Fire Emblem: Path of Radiance

Det japanske rollespillet Fire Emblem har tatt Asia med storm for lenge siden, men har vært til dels ukjent for oss i vesten frem til noen Gameboylanseringen de senere årene. Nå er Gamecube versjonen her, med både 3D-grafikk, og ett videre aspekt helter som aldri før har vist seg i serien. Bortskjemt? Vel vi får se på det.

Kontinentet Tellius inneholder to folkeslag, Beorc og Laguz, og de har forskjellige meninger om hvordan ting skal gjøres i landet. Beorc har lagd seg ett bilde av en guddom, mens Laguz skaper ett rom i tomheten mellom det guddommelige og demoniske. Begge rasene har strevet lenge for å finne sin plass i landet. Strider, mistillit og kompromisser har oppstått i deres søken. I det du stepper inn i historien, så er opprør, kaos og mord en del av hverdagen, og du må trå inn for å finne en stopper for det hele.

Du tar kontroll over unggutten Ike, som nettopp har blitt tatt opp som soldat i sin fars hær. Raskt ute i spillet, vil du få en mer og mer sentral rolle, og det hele raser frem litt for fort, til og med for Ike. Det virker egentlig lite troverdig; etter bare noen dager på jobben så blir han leder for en hel hær. Som overhode for dine staute menn og kvinner, befinner Ike seg hele tiden i vanskelige situasjoner, hvor valgets kval dveler ekstra. Det er her Fire Emblem feiler på så mange plan. Spillet gir deg som spiller svært sjeldent muligheten for å påvirke historiens løp, og den lineære følelsen spillet skaper, trekker dessverre ganske mye ned.

Spillets sterkeste side er absolutt kampene, de er dynamiske og er ett lysglimt av håp i den litt dølle fortellingen. Hele historien blir fortalt gjennom små kuttscener, og deretter blir man satt til å kjempe den konfrontasjonen som har kommet opp i. Det første man gjør i en kamp, er å velge dine folk som skal være med, hver enkel karakter er unik med forskjellige egenskaper. Når dette er gjort, så er det rett ut i kampens hete, hvor det hele utformer seg ut som en type sjakk. Du og dine motstandere får hver sin tur til å flytte enhetene, og når de ulike enheter står ved siden av hverandre er det klart for kamp. Dette er ganske så unikt egentlig, og jeg har ikke sett dette utført med en slik eleganse siden Dark Legions fra de gamle dager. Det som også er ganske spesielt med dette spillet, er at hvis en karakter dør, så dør den. Her kan du ikke bruke noen fancy magi eller lignende for å få de døde tilbake. Det gjør at du tenker deg om en ekstra gang før du går til angrep.

At det hele ikke er en japansk RPG klone som vi har sett så utallige mange ganger før, er bare godt. Historiens litt labre fremtoning gjør at man dessverre blir sittende å trykke forbi alt av dialoger, helt ukritisk til hva som blir sagt. Det kan ta i verste tilfeller ta 15 minutter med lesing av snakkebobler mellom kampene, og det blir litt i hardeste laget. Når disse dialogene er over, blir man belønnet med de morsomme kampene, som enkelt å greit "gjør" hele spillet. For min del så kunne de droppet historien og bare kjørt på med kamper, men da tipper jeg noen hadde blitt litt forbanna.

Historien er god for fans av serien, og de vil føle seg hjemme fra starten av. Dere som ikke er kjent med Fire Emblem serien, vil kanskje forbanne dens lange, og til tider kjedelige dialoger.

Karakteroppbyggingen fenger spilleren, du får erfaring etter hvordan du gjør det i de ulike kampene. Spillet belønner deg gjennom de ulike leveloppgraderingen, her kan man ikke delegere poengene selv, men hvis man har brukt sverd mye, så blir man enkelt og greit bedre til å svinge sverdet. En liten detalj jeg syns var helt insane teit er at du kan gi erfaringspoeng til personer som ikke er med i kampen, slik at du kan levle opp karakterer som ikke er med i selve erfaringssakingen. Teit!

Grafikken og lydsiden er ikke noe å skryte av. Det grafiske er veldig old fashion, og musikken blir irriterende etter noen kamper. Samme synthesizer kjører på som en villmann med de samme tonene om og om igjen i kampene. Og når det hele virker som det er blitt programmert på en C64, så blir det ikke så kult lengre. Noen ganger så endte det med at fingeren havnet på mute-knappen på fjernkontrollen, for at ørene skulle slutte å blø.

Fire Emblem er ett morsomt spill, og hvis historien ikke hadde vært så langtekkelig, og prøvd seg på "lure" vendinger hele tiden, så kunne dette vært innertier. Kampene er som sagt absolutt spillets høydepunkt, og her gjør utvikleren omtrent alt riktig, det er ikke for avansert eller for lett. Liker du turbasert strategi og en litt "klassisk" japansk twist på historien, så er Fire Emblem absolutt spillet for deg.