Dere som har lest konkurranseartikkelen vår vet akkurat hvor blodfan jeg er av God of War-serien, og hvor store forventninger jeg har hatt til krigsgudens inntog til norrøn mytologi. Jeg var derfor ganske nervøs da jeg satte God of War inn i PlayStation 4 Pro-en min. Hvordan i alle dager kunne spillet leve opp til de skyhøye ønskene mine? Etter ti timer med konstant spilling den kvelden viste det seg at svaret ganske enkelt er: akkurat slik.
For Santa Monica Studio leverer varene så til de grader. Ikke bare på de samme områdene som forrige gang, men på alt. Spillets regissør, Cory Barlog, sa at en av grunnene til at han kom tilbake til serien var at han hadde en historie han ville fortelle, og at han ønsket å vise at Kratos har andre følelser enn sinne. Dette blir tydelig fra første stund. Forholdet mellom Kratos og Atreus er relativt anstrengt i starten, og det er tydelig at den spartanske karen fortsatt ikke helt vet hvordan han skal være en bedre far enn han selv opplevde med Zevs. Utover i spillet blir heldigvis forholdet mellom dem gradvis bedre, og det på en måte jeg vil si er meget overbevisende. Bruken av filmatiske sekvenser er overraskende liten, så ting skjer i hovedsak gjennom dialoger og små eller store handlinger mens man spiller. Der Kratos lærer seg å være mer menneskelig ved å se Atreus være åpen om hva han føler eller skli lekent på isen, lærer Atreus at man ikke skal være for godtroende og dumsnill ved at Kratos deler sine historier, eller rett og slett får rett når han sier de går inn i en felle eller blir manipulert.
Alt dette bindes sammen på en fantastisk måte av både triste, dramatiske og humoristiske sekvenser som gjør sitt for at opplevelsen aldri står på stedet hvil. Sistnevte står særlig dvergbrødrene Brookr og Sindri for. De to rappkjeftede smedene har null respekt verken for Kratos, hverandre eller noen andre, noe som fører til flerfoldige underholdende kommentarer og historier som gang på gang har fått meg til å le høylytt. God of War viser at man ikke trenger en trussel om å tilintetgjøre verden eller en overhengende hovedfiende for å skape en engasjerende historie. Alt man trenger er interessante figurer, og en historie som berører alle sider av følelsesaspektet på en fantastisk måte. Mye av æren for dette skal også gå til det mye omtalte faktum at alt skjer uten et eneste kameraskifte.
Personlig syntes jeg med en gang at konseptet hørtes interessant ut, men lite ante jeg akkurat hvor effektivt det er. En av grunnene til at jeg spilte ti timer den første kvelden er uten tvil at tiden flyr uten kamerakutt. Man blir sugd inn i opplevelsen med en gang, og ettersom skjermen aldri går i svart slipper spillet aldri taket. Vi får følge hvert minste lille sekund av dette fantastiske eventyret. Hver minste detalj i kampene, hver eneste bevegelse Kratos og Atreus gjør, hvert eneste ord som blir sagt i nærheten av de to, og alt som en ekstremt nærgående og uredd tredje person i nærheten ville fått med seg. Slik blir kampene mer intense, det som skjer litt utenfor synsfeltet litt mer mystisk og historien mer gripende. Det skader ikke at spillet ser helt fantastisk ut heller.
Som sagt spilte jeg på en PlayStation 4 Pro, men på en vanlig 1080p TV. For å få en opplevelse som best reflekterer den til de fleste andre på en vanlig PS4 valgte jeg også den bildeoppdaterings-fokuserte "Performance"-modusen, men det finnes også en 4K-modus med litt bedre teksturer som selvsagt tar det hele et bittelite steg høyere på grafikkskalaen. Vi er godt vant til at en jevn bildeoppdatering ofte går utover detaljene i bildet, men dette er ikke tilfellet her. Kort sagt er God of War det peneste spillet jeg noensinne har sett, uavhengig av kraftige spill-PCer og konsoller. Siden kameraet aldri kuttes har jeg ofte bare blitt stående etter de få filmatiske sekvensene som finnes er ferdige. Du har sikkert hørt det før, men her er det til tider helt umulig å se forskjell. Å se hver minste lille pore og rynke på Kratos sitt fjes i gameplaysekvenser gjør sitt for at verdenen faktisk føles virkelig. På toppen av det hele er det tydelig at de aller fleste av animasjonene nå er gjort med motion capture. Chris Judge og Sunny Suljic gjør ikke bare en fabelaktig jobb som stemmene til Kratos og Atreus, men også med alt de gjør. Kratos beveger seg akkurat slik man forventer at en muskelbunt på godt over hundre kilo skal gjøre, mens Atreus sin mer barnslige holdning reflekteres med ofte mer spretne og tumlete skritt. Santa Monica har også hentet inn flere andre velkjente skuespillere jeg ikke skal nevne her, og flere av dem fortjener helt klart priser når "Årets Spill"-kåringene kommer.
