet var så preget av bugs og svak kunstig intelligens at opplevelsen endte opp som svært skuffende.

Med Far Cry 3 tar Ubisoft serien tilbake til det tropiske øyparadiset, blander ingredienser fra de to første spillene samtidig som de slenger på en strammere historie, enkle rollespillelementer og jakting på dyr. Det er med andre ord et førstepersons skytespill som byr på mer enn kun sikting og skyting á la Call of Duty: Black Ops 2 og Halo 4, og det kan jeg sette pris på. Spørsmålet er vel heller hvor godt spillet er gjennomført.

Det viktigste først. Far Cry 3 er engasjerende. Ubisoft har vært ambisiøse og lagt til flere nye funksjoner i serien. Funksjoner som stort sett fungerer bra. Det er alltid et eller annet som fanger oppmerksomheten min, enten jeg får øye på et dyr, blir angrepet av en fiendtlig soldatpatrulje eller befinner meg midt i et oppdrag. Men kanskje mest essensielt er det at spillet som regel er gøy - jeg har det moro når jeg spiller.

Det er en god progresjon i spillet. Du starter opp med relativt få egenskaper, lite helse og svake våpen. Eller rettelse. Du har kun én våpenplass tilgjengelig i begynnelsen, slik at du kun kan bære med deg ett våpen. For å kunne bære med deg flere våpen, større ryggsekk, lommebok og ammunisjon må du ut å jakte. Forskjellige dyreskinn brukes til å produsere utstyr.

Spillverdenen er stor, og rundt omkring finnes radiotårn som gjør at du kan se området på kartet. Men først må disse aktiveres. Det gjør du enkelt ved å bestige radiotårnene og fjerne en signalforvrenger, og vips, så har du oversikt. Dette hjelper også for å se hvilke dyr som befinner seg i området, noe som er hendig om du trenger et spesielt dyreskinn. Opplegget med disse radiotårnene sender umiddelbart tankene til Assassin's Creed og aktiveringen av utkikksposter.

Ubisoft har også inkludert oppgraderinger. Du sanker sammen erfaringspoeng ved å skyte fiender, gjennomføre oppdrag og andre gjøremål. Med disse poengene kan du låse opp egenskaper som forskjellige snikmordteknikker, mer helse, bedre sikte, muligheten til å holde pusten lenger under vann og en god del annet. Og jeg liker det. Lærte blant annet å trekke ut splinten på en av fiendenes granat, før jeg sparket han i retning resten av banden. Resultatet var en saftig eksplosjon og piratkropper som fløy til alle kanter. Moro.

Det kan lønne seg å plukke med seg ting man kommer over, og tjene penger ved å selge dem i butikken. Du vil sannsynligvis mye heller bruke et rødpunktssikte enn siktekornet på en AK47, og da trenger du penger. Penger til å kjøpe våpen og annet stæsj. For å få tak i de bedre våpnene må du faktisk jobbe litt. Det krever at man har tatt noen oppdrag, jaktet og produsert utstyr. Jeg har nesten kost meg like mye med jakt og meningsløs ferdsel rundt omkring i det vakre landskapet, som selve oppdragene.

Det finnes flere små fiendtlige leir som burde erobres for å ta kontroll over området. Her er det begrenset med fiender som burde knertes raskt og effektivt. Det finnes nemlig en alarm som piratene kan utløse, noe som medfører at forsterkninger dukker opp. Ved flere av disse leirene fungerer actionbiten veldig bra. Det er alltid moro og rekognosere området og angripe etter beste taktiske evne. Gjerne effektivt og nådeløst. Det jeg liker godt her er friheten og muligheten til å være kreativ og leke seg. Man kan for eksempel slippe løs farlige dyr som en fastlåst tiger, for å skape kaos før du angriper - mulighetene er mange.

Selve oppdragene er av litt variert kvalitet. Noen ganger føles de litt uengasjerende med en del Call of Duty-ish skyting, mens de andre ganger er mer givende med Uncharted-inspirert tema og mer lekenhet. Heldivis er skytefølelsen ganske god og det skader heller ikke at Ubisoft har plassert ut en rekke med røde tønner, som blir i overkant fristende å sikte mot.

