Girl Genius: Adventures in Castle Heterodyne

Bergensbaserte Rain Games kan ikke anklages for å ligge på latsiden. Etter at de lanserte Teslagrad for ti år siden har studioet gitt ut tre nye spill, noe som er et respektabelt arbeidstempo i dagens spillbransje. Vel så imponerende er det at de også tør å eksperimentere med ulike spillsjangre, slik at ingen av spillene (med unntak av Teslagrad og Teslagrad 2) føles for like hverandre. At alle spillene de har laget så langt også henger sammen med hverandre i større eller mindre grad i samme verden gjør det ekstra moro å sette seg inn i spillene de serverer.

Når Rain Games nå lanseres Girl Genius: Adventures in Castle Heterodyne er det ikke bare interessant fordi spillet kommer knappe fem måneder etter Teslagrad 2, men også fordi dette er første gang studioet laget et spill basert på en ekstern merkevare. Tegneserien Girl Genius er skaperverket til ekteparet Phil og Kaja Foglio, som møtte hverandre da de jobbet med tegninger til kortspillet Magic: The Gathering og begynte å publisere sin egen tegneserie i 2001. I 2005 gikk tegneserien over til å bli en nettegneserie, hvor det ekteparet selv beskriver som en "gaslamp fantasy" fortsatt holder det gående.

Jeg skal innrømme at både tegneserien og rollefigurene var fullstendige ukjente for meg før jeg plukket opp Girl Genius: Adventures in Castle Heterodyne. Etter å ha karret meg gjennom eventyret i tittelslottet tror jeg ikke at jeg kommer til å plukke den opp i etterkant heller, for spillet promoterer dessverre ikke konseptet på en spesielt god måte.

Kort fortalt befinner vi oss i et alternativt steampunk-inspirert Europa hvor det mekaniske geniet Agatha Clay oppdager sin sanne bakgrunn som arvingen til Heterodyne-dynastiet. Dermed bærer det av gårde til det gamle og skumle slottet, men Agatha har ikke før satt sin fot over vollgraven før en rival forsøker å kuppe hennes arverett ved hjelp av en gammel og forbitret professor. Dermed må Agatha bruke sin mekaniske kløkt, utrettelige pågangsmot og makten som en sann Heterodyne til å overvinne de mange farene i slottet, som forresten er levende og klart til å gjøre livet surt for alle som truer Heterodyne-dynastiet med sine lettere morderiske tendenser.

Spillet klarer å lede deg inn i historien og rollefigurene uten at du har tidligere kjennskap til dem, men det er fortsatt mange navn, steder og begreper å forholde seg til som ikke blir spesielt godt presentert for nykommere. Du får riktignok muligheten til å lese deg opp på det som har hendt tidligere i en oppslagsdel i menyene, men måten historien blir fortalt her med overdreven bruk av kursiv og lignende blir så slitsom at det ikke motiverer til videre lesning. Hadde spillet klart å formidle noe av dette mer aktivt i selve handlingen kunne mye vært løst og muligens gjort eventyret som helhet mer underholdende, noe opplevelsen dessverre kunne trengt. Rollefigurene er ikke spesielt interessante, verdensbyggingen blir aldri spennende og overraskelsesmomentene uteblir. Med unntak av noen humoristiske vendinger og gøyale innslag av galgenhumor - spesielt fra det levende slottet som gjerne aktiverer en gammel dødsfelle plassert av en forhenværende Heterodyne - er det lite ved historien som verken trigger interessen eller fester seg i hukommelsen i etterkant.

Det er også avgjørende for opplevelsen om stilarten som ligger til grunn vil appellere til deg eller ikke. Måten portrettene til rollefigurene er tegnet på i spillet ligger i og for seg tett opp til det originale kildematerialet, men personlig opplever jeg ikke stilen som spesielt vakker. Dette vil imidlertid være en personlig preferanse, og spillet kan ikke akkurat trekkes for at spillskaperne forsøker å gjenskape kildematerialet som ligger til grunn. Om stilarten til rollefigurene og verdenen skulle falle i smak har du anledning til å låse opp den originale tegneserien og lese den internt i spillet, så mulighetene for å bli bedre kjent med Agatha og resten av gjengen er i det minste til stede.