Alt dette er pakket inn noen omgivelser som gjorde sitt for at Share-knappen fikk kjørt seg som aldri før. Norrøn mytologi består av de ni heimene (verdenene), og her får vi utforske flesteparten av de meget godt varierte omgivelsene hver av disse tilfører. Barlog og gjengen har gang på gang sagt at spillet ikke er "open world", men det er uansett mulig å gå fra snødekte fjell til de frodige og fargerike skogene i Alfheim. Mellom disse motsetningene finner vi også enorme huler, gamle slott, kystlandsbyer og mye annet som jeg skal la deg finne selv. Eller, om du finner dem da, for utviklerne spøkte ikke da de sa at spillet er fylt med hemmelige steder. De fleste av disse finner vi i Midgard, hvor store deler av riket skilles av havet man må ro over. På ferdene til både fots og med båt er det mulig å finne skjulte veier som fører til enorme avstikker hvor man kan finne flere nye fiender, store bosser, nye oppdrag og vakre omgivelser. Noen av disse er relativt lette å finne ved å bare utforske ganske nøye, mens andre krever at du bruker ferdighetene dine på bestemte måter. På denne måten føler man seg som en skikkelig oppdagelsesreisende på eventyret, toppet med et lydspor som løfter det hele til klimakset.
Jeg tuller ikke. Flere av de andre anmelderne jeg har snakket med ble helt paffe da jeg fortalte dem om noen av tingene jeg har oppdaget eller kjempet mot. Kan du tenke deg hvordan eventyrerne følte seg da de oppdaget ukartlage øyer? Det kan du etter å ha spilt dette.
Siden gameplay fortsatt er det viktigste er jeg er innmari glad for å si at variasjonen og kvaliteten er på topp der også. Ta det nye kampsystemet, for eksempel. Noen blir kanskje skuffet over å høre at det hurtige og kombinasjonsfokuserte systemet fra forgjengerne nå er borte, men den gode nyheten er at denne nye varianten tilbyr noe ekstra spesielt. Ved å flytte kameraet nærmere og fokusere på den sylskarpe, magiske øksen, skjoldet og hendene til Kratos har Santa Monica gjort kampene mer taktiske og engasjerende. Nå har vi ikke like god oversikt over hvor fiender er lenger, så vi må i stedet høre på ropene fra Atreus eller ikonene som dukker opp på skjermen (om du ikke har skrudd av alle ikonene i de veldig omfattende tilpasningsmulighetene da). Dermed blir kampene mer intense og personlige uansett hvilke av de godt varierte fiendene man møter på. Du må uansett ikke tro at imponerende kombinasjoner og brutale angrep er borte.
Som du sikkert har fått med deg nå er ikke Atreus en nikkedukke som bare går i veien hele tiden, men med et enkelt knappetrykk kan han hjelpe til i kampene. Han kan skyte ulike piler for å skade eller lamme fiender, ta kvelertak på dem, og mye mer mens du slår eller kaster øksen rundt omkring i det som til tider nærmest føles som en velkoreografert ballett. Nå forstår jeg virkelig hvorfor Thor liker å kaste Mjølner rundt omkring og kalle den tilbake hele tiden i Marvel-filmene. For det føles virkelig deilig å kaste øksen rett i fjeset på en draug - kontre ulven som kommer byksende mot meg med en godt timet blokkering - denge løs på det store trollet med hendene mine - for så å sende øksen rett tilbake til hendene mine idet jeg gjør en huggbevegelse mot heksen Atreus har paralysert, særlig når paralyserte fiender drepes med noen ekstremt kule aka brutale avslutningsangrep som fans av serien vil elske. Boss-kampene er ikke så verst de heller for å si det mildt, men igjen: de må bare oppleves selv uten spoiling.
Etter hvert som du utforsker verdenen vil du også kunne finne nye runer, angrep, bedre rustninger, talismaner og mer du kan utruste Kratos og Atreus med. Kratos har nemlig ikke forutbestemte styrker og svakheter lenger, men kan heller tilpasses etter din egen spillestil og ønsker. Ulike rustninger og talismaner vil gi deg ulike goder. Noen gjør deg kanskje sterkere og lar deg gjøre mer skade, noe gir deg bedre beskyttelse, enkelte gjør slik at du kan bruke spesialferdighetene dine oftere, osv. I tillegg blir du altså belønnet med nye angrep som virkelig kan få deg til å endre spillestil ved å utforske litt. Du kan bare bruke to av disse om gangen, og de blir utilgjengelige en stund etter å ha brukt dem. Slik får man velge akkurat de angrepene som passer sin spillestil eller ulike situasjoner, og jeg fant jevnlig nye gode kombinasjoner.
