Fuse

Det er en sen mandagskveld. Jeg har nettopp spilt igjennom Fuse og hadde tenkt å avslutte dagen med en film, kanskje There Will Be Blood. Men jeg klarer bare ikke løfte meg fra sofaen. I stedet sitter jeg og funderer på hva det er jeg nettopp har foretatt meg de siste syv og en halv timene. At jeg har spilt Fuse er jeg fullstendig klar over, men bak mine trøtte blodskutte øyne råder full forvirring. Daniel Day Lewis får vente.

Vanligvis blir jeg ikke forvirret av spill. Tvert imot er jeg i mange tilfeller kanskje litt for rask på avtrekkeren når jeg skal uttale meg om mine seneste spillopplevelser. Det er ikke tilfellet med Fuse. Uansett hvor hardt jeg prøver å trekke interessante paralleller eller komme med vittige synspunkter, resulterer ikke forsøkene mine i mer enn et par raske trykk på bakovertasten. Det tar meg kanskje en halvtime å skjønne at det ikke er meg det er noe feil med. Jeg har møtt mitt verste mareritt. Verdens kanskje mest middelmådige spill.

La oss skru klokken tilbake et par år - omtrent 1460 runder med lilleviseren om noen lurer. Det ville være vanskelig å forestille seg at noen for drøyt to år siden ville ha gjettet at spillet som da het Overstrike ville nærme seg noen form for middelmådighet. Overstrike var nøyaktig den typen spill man kunne forvente fra Insomniac Games. Et stilisert spill like ladet med humor og personlighet som med vold. Folk ivret etter å få se et samarbeidsspill fra studioet bak Ratchet & Clank og Resistance, men entusiasmen skulle ikke vare lenge.

Etter en stund fikk vi vite at Overstrike hadde byttet navn. Spillet hadde blitt bygget opp på ny fra grunnen av, og den tegneserieaktige grafikken var blitt ofret til fordel for en mer realistisk stil. De humoristiske elementene var tonet ned, og det var blitt bestemt at det generiske navnet Fuse skulle pryde coveret. Insomniac Games forsikret fortvilte fans om at de fortsatt kunne se frem til et friskt og overdrevet actionspill slik som før, bare at det nå skulle bli enda bedre. Slik ble det ikke.

La meg forklare litt nærmere. Fuse handler om fire våpen med hver sin tilhørende figur: Brooks, Sinclair, Deveraux og Kimble. Når disse fire våpnene får i oppdrag å stoppe en paramilitær organisasjon ved navn Raven sleper de med seg sine karakterer på noe som godt mulig er verdens mest repeterende jorda rundt-reise. Utover dette er det ikke lett å sette fingeren på hva Fuse egentlig dreier seg om. Noen romvesen nevnes i ny og ne. Menyen hevder at Fuse er en eller annen form for utenomjordisk materiale, men deretter blir det hele litt tåkete.

Heldigvis er spillets aller største styrke ikke avhengig av innlevelse eller motivasjon. De fire ulike våpnene og deres medfølgende karakterer er spillets soleklare fokus, og uansett om du spiller alene eller med venner er alle fire med på hvert oppdrag. Du kan til enhver tid bytte mellom karakterene med et par knappetrykk. Hver og en av de har egne distinktive evner.

Daltons såkalte «magshield» er et bærbart kraftfelt som absorberer kuler og behandler de slik posten behandler feiladresserte brev. Sinclairs forstener fiendene, med unntak av de aller sterkeste av de. Deveraux kan både bli usynlig og forvandle fiendene sine til små, eksplosive svarte hull (hører jeg lyden av en fysiker som slår hodet i veggen?). Til sist er Kimble som har et armbrøst som skyter magmapiler.

Med disse spennende evnene skal du, enten alene eller med en venn, begi deg ut på en kampanje som kan bli rimelig forutsigbar etter et par nivåer med coverbasert tredjepersonskyting. Mildt sagt. Etter at fascinasjonen for de for så vidt ganske unike våpnene omsider går over, er det vanskelig å se hva mer Fuse har å by på. Dette er spillverdenens frossenpizza. Ikke sånn stilig Dr. Oetker frossenpizza heller. Vanlig, karakterløs Grandiosa. Kanskje godt med jevne mellomrom, men ikke spesielt spennende for de som har vokst fra jentelus-hysteri og snøspising.

Det er mulig jeg er streng mot Fuse. Kanskje er det spillets bortkastede potensial som gjør meg bitter. Spillet må da være bedre med venner, lurer du kanskje? Tja... Alle tilfellene jeg faktisk klarte å ha det morsomt med Fuse, og de kan telles på en hånd, satt jeg ikke ensom foran TV-en. Likevel er det godt mulig at det er mine venner, og ikke spillet, som skal ha æren for det.

Nå har det gått to dager siden jeg satt i sofaen, trøtt og forvirret. Jeg lar meg fortsatt fascinere av hvordan et spill kan være så anonymt, uinteressant og karakterløst. Kanskje var det så vanskelig å si noe om spillet, nettopp fordi det ikke var så mye å snakke om til å begynne med? Fuse er pregløshet på boks, og årets minst imponerende, minst elendige, minst engasjerende og minst tragiske spill. Jeg kan ikke annet enn å kalle det for det middelmådige spill det er, og krysse fingrene for at Insomniac vil løfte seg etter denne blemmen.