Grandia II

Game Arts’ RPG velkjente klassiker Grandia startet som en eksklusiv Sega Saturn tittel. Grunnet et skrantende salget som mest av alt skyldtes konsollens manglede utbredelse, valgte utvikleren å porte spillet til PlayStation. Resultatet ble et økt salg, men samtidig et produkt, som ikke akkurat hadde den samme kvaliteten som dets Saturn søster.

Grandia II startet også sine dager på en Sega konsoll - nemlig på feinschmeckerens foretrukne, Dreamcast. Enda en gang måtte Game Arts innse, at heller ikke denne Sega konsollen, til tross for sine hardware messige fordeler bakket opp av et glimrende bibliotek av flotte og solide spilltitler, kunne følge med Sony’s PlayStation 2. Historien gjentar seg, og Game Arts har enda en gang har valgt å porte det siste Grandia eventyret til en Sony konsoll.

Arrogant som bare faen...
Vår karakter Ryudo er en arrogant, egosentrert og usympatisk dusørjeger (Geohound). Ikke umiddelbart den typen man vil kalle en helt. I selskap med sin tro følgesvend - ørnen Skye - reiser han land og strand rundt og påtar seg forskjellige oppgaver for å tjene til livets opphold. En dag påtar Ryudo seg en anderledes oppgave, som går ut på å eskortere en berte ved navn Elena til et eldgammelt tempel, hvor hun skal utføre en eksorsisme. Eksorsismen feiler og herfra begir Ryudo og Elena seg ut på et farefullt eventyr.

Der Grandia II, akkurat som sin forgjenger, slår beina under enhver RPG entusiast er i det velutviklede kampsystemet. For det første popper ikke kampene tilfeldig opp som i de fleste andre RPG'er. Man kan se fienden og rekker å stikke i motsatt retning, hvis dine karakterer evt. må ha fylt opp deres hit points først.

Selve kampene inneholder også flere finesser, enn det de tradisjonelle rollespillene legger for dagen. Både dine karakterer og fiendene beveger seg rundt på slagmarken og hopper ikke bare frem og kliner til fienden, for deretter å hoppe tilbake igjen. Alle beveger seg rundt konstant, og man vet alltid i hvilken rekkefølge fiendene angriper, samt hvilken type angrep den enkelte fienden vil utføre. Det åpner muligheten for, at man kan rekke å uskadeliggjøre den fienden, som planlegger å utføre en grym spell, og man har en god mulighet til å forutse, når det er lurt å forsvare seg, i stedet for å stå llikeglad med åpne armer og innkassere seriøs rundjuling.

En verden med fire vegger
Et av Grandia IIs svake punkter er den manglende muligheten for å gå på oppdagelsesreise i verdenen. Når man vender nesen mot et nytt område, må man først velge destinasjonen på et landkart. Deretter må man rent fysisk bevege seg fra A til B og ta opp kampen med de fiendene, man møter på veien. Turen fra utgangspunktet til målet er oftest urimelig forutsigelig, og det er ikke mange ting å utforske underveis. På dette punktet halter Grandia II litt, i forhold til de tradisjonelle RPGene, hvor man har mulighet til å bevege seg rundt i verdenen og gå på oppdagelsesreise, når man føler for det. Dette får Grandia II til å fremstå en anelse for lineært, men gleden ved å spille Grandia II er fortsatt den samme som i eneren.

Det holder dessverre på å danne seg et mønster for Grandia konverteringer. Det originale Grandia mistet en god del grafisk kvalitet under konverteringen fra Sega Saturn til PlayStation. Grandia II har til alle RPG fans ergrelse lidd samme skjebne, for Dreamcast versjonen var ærlig talt litt flottere. Bildet i PlayStation 2 utgaven har det med å flimre i skiftende deler av skjermen. I port prosessen har teksturene mistet noen av detaljene deres, og bakgrunnene fremstår en smule mer firkantet.

Det ligner jo ikke på resten
Flere spells og special moves er ikke produsert av spillets egen grafikmotor, men er i stedet FMV sekvenser. Det virker ikke særlig bra, dels fordi det skaper et malplassert visuellt avbrekk i kampene og dels fordi, FMV’ene ser ujevne og kunstige ut. Ellers har Grandia II et pent visuellt uttrykk med flotte levende fargekombinasjoner og et fantasifullt karakter- og fiendedesign. Man må selvfølgelig være klar over, at Grandia II er en direkte port av en snart to år gammel Dreamcast tittel og sett i lys av det, er spillet faktisk ganske pent.

På lydsiden er Grandia II en nogenlunde tilfredsstillende opplevelse. Dialogene er passende, sett i lys av spillets ikke så alvorlige tone. Kompositorisk er låtene generellt mer rytmeorienterte enn stemningsfylte, og i enkelte situasjoner kan musikken virke mer distraherende enn stemningsbyggende.

Ikke desto mindre er Grandia II helt klart noe av det bedre innenfor genren. PlayStation 2 har et ytterst begrenset utvalg av RPG spill, og det kan man bare undre seg over, siden genren er temmelig populær. Det er mange av oss, som venter spent på Final Fantasy X, som står til utgivelse en av de siste dagene i mai. Dette er allikevel slett ikke en antydning om, at Grandia II bare kan brukes til å lindre den smertefulle ventetiden frem til FFX lander i Europa, for Grandia II er akkurat som sin forgjenger en flott, gripende og gjennomført tittel. Til tross for spillets svake punkter, er Grandia II fortsatt et storslått eventyr, som enhver ekte RPG fan ikke bør snyte seg selv for.