Som tidligere nevnt har Rain Games en vane for å satse på en helt ny spillestil for hvert nye spill de kommer med. Denne gangen har de bestemt seg for å lage Girl Genius: Adventures in Castle Heterodyne som et plattform-eventyrspill av den sorten vi fikk på begynnelsen av 2000-tallet, og da særlig til PlayStation 2. Et konsept som høres morsomt nok ut på papiret om man har gode minner fra spill som Jak and Daxter: The Precursor Legacy, Ratchet & Clank eller Sly Cooper-serien, og Girl Genius skal ha for at det faktisk minner om et PlayStation 2-spill - men ikke på den gode måten.

Det viktigste for at et tredimensjonalt plattform-eventyrspill skal lykkes er god styring, morsom plattforming og gåteløsning, fengende musikk og kreativt design. På de aller fleste punktene svikter Adventures in Castle Heterodyne, og verst ut kommer styringen. Agatha beveger seg i et snegletempo som gjør at hele spillet føles som å vasse gjennom sirup, og det blir heller ikke bedre av at responstiden for enkle bevegelser som slag eller å rulle forbi farer er håpløst lang. Dette gjør at utforskingen av slottet effektiviseres til det ytterste, for det å gå feil og bruke ekstremt lang tid på å gå tilbake dit man kom ifra er noe som absolutt ikke frister. Fiendene som venter deg er heller ikke spesielt varierte, og kampene mot de mekaniske truslene blir et ork snarere enn et morsomt avbrekk fra gåteløsning og utforsking. Kampene i spillet blir heller ikke bedre av at enkelte av bossene, deriblant siste boss, mangler kollisjonsfysikken som behøves for å gi tyngde og effekt til hvert slag som treffer.

Dette negative inntrykket forsterkes ytterligere av den visuelle presentasjonen. Når vi akkurat har fått Sea of Stars som forener gammel og ny teknologi på mesterlig vis, føles mangel på visuell finpuss mer som et designmessig valg enn som en teknisk begrenset nødvendighet. Derfor er det ikke til å stikke under en stol at spillet ikke ser spesielt vakkert ut fra et grafisk-teknisk standpunkt. Med flate teksturer, stive animasjoner og ansiktsuttrykk som byr på null innlevelse føles spillet som ett av de billige PlayStation 2-spillene konsollen hadde så altfor mange av. På toppen av det kommer små tekniske feil som at fiender plutselig avbryter bevegelsesanimasjonen sin og hopper tilbake der de befant seg for flere sekunder siden.

God musikk kan løfte et plattformspill, men heller ikke her klarer Castle Heterodyne å slå til. Her serveres i hovedsak enten noen blåsere som gir oss en sentraleuropeisk følelse, eller mekaniske beats der metall møter metall for å understreke Agathas teknologiske side. Ingen av delene løfter den musikalske opplevelsen i lengden, og til tross for lite variasjon går melodiene nokså fort i glemmeboka kort tid etter spillopplevelsen.

Helt uten lyspunkter er spillet imidlertid ikke. Med seg på laget har Agatha en slags Lille Hjelper-skikkelse kalt Dingbot som hun kan sende inn gjennom sprekker i veggene for å løse oppgaver hun selv ikke kan komme til. Sekvensene hvor den lille klokkeroboten vandrer som en lilleputt i en stor verden for å unngå farer, fly på kastevinder og løse mekaniske oppgaver er oppriktig artige til tider, ikke minst fordi Dingbot beveger seg mye raskere og mer smidig enn det Agatha gjør. Inspirasjonen fra gamle plattform-eventyrspill er lette å spore her, og det er lett å trekke paralleller til for eksempel Clank-sekvensene i Ratchet & Clank-spillene eller alle de merkelige skapningene man kunne bli forvandlet til i Banjo-Kazooie (hvis vi går en generasjon lenger tilbake enn PlayStation 2). Hadde spillet som helhet hatt mer av den samme kvaliteten vi ser her kunne det faktisk bydd på en genuint morsom opplevelse.

Helhetlig sett svikter imidlertid Girl Genius: Adventures in Castle Heterodyne på de aller fleste områder. Presentasjonen halter, spillet er seigt å spille og oppgavene man skal løse er rett og slett ikke artige nok. Historiefortellingen mangler spenningen for å holde på oppmerksomheten og den visuelle stilen er ikke spesielt innbydende for en nykommer, skjønt for gamle veteraner er det kanskje nok til å tilfredsstille ønsket om et spill basert på et velkjent univers. Og likevel: Hadde jeg vært fan av tegneserien hadde jeg trolig vært rimelig skuffet over hvor dårlig spillet fremstiller verdenen og rollefigurene jeg hadde vært så glad i.