Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Fire Emblem Warriors: Three Hopes

Fire Emblem Warriors: Three Hopes

Fire Emblem Warriors: Three Hopes byr på akkurat det man forventer av tittelen: Tettpakket og tankeløs Warriors-slåssing i Fire Emblem-setting.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Omega Force har de siste årene hatt hell med å kombinere kampsystemet fra deres egen Dynasty Warriors-serie med forskjellige kjente og kjære (spill)serier. Animefans har fått spill som One Piece: Pirate Warriors og A.O.T. 2 (basert på Attack on Titan), men det er uten tvil samarbeidet med Nintendo som har gitt best resultater for å introdusere Warriors-formelen for et større publikum. Vi har blant annet fått to Warriors-spill basert på The Legend of Zelda, og særlig Hyrule Warriors: Age of Calamity lyktes overraskende godt med å bygge videre på settingen og historien fra The Legend of Zelda: Breath of the Wild.

En annen populær Nintendo-serie som har fått Warriors-behandlingen tidligere er Fire Emblem. Fire Emblem Warriors fra 2017 viste seg å være en god kombo da man fikk det intense Warriors-kampsystemet på den ene siden og de strategiske våpenvalgene fra Fire Emblem på den andre siden. Når vi nå får et nytt Warriors-spill basert på Fire Emblem: Three Houses er dette en god match på papiret, ettersom konflikten mellom de tre nasjonene i Three Houses minner litt om den kinesiske Tre kongeriker-perioden som Dynasty Warriors-spillene er basert på. I praksis viser det seg derimot at spillet sliter med å nå opp til sitt potensial.

Fire Emblem Warriors: Three Hopes

Den grunnleggende settingen her er den samme som vi møter i Fire Emblem: Three Houses. Vi befinner oss på kontinentet Fódlan hvor tre nasjoner lever i en skjør fred med hverandre. Midt på kontinentet finner vi krigsakademi-klosteret Garreg Mach, hvor studenter fra de tre nasjonene kommer sammen for å studere. Den store forskjellen denne gangen er at du ikke spiller som den ferske professoren Byleth som du kontrollerte i Three Houses, men som en leiesoldat som møter kontinentets tre tronarvinger i skogen og må velge hvem av de tre du skal alliere deg med. Det passer deg utmerket å få noen nye og mektige venner, ettersom leiesoldatgruppen din nettopp har blitt utradert av Byleth, denne gangen kjent under det uhyggelige kallenavnet Ashen Demon.

Dette er en annonse:

I motsetning til både Hyrule Warriors: Age of Calamity og Persona 5 Strikers fungerer ikke dette Warriors-spillet som en fortsettelse eller videreutvikling av historien fra spillet det er basert på. I stedet får vi her en alternativ historie basert på samme univers, en slags «hva hvis»-fortelling der din gamle hovedrollefigur nå fungerer som en hovedfiende. Dette kunne i utgangspunktet fungert, men dette betyr at vi må bli kjent med akkurat de samme rollefigurene en gang til uten at vi egentlig får noe ny informasjon om dem eller karakterutvikling i nevneverdig grad. Ettersom dette spillet først og fremst henvender seg til fans av Three Houses vil dette komme som en skuffelse for mange, for så snart gjensynsgleden har dabbet av merker man at historiefortellingen i spillet verken er særlig skarp eller effektiv. Tvert imot får man en historie som er langt mer svulmende og pompøs enn den har grunnlag for å være, og det blir vanskelig selv for en etablert fan å henge med på alle navnene på steder og adelsfamilier som kastes rundt i vilden sky for å prøve å skape litt Game of Thrones-stemning. På toppen av dette er historien altfor lang, og når spillet legger opp til at du bør spille gjennom historien fra alle tre fraksjoners synsvinkel blir det en altfor stor bestilling. Sammenlignet med både Hyrule Warriors: Age of Calamity og Persona 5 Strikers - hvor skaperne av de originale spillene jobbet mye tettere med Omega Force enn det som virker å være tilfelle her - føles det derfor som at Fire Emblem Warriors: Three Hopes går baklengs inn i fremtiden, i hvert fall når det kommer til historiefortelling.

