Musikkrigen kan starte. Lillebroren til konsollkrigen, nemlig kampen om virtuelle musikere som leker seg med plastinstrumenter. Hansken ble kastet da Harmonix begynte på Rock Band og Neversoft overtok Guitar Hero.
Det har utviklet seg til å bli blodig alvor for de to utviklerne, som lager så og si identiske produkter. Guitar Hero World Tour lar deg, som i Rock Band, spille musikk med to plastgitarer, et leketrommesett og en mikrofon. Fire stykker kan samles i stua for å leke rockeband. Konseptet er genialt, og i praksis er dette fantastisk moro som alle kan være med på. Instrumentene er utformet slik at alle raskt skjønner hvordan det fungerer, og det er få spillopplevelser som er så givende som når fire stykker samarbeider om å lage skjønn musikk.
Så hva er det som skiller Guitar Hero World Tour fra hovedkonkurrenten Rock Band? Det første og mest åpenbare er instrumentene. Trommesettet i World Tour er suverent mye bedre enn Rock Band-trommene ettersom det har to hevede symbaler, tre vanlige trommer og en basstrommepedal som kan plasseres fritt. De bråker mindre, har bedre sprett, og er rett og slett veldig tilfredsstillende å spille på.
Men de er langt fra perfekte. Symbalene er svært stive, og det gikk ikke lang tid før alle trommisene i Gamereactor-bandet klagde over at spillet ofte klagde over at vi ikke traff symbalene når vi vet at vi traff i rytme med spillet. Etter litt prøving og feiling viste det seg at symbalen registrerer slag bedre på noen områder av den halvmåneformede formen, og at man må slå ganske hardt for å være sikker på å bli registrert. Ikke et stort problem, men absolutt en unødig distraksjon når du er mest opptatt av å se ut som trommisen i Muppet Show, men må roe ned for å være sikker på å treffe symbalen på rett punkt.
Også gitarene har et par nye elementer, en svær knapp for å aktivere oppsamlet star power (som gir deg poengbonus), og en ny slider-seksjon på gitarhalsen der man kan spille enkelte partier ved å stryke fingeren opp og ned på gitarhalsen. Disse partiene angis av tråder mellom notene, og i noen låter er det ganske behagelig å stryke fingeren på gitarhalsen, mens i andre lønner det seg bare å beholde fingrene på knappene.
Mens det har blitt lettere å aktivere star power med de nye gitarene, er det desto vanskeligere på trommene og med mikrofonen. Instruksjonsvideoen (som forøvrig har verden verste skuespillerstemme) sier man bare skal klappe på toppen av mikrofonen for å aktivere star power, men dette resulterte som regel ikke i noe som helst. Først når vi slo den mot et bord ble det noe liv i stjernekraften, og vi fant fort ut at det var enklere å trykke på håndkontrolleren enn å aktivere star power med mikrofonen. Noe som er ganske ødeleggende for fremføringen av låten ettersom vokalisten plutselig må bøye seg frem og leke med en håndkontroll fremfor å rocke løs bak mikrofonen.
Trommene sliter like mye, idéen med å slå på begge symbalene samtidig for å aktivere stjerna er god på papiret, men i veldig mange låter er det rett og slett ikke noe naturlig opphold i trommenotene til å flette inn dette slaget, og resultatet er at man må ofre sin multiplier for å starte stjerna. Å få maksimal bonus når man spiller som et band blir dermed en prøvelse å få til, på grunn av et unødig tungvint og unaturlig system for vokalisten og trommisen.
Bortsett fra dette virker de nye instrumentene solide og fine, og alt bortsett fra mikrofonen er trådløst. Heldigvis har Activison tatt til vettet og laget en åpen løsning på alle instrumentene, så man også kan bruke dem på andre musikkspill som Rock Band. Jeg sier heldigvis fordi jeg har omtrent åtte plastgitarer under senga allerede, og nå holder det snart. Det føltes umiddelbart litt rart å bruke trommesettet på Rock Band etter snart 80 timer med de andre trommene, men de fungerte helt knirkefritt.
Som i Rock Band er selve spillet lagt opp som et rockebands karriere, og mens instrumentene er hakket bedre enn Rock Band sine er det på det spillmessige at Neversoft sliter. Presentasjonen er like håpløs som i Guitar Hero 3, med meningsløse tegnefilmer og sjarmløs og rotete grafikk. Følelsen av å reise rundt med et band på turne fra Rock Band, besøke nye byer og konsertarenaer, og utvikle seg fra et garasjeband til rockesjerner er ikke til stede i det hele tatt, her føles det som man spiller et dataspill fra start til slutt. Rockestjernedrømmen er ikke tilstede her, presentasjonen mangler rett og slett rockekredibiliteten til Rock Band.
