God of War: Ascension

Guder. Titaner. Skjebnen. Dette er bare noen få hindringer Kratos har møtt på, og deretter gitt grisejuling. Denne gangen står The Furies for tur, tre hevngjerrige kjerringer hvis eneste oppgave i livet er å fange og torturere de som har brutt en blodspakt med en gud. Diplomati er som alltid ute av bildet for bleikfisen av en protagonist, og Kratos legger ut på en reise både Thesevs og Perseus kan se lenge etter.

Ascension har alt man forventer av et God of War-spill. På godt og vondt. Storslagne kamper på en enorm skala, vakker grafikk, et tilfredsstillende kampsystem og fete oppgraderinger. Dessverre har Ascension også de samme svakhetene som tidligere spill i serien. Når Kratos endelig gjorde sitt inntog på PS3 for tre år siden plaget det meg ikke at han føltes treg og upresis å manøvrere utenfor kamp, men denne gangen går det meg ikke hus forbi. Det er hinsides frustrerende å nettopp ha drept to rasende kykloper uten videre problemer, for så å slite i ti minutter med å hoppe opp på en avsats. Helt uakseptabelt.

Dette gjør det mildt sagt irriterende at Ascension består av veldig mye klatring (ah, the irony). Noen ganger ser det faktisk bra ut og fungerer, men mesteparten av tiden føles det som kjedelig tidsfordriv for variasjonens skyld. Jeg spiller ikke God of War fordi jeg elsker virtuell klatring, da smeller jeg heller på Assassin's Creed.

Enda et plagsomt returnerende element er det faktum at spillet hele tiden stopper opp bevegelsene mine, før kameraet sakte viser meg hvor jeg skal gå for å komme videre. Dette gjelder også objekter/fiender, for det holder tydeligvis ikke at de har et lysende ikon over seg som indikerer at jeg kan interagere med dem. Jeg blir med andre ord behandlet som et lite barn, noe jeg setter liten pris på med mindre jeg står i fare for å sone tid.

Likevel, når Ascension fokuserer på det som gjør God of War til en av de råeste spillseriene gjennom tidene, så er det blodig moro. Lite kan måle seg med følelsen av å nedlegge en utfordrende fiende ved å plante sverdet i skalpen hans, dele hodet i to og nyte synet av hjernen som plumper ut, akkompagnert av store mengder blod og annen slafs. Det ser helt fantastisk ut. Visuelt sett, altså. Ascension er nydelig fra start til slutt og karaktermodellene ser utrolig bra ut, akkurat som i treeren.

Når det gjelder kampsystemet, så er det mer eller mindre det samme som før, med noen få unntak. Spesifikke fiender, gitt at de har fått nok juling, kan gripes tak i slik at et mini-spill starter. Her er det bare å hakke løs på den stakkars jævelen, og unngå de innkommende angrepene med jevne mellomrom. Ikke spesielt vanskelig, men absolutt å foretrekke fremfor Quick-Time-Events, og jeg håper serien velger å bygge videre på denne mekanikken.

Videre er det mulig å plukke opp fiendenes våpen, som hammere, sverd og spyd. Disse kan også kastes fra seg med voldelige resultater. Du har i tillegg et såkalt Rage Meter, som fylles opp i harmoni med sammenfletting av komboer. Når det er fylt opp blir komboene lengre og skader mer, i tillegg til at magien du har aktivert for øyeblikket kan fyre av et spesialangrep. Apropos magiangrep, så er de både effektive og morsomme å bruke, men de er ikke like varierte som tidligere.

Ascension er mer utfordrende enn andre spill i serien, og fiender angriper deg hurtig og nådeløst. Derfor er det mye viktigere å mestre å unngå/blokkere enn før, noe jeg liker. Dessverre passer ikke dette helt med det at du får lengre komboer av å faktisk fullføre komboer, siden kombinasjonen ofte stopper opp når du blokkerer eller unngår et angrep.

Puslespillene er selvfølgelig tilbake, og denne gangen kan du gjenoppbygge ruiner, fjerne magiske barrierer og til og med være to steder samtidig. Disse egenskapene kan også brukes i kamp, og er veldig nyttige i de mest hektiske situasjonene. De fleste fiendene i Ascension er utrolig fantasifulle og underholdende å drepe, mens noen er helt latterlige. Jeg mener, det er virkelig fryktinngytende å gå fra å drepe guder og titaner, til å bli utfordret av små, grønne insekt. Jeg skjelver i sandalene.

Jeg begynner også å bli litt lei all drittslengingen som kommer i min retning, som at jeg er en verdiløs dødelig, jeg har ikke en sjanse, jeg har forårsaket min egen undergang osv. Jeg har mørbanket og drept alle som har sagt dette i de fem tidligere spillene, og selv om jeg vet at dette er en forgjenger og mange av de hendelsene ikke har skjedd ennå, vil jeg ha en mer realistisk reaksjon når jeg har bekjempet alt og alle som har angrepet meg så langt. Jeg forstår at drittslengingen skal motivere meg til å hevne meg, men jeg skulle ønske at karakterene som hele tiden kalte meg en verdiløs dødelig viste en annen side av seg selv og tryglet om nåde idet jeg separerte lem etter lem og introduserte dem for deres egen dødelighet, istedenfor å være trassig til siste slutt.

God of War: Ascension har sine svakheter, men når det er på sitt beste er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet. Det skader heller ikke at det inneholder en av de sykeste sistebossene noensinne. Spartanerens vrede vil ingen ende ta, og jeg gleder meg allerede til neste blodsorgie.