Final Fantasy X/X-2 HD Remaster

Final Fantasy X var ikke det første spillet jeg spilte i den kjente japanske rollespillserien, men det var det første spillet som virkelig gjorde at jeg fikk øynene opp for serien. Til tross for sine feil og mangler er det noe ved historien som rett og slett rører noe dypt inne i meg, og den dag i dag er Final Fantasy X et av de få spillene som nesten har klart å få frem en tåre i øyekroken på meg.

Men det gjelder Final Fantasy X den gang spillet ble lansert til Playstation 2. Og det er ikke det spørsmålet jeg er satt til å svare på. Spørsmålet er hvordan Final Fantasy X og oppfølgeren Final Fantasy X-2 tar seg ut i ny og moderne HD-drakt.

Som med HD-gjenutgivelser flest får vi også denne gangen servert en forholdsvis uendret grunnpakke som ivaretar spillenes kjerne slik de fungerte da de opprinnelig ble lansert for et tiår siden. Det vil si at de som i sin tid mente at kampsystemene i X og X-2 var trege og uengasjerende, eller at historien var sippete og appellerte altfor mye til emosjonelt ustabile tenåringer, ikke får servert noe som vil få dem til å skifte mening. Det samme vil også gjelde dem som bare har gode minner fra de tilbakelente men samtidig heftige kampene, den rørende fortellingen om Tidus og Yuna og Sphere Grid-/Garment Grid-systemene (karakterutviklingssystemene i de to spillene). Dette er i bunn og grunn de samme spillene som for ti år siden. Det vil si, noen endringer har vi fått. Nyversjonene er basert på det som i Japan kalles International Version, som er navnet Square Enix ofte ga PS2-spill når de kom ut i en oppdatert PS2-utgave i hjemlandet (ironisk nok ser slike International Versions sjelden dagens lys utenfor Japans grenser). For norske spillere som kjenner Spiras hemmeligheter ut og inn, kan det derfor være mer å hente ved å sette seg ned med nyversjonene, hvor nye egenskaper og nye valgfrie bosser er bare noe av det som er inkludert.

I tillegg til å servere oss så komplette utgaver av spillene som mulig, har Square Enix også inkludert et nytt audio drama (tenk Radioteateret) på omtrent 30 minutter. Stykket, som har fått navnet Final Fantasy X -Will- , forteller hvordan spillenes helter og heltinner har levd sine liv i året etter Final Fantasy X-2, og er etter alt å dømme det nærmeste vi noen gang kommer et tredje spill i serien.

Mye har skjedd på grafikkfronten siden spillenes lansering, og gapet som skal dekkes er stort. Dette merkes. På det hele og det jevne er dette en flott HD-gjenutgivelse som pusser spillene opp så godt det er mulig uten å bygge hele spillet opp igjen fra bunnen av. Figurer, omgivelser og gjenstander er skarpere enn før. Men optimalt er det absolutt ikke. Opptil flere ganger kan man oppleve at spillene begynner å slite med bildeoppdateringen, noe som resulterer i at spillet får noen merkbare, hakkende sekunder her og der (særlig i Vita-versjonen). Et annet merkbart problem er at de to spillene opprinnelig ble gitt ut i 4:3-format, mens vi i dag foretrekker å se spill i 16:9-format. Ettersom filmsekvensene i spillet ikke er spilt inn på nytt, men bare er komprimert fra 4:3 til 16:9, må du derfor ikke bli overrasket om du synes rollefigurene ser både lavere og tykkere ut i dag enn i PS2-versjonen. Og mens vi snakker om filmsekvenser: Legge til muligheten for å hoppe over filmsekvensene har Square Enix ikke klart å inkludere.

Musikken har også fått seg en liten oppstrammer med denne versjonen. Det er imidlertid ikke snakk om at lydsporene har blitt klarere eller avspillingskvaliteten skarpere. Snarere er det snakk om helt nye innspillinger med til tider helt nye arrangement. Ettersom musikken er noe av det mest ikoniske med ethvert Final Fantasy-spill, blir det opp til den enkelte å bedømme om dette er et bra eller dårlig valg fra Square Enixs side.

Utenom det audiovisuelle har det ikke skjedd store endringer i denne gjenutgivelsen. Det positive med dette er at man får oppleve spillene på en så autentisk måte som mulig. Det negative er at det kommer til syne at spillene ikke nødvendigvis har eldet på en god måte. Selv jeg som blodfan av spillet må erkjenne at mange av bevegelsene er unødvendig stive, og skulle du som ny spiller anno 2014 finne at verken historie eller kampsystem appellere til deg, kan jeg ikke si at jeg klandrer deg (selv om jeg vil være uenig).

Faktum er at når det kommer til stykket, er det lite eller ingenting revolusjonerende ved denne HD-gjenutgivelsen. Sammenlignet med andre HD-gjenutgivelser vi satt de siste årene, hvor The Legend of Zelda: The Wind Waker HD utpeker seg som et av de bedre eksemplene, føler man at denne pakken fra Square Enix rett og slett mangler det lille ekstra. I et marked hvor det ikke skorter på HD-gjenutgivelser, burde det være mulig for Square Enix å hoste opp med det lille ekstra for å få denne pakken til å skille seg ut, og om ikke annet gjort en helhetlig bedre jobb enn det faktiske sluttresultatet.

Dermed burde det ikke være unaturlig å sitte igjen med blandede følelser i etterkant av denne HD-pakken. Joda, Final Fantasy X og Final Fantasy X-2 er fortsatt titler jeg varmt vil anbefale, men det tekniske oppsettet, den begrensede spillmekanikken og den varierende kvaliteten på restaureringen gjør at jeg også er innforstått med at nyversjonen ikke vil falle i smak hos alle.