Og denne følelsen overføres dessverre litt til musikken også. Samholdet og samarbeidet i flerspilleren er noe av det som gjør Rock Band til en fantastisk spillopplevelse, å redde en som sliter ved å aktivere sin egen star power, å følge med på hvordan de andre gjør det og forsøke å backe de opp, koordinere når star power skal aktiveres for å få maksimal bonus, det er slike små detaljer som gjør samspillet unikt og at man føler seg som et medlem av et ekte band.
Dette savner jeg i World Tour, når man spiller med venner føles det som man spiller hver for seg og ikke som en del av en gruppe. Man har ingen mulighet til å redde hverandre, det er hver mann for seg selv her. Etter hver låt får man penger individuelt basert på sin egen prestasjon, så bandspillinga blir fort en kamp om å gjøre det best mulig selv så man kan tjene mest mulig spenn, ikke en felles kamp om å klare en sang med høyest mulig score.
En annen ting jeg ikke liker er det grafiske uttrykket til spillet. Oversikten når man spiller er ganske rotete, det er vanskelig å se hvordan bandkompisene gjør det eller hvor mye Star Power som er tilgjengelig, presentasjonen virker rett og slett ikke like gjennomtenkt som i Rock Band. Animasjonene på bandmedlemmene er veldig bra, men bakgrunnsgrafikken ser mer ut som en lavbudsjetts tegnefilm enn en rockekonsert. Det er flere farger i konsertlokalene enn i et karneval i Rio, og det ødelegger mye av stemningen for meg. Den autentiske og genuine rockefølelsen grafikken i Rock Band utstråler er borte her, igjen står man med det som ser ut som skuespillere som leker rockestjerner. Det virker mindre ekte og genuint, og mer som et kommersielt glanspapir.
Noe musikken også understreker. Nå er smaken som baken, men å dytte inn Michael Jackson i et spill som skal handle om rock er på grensen til hån. Det er tydelig at flere av låtene som er valgt ut ikke er valgt fordi de er fete rockelåter, men fordi de har tunge og salgbare navn som ser fine ut på coveret. Å putte inn Sting og andre fallerte rockestjerner som spillbare figurer i spillet føles både teit og unødvendig, og tar fokuset vekk fra din egen figur og ditt eget band, som spillet burde handle om.
For Guitar Hero World Tour er på alle måter et mer kommersielt spill enn Rock Band. Det virker som et spill designet av en PR-avdeling fremfor oppriktig musikkinteresserte i alle ledd.
Til tross for noen kommersielle låter som ikke er så veldig underholdende å spille er det et bra sangutvalg i Guitar Hero World Tour, og en god del sanger som er fantastisk morsomme. Notetabellene som man spiller etter føles også mer realistiske og jordnære enn de til tider sinnsyke slalåmbanene man måtte bekjempe i forgjengeren. Det er også et mer tilgivelig spill for nybegynnere, slingringsmonnet for at noteslagene dine skal bli akseptert er mye større enn i Rock Band, og du vil bli forbauset over hvor treffsikker du plutselig blir i Guitar Hero World Tour hvis du er vant til å spille Rock Band.
Er du ikke fornøyd med sangene som følger med spillet har Neversoft lagt til et eget musikkstudio som lar deg lage egne sanger du kan dele med andre på nettet. Et slags Youtube for Guitar Hero-spillere, med andre ord. Musikkstudioet er helt klart spillets største ess mot hovedkonkurrenten Rock Band, og fungerer overraskende dypt og bra. Jeg hadde fryktet en enkel lekegrind der man kunne klimpre noen enkle toner inn i notetabeller, men her kan man legge til effekter og jobbe som i et ekte studio. Det er litt knotete og tar tid å lære, men man kan absolutt få til noe kult her. Men aldri så kult som de ekte låtene, lyden fra musikken man lager selv høres for det meste ut som småkjip Midi-musikk, og det er lett å skille en hjemmelaget sang fra de "ekte" sangene som følger med.
Men til tross for at dette kanskje høres ut som en ren slakt av spillet så langt er dette snakk om detaljer. Detaljer som, for meg som er gigantisk fan av musikkspill, betyr noe, men for andre kanskje betyr mindre. Sannheten er at Guitar Hero: World Tour er en forbedring fra hastverksarbeidet Guitar Hero 3 på nesten samtlige områder. Instrumentene er solide, og det er på alle måter et morsomt og sosialt spill. Investerer du i hele pakka er du garantert å ha det moro med kompisene i mange måneder fremover, og med tanke på alt nedlastbart innhold som er på vei, for ikke å snakke om at man kan hente ned hjemmelagde låter laget i spillets musikkstudio, er dette et solid spill på alle måter.
Mens Rock Band fremstår som et mer genuint rockespill for de oppriktig musikkinteresserte er blåkopien Guitar Hero World Tour et trygt valg for folk flest.