Spillet er vakkert. Det tropiske øyparadiset tar seg utrolig godt ut. Ofte finner man små oaser som nesten er så vakre at de minner om postkort. Fosser faller ned langs fjellsiden, ettermiddagssolen skinner gjennom palmene og omgivelsene er fylt av grønt gress og vegetasjon. Om du befinner deg under vann og svømmer opp mot overflaten eller ser sollyset skinne ned gjennom åpninger i mørke huler så er Far Cry 3 fantastisk vakkert. Spesielt på PC. Jeg har testet spillet til Xbox 360, og selv om det ser bra ut der også er det merkbart at konsollene begynner å dra på årene. Mest merkbart er det når du snur deg raskt mot sidene. Da virker bildeoppdateringen lav mens bildet lugger litt. Ubisoft har flere ganger etterlyst nye konsoller, og grunnen er synlig i Far Cry 3. Men når det er sagt er dette absolutt en god visuell opplevelse, både når det gjelder teknikk og design.

Musikkvalget er jeg derimot ingen fan av. Det kler kanskje settingen godt å kombinere reggae med dubstep, men du verden for et kattejammer. Under et oppdrag ble det så repeterende og irriterende at jeg så meg nødt til å skru av musikken! Det gikk heldigvis an. Og det var deilig. Opplevelsen ble mye bedre av å bare høre lyden fra omgivelsene.

Ubisoft kunne kanskje sagt seg fornøyde med enspillerdelen, men har likevel valgt å inkludere både co-op og forskjellige varianter av deathmatch. Grunnet mangel på online-spillere (spillet er jo ikke ute ennå) har jeg ikke fått mulighet til å teste sistnevnte, men co-op-delen har vi fått prøve oss på.

Opptil fire spillere kan begi seg ut på forskjellige oppdrag, med en helt egen historie og fargerike hovedpersoner. I motsetning til enspillerdelen er det ikke noe frihet eller mulighet til å vandre fritt omkring, men heller et mer regissert oppdrag. Heldigvis er de gode taktene fra enspillerdelen og actionfølelsen på plass.

Rutinen brytes opp med jevne mellomrom av små eventer, der man konkurrerer innbyrdes. Det kan for eksempel handle om å skyte flest mulige fiender med snikskytterrifle på tid, treffe fiender fra en båt i fart eller kjøre om kapp på firehjulinger, mens man kjemper om hvem som klarer å plukke opp flest bomber fra terrenget og frakter de til området de skal sprenges.

Hvert oppdrag byr på varianter av disse eventene, og oppdragene har en typisk spilletid på mellom tre kvarter og en time. Det er seks oppdrag totalt sett, og ja - de er også morsomme å spille gjennom flere ganger. Spillet gjør også en formidabel jobb med å justere vansklighetsgraden etter både antallet spillere og suksesser eller fiaskoer underveis, og selv om det starter litt rolig, blir du virkelig satt under press etter hvert. Konsollutgavene av spillet byr også på splitscreen i co-op.

Far Cry 3 er et actionspill jeg lett kan anbefale. Det er ganske enkelt en komplett underholdningspakke. Om ikke kombinasjonen av vakkert landskap og eksplosiv action er nok, fungerer også jaktinnslagene og oppgraderingssystemet. Det er moro å utforske verdenen, det er hele tiden noe som fanger oppmerksomheten og det kjennes herlig å kaste seg utfor en fjellkant i hangglider.

Spillet har sine svakheter i noen uengasjerende oppdrag, vanvittig teit oversetting til norsk språk og noe surrete kunstig intelligens. Men ikke noe av det ødelegger totalinntrykket. Ubisoft leverer et strålende comeback til serien, og de skal ha all honnør for at de tør å gjøre nye ting i en sjanger som i stor grad er preget forutsigbarhet. Far Cry 3 er akkurat så lekent og morsomt som jeg hadde håpet at det skulle være.