Noe annet jeg fant jevnlig var varierte ting å gjøre. Som jeg nevnte tidligere står vi fritt til å utforske store deler av spillet når og hvordan vi vil, så lenge vi har de riktige egenskapene. Begrepet "Metroidvania" brukes ofte om slike spill. Finner du noe Atreus bemerker at vi kanskje kan komme tilbake til senere (om du ikke innser det selv) kan du banne på at det skjuler seg noen skjulte skatter, hemmelige områder, sideoppdrag eller annet snadder bak hinderet når du forhåpentligvis husker å komme tilbake senere. Noen krever bare at du gjør en enkel handling for å fjerne hinderet, mens andre krever at du bruker hjernen i noen klassiske God of War-puzzles hvor du må finne rett kombinasjon av symboler, finne noe lurt å hoppe på, knuse gjemte barriereskapende vaser, eller hva det måtte være. Balansen mellom slåssing, hjernetrim, utforskning og historie er fremragende. Vi får sjelden to av disse tingene på rad, og de få gangene vi gjør det har vi gjerne hatt en interessant samtale med Atreus om forholdet til Kratos, norrøn mytologi, tankene hans om skapninger og personer de har møtt, eller noe av det andre som gir denne spesielle duoen eller verdenen særpreg og sjarm. Om du uansett ønsker mer av et spesielt område er det enkelte hemmelige områder som lar oss kjempe mot horder av fiender i håp om flotte belønninger, eller løse flere puzzles. Du blir ekstremt sjeldent tvunget til å gjøre noe du ikke vil. I alle fall ikke utover i spillet.
For et av de få ankepunktene jeg har er at enkelte reiser til ulike steder kan bli litt langdryge om man besøker de gang på gang i jakt på hemmeligheter. Spillet tar helt klart høyde for mye av dette ved å gjøre slik at Kratos og Atreus snakker sammen om ulike ting flere ganger når man er ute og ror eller går, men det finnes selvsagt ikke uendelig av disse. Derfor ender man etter hvert opp med noen lange sekvenser hvor man bare må nyte omgivelsene, og den nydelige musikken eller naturlige lydene mens man kommer seg til et nytt område. Et godt stykke ut i spillet forsvinner dette ved at man kan bruke en slags "fast travel"-mekanikk for å komme seg dit man skal (uten at skjermen går i svart da heller!), men dette er overraskende langt ut i spillet, så er du like opptatt som meg av å finne absolutt alt i spill må du forberede deg på bittelitt smådryg reising.
Dette er uansett ikke noe problem når resten av spillet er såpass fortreffelig som det er. At historien i et God of War-spill skulle leve opp til ting som The Last of Us, Bioshock, Schindler's List og The Road var det få som hadde trodd, men jeg tør påstå at God of War i alle fall er ekstremt nærme. Når det kommer til gameplayet er spillet også så til de grader underholdende og finpusset. Til tross for at verdenen er enorm er den fylt med nydelige detaljer og hemmeligheter som selv små linære spill ofte bare kan drømme om. Det samme kan sies om variasjonen av fiender og kampsystemet. Her får vi kjempe mot både drauger, troll, ulver, hekser, alver og mer som har ulike angrepstyper og elementeffekter, noe som gir mye rom for å leke seg med de ulike måtene man kan angripe ulike situasjoner på. Den magiske øksen fungerer akkurat som Thors Mjølner i Marvel-filmene, og fungerer derfor både på avstand og på nært hold. Når man samtidig kan tilpasse Kratos med ulike egenskaper og angrep, samt få hjelp av Atreus om man ber om det eller ei, får man akkurat så mye variasjon som man selv vil. Uansett hva du velger føles hvert hugg og slag akkurat så voldsomt som det skal være, noe som tas til et nytt nivå med noen fascinerende avslutningsangrep. Alt dette pakket inn i det peneste spillet som finnes på markedet, uavhengig av plattform. Hvordan er det mulig? Det vet bare Cory Barlog og resten av gjengen i Santa Monica Studio. Det eneste jeg vet er at God of War er det beste spillet som finnes på PlayStation 4, og er virkelig noe enhver spiller bør ha i samlingen sin.