Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
God Eater 3

God Eater 3

Anders har tatt på seg rollen som gudespiser, og gitt seg i kast med en monsterjakt som virker mistenkelig kjent.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonse

God Eater er spillserien med navnet som kan få hvilken som helst katolsk kirke til å se rødt. Tidligere har den vært låst til bærbare konsoller som PlayStation Portable og Vita, men tar nå turen over til PlayStation 4 og PC under navnet God Eater 3. Selv kan jeg ikke skryte på meg å være noe kjempefan av serien, men jeg kjenner til den gjennom spillene, samt den helt greie anime-adaptasjonen. Etter noen runder på internett har jeg lagt merke til at fansen av denne serien faktisk er litt sinte. Flere personer som har hatt tidlig tilgang til spillet sammenligner det nemlig mye med et visst spill fra Capcom ved navn Monster Hunter: World. Nevnte spill ser ut til å være målestokken og det skaper amper stemning.

Men så fort man starter opp God Eater 3 er det umulig ikke å trekke paralleller til fjorårets monsterjakt. Tradisjonen tro begynner du med å konstruere din egen figur i en "character creator" som er helt ok. Verken mer eller mindre. Etter en småmakaber intro våkner du opp i et fengsel, hvor du blir sendt ut på oppdrag av noen lite hyggelige mennesker. Oppdragene er ganske simple, og går i all hovedsak ut på å drepe mystiske monstre kalt Arigami. Som "god eater" har du litt av hvert i ditt arsenal og kan velge mellom alt fra "små kniver" til tre meter lange spyd. Spillet følger ren logikk slik at figuren din angriper saktere jo større våpenet er. Du kan også hogge av ulike deler på monstret for å svimeslå det noen sekunder og gjøre mer skade.

Så langt kan Capcom nesten gå til søksmål for skamløs plagiering, men etter hvert begynner God Eater 3 å følge en litt egen sti. Til tross for å være oppdragsbasert er spillet nokså historietungt, og du oppholder deg ikke på det samme tilholdsstedet hele tiden. Spillet tilbyr mulighet til å opprette jaktgrupper sammen med andre og hele åtte spillere kan koble seg opp til samarbeid over internett. Ønsker du heller å spille alene så vil ulike NPC'er fortsette å følge deg gjennom hele spillet. Man trenger heller ikke å spore opp monstrene før man nedkjemper dem, siden de står klare til å sluke deg så fort du entrer oppdragsområdet. Sist, men ikke minst foregår God Eater 3 i et mye raskere tempo, selv når du tar i bruk større våpen.

God Eater 3 skiller seg også litt ut i bruk av avstandsvåpen. I stedet for å måtte velge det ene fremfor det andre, har du mulighet til å skifte mellom våpen for nærkamp og avstand, uansett hvilken type nærkampsvåpen du velger. Disse "børsene" kan du skreddersy med egne projektiler du enten plukker opp eller lager selv. Byttet mellom de ulike våpentypene fungerer nokså sømløst, selv om avstandsvåpnene trenger å kjøle seg ned litt etter du har fyrt av en viss mengde løskrutt.

God Eater 3
Spillet er ikke japansk hvis ikke våpnene er din egen størrelse ganger to.

Hvert tilholdssted lar deg ta i bruk en terminal for å endre eller oppgradere våpen, tilpasse hvilke evner de skal ha og fylle på flasker for helbredelse og magi. En litt merkelig detalj er hvordan figuren endrer bevegelsesmønster så fort du havner på et slikt sted. Mens figuren er ute i felten vil hen løpe normalt når du bruker analogspaken. Ønsker du å spurte kan du holde inne R1 på kontrolleren. Så fort figuren er ute av oppdragsområdet og tilbake i basen vil hen gå i et snegletempo uten like og du er nødt til å holde inne spurteknappen for å oppnå samme hastighet som normale bevegelser på oppdrag. Selv om det greit lar seg gjøre å mose R1 så langt ned i kontrolleren som mulig, er dette et gansk sært og ikke minst irriterende valg av utvikleren og jeg ser ingen annen logisk forklaring enn at enkelte baser kan være litt trange å navigere seg gjennom. Og derfor må man gå og ikke løpe...

Grafikken bygger på en klassisk animestil jeg har sett i spillserier som 'Tales of' i 10 år, med ansiktsanimasjoner så stive at det er rart figurene i det hele tatt klarer å snakke. Det er klart det er en visuell stil som det er vanskelig å gjøre for mye med, men når man ser på andre jevnaldrene spill fra samme land, merker man at denne stilen begynner å gå ut på dato. Det engelske stemmeskuespillet er også veldig varierende, hvor det nesten skjærer i ørene når enkelte figurer åpner kjeften. Det japanske er hakket bedre, selv om du også her finner de klassiske skrikhalsene du helst vil stenge krana på for godt. Figuren din holder selvfølgelig tåta gjennom samtlige dialoger i spillet og "kommuniserer" i stedet gjennom tekstbaserte valg du tar. Disse har ingen verdens ting å si for det som skjer videre i spillet, og oppleves derfor bare som en unødvendig gimmick.

God Eater 3
Ansiktsuttrykket mitt når jeg ser denne grafikkstilen for hundrede gang.
God Eater 3God Eater 3God Eater 3
God Eater 3God Eater 3God Eater 3
God Eater 3
God Eater 3
God Eater 3