Gears of War 2

Trykk her for videoanmeldelsen av spillet.

Epic Games satt ny standard for actionspill på denne generasjonens konsoller med Gears of War. Grafikken og teknologien var helt fremragende lekker, dynamikken og tempoet var flott, dekningssystemet var briljant og historien virket spennende. Og vi fikk dele monstre i to med motorsag. Oppskriften er den samme i Gears of War 2: imponerende grafikk, høy intensitet og drypp av en mer og mer interessant historie. Ja, også mer motorsaging selvfølgelig.

Menneskeheten står ovenfor umulige odds når jeg tar kontrollen over Marcus Fenix atter en gang. Byen Jacinto - menneskenes siste skanse - blir angrepet av aggressive Locusts, og dermed er jeg tilbake der jeg trives best: i krigsherjede gater med en glovarm geværmunning og en buldrende motorsag i hendene.

Gears of War 2 er en oppvisning i hvordan alle actionspill burde starte. I løpet av første time har jeg sett himmelhøye eksplosjoner og enorme monstre. Jeg har skutt ned hundrevis av fiender med en hissig kulespruter og jeg har testet ut mitt nye favorittvåpen: bombekasteren. Jeg er så full av adrenalin over å være tilbake at det dirrer i hvert eneste actionfiber i hele nerdekroppen min. Jeg er helt rusa.

Og fortsettelsen av eventyret er like gøy. Den umiddelbare rusen avtar riktignok litt etter hvert, men Gears of War 2 slutter aldri å være en storslagen actionopplevelse av det grove kaliberet. Når jeg skyter i stykker flere Brumaks, når jeg rir på en Reaver, når jeg kjører opp en snødekket fjellside med den lekne Centauren - bastardungen til en tanks og en monstertruck. Og før eventyret er omme har jeg vasset i mer blod enn Dødehavet kan romme...

På et tidspunkt endrer imidlertid hele opplevelsen seg litt. Det er som å gå fra berg og dal-banen til spøkelsesslottet i denne fornøyelsesparken av et actionspill. Jeg befinner meg på en hemmelig forskningsstasjon langt fra sivilisasjonen og blir møtt av et noe spesielt sikkerhetssystem. Det er klare referanser til 2001: A Space Odyssey og Bioshock, og jeg liker det. Jeg går litt mer forsiktig frem, og forventer det verste rundt hver sving. Et flott avbrekk fra en tildels ensidig actionopplevelse.

Når jeg sier ensidig, så mener jeg ikke det negativt. Men dette er et svært endimensjonalt univers som lever på suveren action, ikke det dype og nære plottet med de sammensatte karakterene. Epic har imidlertid forsøkt seg på en mer følsom historie denne gang. Vi kommer tettere på Dom, som leter etter sin forsvunnede kone Maria. Deres to barn forsvant på E-day, og Maria ble borte noen år senere. Det er dette som driver Dom. Det er det som får han til å sperre opp sine store, blanke Bambi-øyne ved flere anledninger. Det er et farlig eksperiment fra Epic Games egentlig, for kjærlighetsdrama og følelser hører i utgangspunktet ikke hjemme i dette universet. Men det fungerer helt greit. Selv om det aldri føles ekte eller nært så gir det historien et annet element, og det føles friskt og behagelig.

Gears of War 2 er også en mer fargerik opplevelse enn originalen. Det er på ingen måte Mirror's Edge-takter her, men det er merkbart mer farger når høsten har kommet til Sera. Det er også det første spillet som kjører på Epics nye grafikkmotor, Unreal Engine 3.5. Og den får kjørt seg, med både lekre vanneffekter, ny og flott lyssetting og såkalt softbody-fysikk som gjør underverker med organiske omgivelser. Uten å si noe mer...

Man kan enkelt argumentere for at Gears of War 2 bare er mer av det samme. Locustene kommer på løpende bånd, og Marcus og Dom må skyte dem alle til kjøttkonfetti. Samtidig kan man også argumentere for at Gears of War 2 er et dramatisk annerledes spill enn originalen. Alt er større. Omgivelsene. Kampene. Historien. Og dermed er det ikke lenger det intense fokuset på lukkede taktiske kamper mot tre-fire-fem fiender.

Det er helt tydelig at Cliff Bleszinski og resten av gjengen hos Epic har satt seg ned og virkelig studert originalen når det gjelder dynamikk, tempo og oppbygning. Resultatet er at jeg nærmest kan sitte med stoppeklokke, og vite nøyektig når alle formtoppene kommer, og når intensiteten senkes. Ikke nødvendigvis negativt, men en tanke forutsigbart.

Flerspillerdelen av Gears of War 2 er helt fremragende. En svær bunke moduser som lar deg spille med og mot kompisene online eller på delt skjerm gjør at Xbox Live-kongene Halo 3 og Call of Duty 4 skal få kamp til målstreken. Personlige høydepunkt er Wingman, modusen som setter fem lag á to spillere opp mot hverandre online. Gears of War 2-versjonen av Capture the Flag er også artig, hvor flagget er en stranded med hagle som løper rundt og skyter på alle som nærmer seg.

Gears of War 2 setter ikke en ny standard for sjangeren slik forgjengeren gjorde, men det skuffer definitivt ikke heller. På ingen måte. Det er et drivende og bra actionspill med en solid enspillerdel og en fabelaktig flerspillerdel som vi kommer til å spille i flere år fremover. Helt til Gears of War 3. Åja, for det er i støpeskjeen allerede. For én ting er sikkert: etter ni timer med action og ti minutter rulletekst: Det er ikke over ennå...