Fire Emblem Warriors: Three Hopes

Historiedelen skuffer kanskje, men de fleste kommer til et Warriors-spill for kampsystemet og ikke for å få servert et narrativt mesterverk. På dette området må det sies at spillet lykkes med å levere akkurat det du forventer. I kjent Warriors-stil skal du løpe rundt på en slagmark og delje løs på flere hundre soldater om gangen, ta over fiendtlige baser, bekjempe forsterkninger som plutselig dukker opp under slaget og knerte bosser. Ved å hakke løs på sterke fiender blir garden deres svekket, noe som åpner for fancy spesialangrep. Dette kombineres med våpentriangelsystemet fra Fire Emblem, der alle våpen og klasser har sine styrker og svakheter i forhold til hverandre: Sverd slår øks, øks slår lanse og lanse slår sverd, for å ta det mest grunnleggende eksempelet. Dette gjør at kampene i spillet får et strategisk element over seg der du må studere kartet før slaget begynner og velge dine soldater med omhu. Etter hvert får du også muligheten for å planlegge ulike strategier før kampen begynner, som å styrke basene dine eller overtale noen av fiendens soldater til å kjempe på din side i stedet.

I et Warriors-spill er kampene både raske og intense, hvor et hundretalls figurer og en haug med effekter skal sjongleres på skjermen samtidig. Dette er naturligvis teknisk krevende å presentere uten at det går hardt ut over flyten, noe man la tydelig merke til i Hyrule Warriors: Age of Calamity hvor bildefrekvensen ofte falt under 30 bilder per sekund. Det merker man mindre av denne gangen, i det minste i kampsekvensene. Faktisk er det overraskende hvor godt spillet kjører under de mest intense kampene, særlig med tanke på alle effektene som dukker opp på skjermen samtidig når særlig magikerne begynner med sine mest kraftige og effektfulle angrep. Dette kan ha noe med stilarten å gjøre, da den estetiske stilen i Three Houses som er gjenskapt her er «renere» enn den vi kjenner fra Breath of the Wild, eller det kan skyldes at Koei Techmo (moderselskapet til Omega Force) bidro med utviklingen av Three Houses og dermed kjenner den grafiske stilen bedre. Oppløsningen er noe lavere enn den Switch kan yte maksimalt, men i et spill hvor flyt spiller en større rolle er det riktig å ofre oppløsning til fordel for en mer stabil bildefrekvens. Vi får riktignok ikke en bunnsolid bildepresentasjon på 30 bilder per sekund, og i håndholdt modus sliter spillet litt oftere enn når konsollen er koblet til TV-skjermen, men det tekniske fungerer godt nok i kamp til at det er godkjent.

Dette er en annonse:
Fire Emblem Warriors: Three HopesFire Emblem Warriors: Three Hopes

Nettopp derfor er det overraskende at spillet har så dårlig teknisk ytelse utenfor kamp. I alle filmsekvenser og når man går rundt i basen synker ytelsen betraktelig, med en merkbart lavere bildefrekvens og hakkete presentasjon. Med tanke på hvor mye tid spillet vil at du skal bruke i basen og på dialoger blir dette en ukomfortabel opplevelse. I det minste er det mer å gjøre i basen enn man skulle tro, for her kan du løpe rundt og føre samtaler, gi gaver, gjøre rollefigurene sterkere eller styrke relasjonene mellom dem. Dessverre gjør den dårlige ytelsen dette mer til plikt enn moro.

Moroa forsvinner også jo mer tid man bruker på spillet, ettersom kampene mangler den nødvendige variasjonen som trengs med tanke på hvor langt spillet er. Det hjelper heller ikke at de fleste slagmarkene er nokså like og temmelig kjedelige i designet. Mens Three Houses i det minste kunne by på strategiske utfordringer for å kompensere for dette, har ikke Three Hopes den samme fordelen. Den manglende variasjonen renner også over i lydbildet, som byr på skuffende musikk. Tidligere Warriors-spill har ofte gitt oss kule nytolkinger av kjente klassikere (eller meget gode nye låter, som i Persona 5 Strikers), men denne gangen klarer ikke lydbildet å utmerke seg.

Fire Emblem Warriors: Three Hopes

Fire Emblem Warriors: Three Hopes gir deg i bunn og grunn akkurat det du forventer når du hører tittelen. Du får et Warriors-spill med rollefigurene og settingen fra Fire Emblem: Three Houses, verken mer eller mindre. Det er en kombinasjon som har et underholdningspotensial, men mangelen på variasjon, tekniske svakheter og lengden på spillet gjør at man dessverre blir lei lenge før man er ferdig med første gjennomspilling. Det blir som en spill-ekvivalent til hurtigmat: Det er lov å kose seg med en saftig hamburger iblant, men man blir lei når man må spise den samme hamburgermenyen over førti dager på rad.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Våpensystemet til Fire Emblem passer godt med Warriors-formelen, et interessant gjensyn med kjente rollefigurer, mer å gjøre i basen enn i tidligere Warriors-spill, teknikker flyter for det meste godt i kampsituasjoner.
-
For lite variasjon, historien er for selvhøytidelig og mangler det nødvendige kvalitetsløftet, teknisk svakt helhetlig sett, tam og anonym musikk.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content