Gutten og hegren

I en tid hvor KI og annen teknologi utvikler seg i rasende fart og frister filmskapere og andre kreative yrkesgrupper til å ta lettvinte løsninger for å spare tid, krefter eller penger, finner det fortsatt noen veteraner som ber den slags nymotens trender ryke og reise og tviholder på at filmer fortsatt skal være kompromissløse håndverk der den menneskelige kreativiteten skinner gjennom i hvert bilde. Resultatet blir ofte filmer som ikke nødvendigvis treffer alle, men om du først lar deg fascinere er det vanskelig å ta øynene bort fra lerretet. I etterkant blir man så sittende igjen med en slags takknemlighet over at det fortsatt finnes noen folk av «den gamle skolen» som fremdeles vet å imponere. Vi så dette tidligere i år med Martin Scorsese og hans nyeste film, Killers of the Flower Moon, som nekter å be om unnskyldning for at den bruker lang tid på å formidle sin visjon.

Den samme formen for kompromissløs fortellerteknikk er et kjennetegn for Hayao Miyazaki, Japans kanskje mest innflytelsesrike animasjonsregissør gjennom tidene. Med filmer som Min nabo Totoro, Chihiro og heksene og Prinsesse Mononoke har Miyazaki bygget opp Studio Ghibli til å bli et verdenskjent ikon som har trollbundet seere på tvers av landegrenser, kulturer og aldersgrupper. I kjent stil har mannen nå vendt tilbake fra pensjonisttilværelsen for å lage én film til (noe han har gjort tre-fire ganger før; vi har vel alle mistet tellingen på nåværende tidspunkt). Med Gutten og hegren viser 82-åringen at han fortsatt har magiske fortellinger å bringe til verden, skjønt dette eventyret fremstår som litt mer utilgjengelig enn noen av hans tidligere mesterverk.

Vi blir kjent med unggutten Mahito som vokser opp under krigens dager i Tokyo. Etter en traumatisk hendelse flytter Mahito og faren ut på landsbygda hvor en ny tilværelse med nye mennesker venter. Kombinert med fortiden og en fremmedgjort far kjenner han seg reservert og tilbaketrukket med i møte med alt det ukjente og fremmede. Det tar imidlertid ikke lang tid før han merker at ikke alt er som normalt på dette nye stedet, noe som både inkluderer en mystisk hegre som driver og henger rundt det nye huset og et gammelt tårn som befinner seg skjult inni skogen. Dette gir Mahito innblikk i en verden som er mye større, vakrere og skumlere enn han kunne forestilt seg.

I motsetning til de fleste andre Miyazaki-filmer som ofte kommer i gang etter kort tid, bruker Gutten og hegren overraskende lang tid på den innledende eksposisjonen. Dermed fremstår den noe rolig, lavmælt og mystisk til å begynne med, men etter hvert får vi en historie som mikser inn lettere elementer fra både Snøhvit og de syv dvergene og Alice i eventyrland inn i Ghiblis klassiske hemningsløse fantasi. Her møter vi bisarre personligheter, kreativ stil og rollefigurer som gradvis kommer til terms med sin egen identitet og historie for å vokse som mennesker.

Den japanske tittelen på filmen kan oversettes med «Hvordan lever dere?», basert på den japanske boka ved samme navn fra 1937. Det er et velkjent verk i japansk kontekst som omhandler åndelig vekst, fattigdom og hva det i det hele tatt vil si å være menneske. På mange måter er både den japanske tittelen og tematikkene i den nevnte boka grunnleggende for filmens fortelling. Historien vi blir fortalt er ikke bare et dypdykk i en fantasifull verden i kjent Ghibli-stil, den er også et studium av hvordan vi håndterer traumer, åpner oss opp for våre medmennesker og forsoner oss med vår fortid, identitet og fremtid. Dette er viktig og spennende tematikk, og selv om jeg personlig synes at Suzume er et annet samtidseksempel fra Japan som håndterer dette hakket bedre og mer gripende er det ingenting i veien for å sette pris på Miyazakis tilnærming til spørsmålene.

Jeg nevnte innledningsvis at Gutten og hegren fremstår som litt mer utilgjengelig sammenlignet med andre Ghibli-filmer, og det kan være lurt i ha i bakhodet i møte med filmen. Dersom du er helt fremmed for Ghibli-filmer, vil jeg faktisk ikke anbefale deg å ha dette som din første film fra studioet. Til det er lagene, symbolbruken, historietrådene og rollefigurene for dype, varierte og komplekse, og ikke alle delene av historien nøstes like godt opp ved veis ende som man hadde håpet på. Samtidig er det så mange lag her at det skal godt gjøres å prosessere alt etter bare én gjennomgang, noe som resulterer i at Gutten og hegren er en film du går og tenker på lenge etter at den er ferdig. Jeg har sikkert ikke plukket opp alt Miyazaki forsøker å fortelle meg, men samtidig er dette en film hvor det må regnes som et kompliment.

Det ville ikke vært en Ghibli-film uten en viss visuell stil, og her skuffer Gutten og hegren virkelig ikke. Nok en gang får vi servert estetisk kunst i hvert eneste bilde av filmen, og at så å si hele filmen er håndtegnet gjør den ikke akkurat mindre imponerende. Her skinner Miyazakis kompromissløse kvalitetsjag gjennom så det skinner, og sjelden er jeg så glad for enkeltmenneskers iboende skepsis til moderne teknologi som når jeg ser en Miyazaki-film. Spesielt åpningssekvensen hvor alle omgivelsene blir diffust fremstilt for å skildre kaoset som Mahito løper gjennom i det krigsutsatte Tokyo er så imponerende at det er til å få hakeslepp av. Videre er skildringen av japansk landsbygd og krigens mote og arkitektur særdeles nøyaktig, og også de meste fantasifulle delene av filmen byr på håndtegnet kvalitet som er en fryd for øyet. Her er det vanskelig for en Ghibli-fan å gå skuffet hjem etter kinoopplevelsen.

Noe annet som hører hjemme i Hayao Miyazakis filmer er det umiskjennelige musikalske uttrykket til komponisten Joe Hisaishi, som også bidrar til denne filmen. Hisaishis musikk har satt sitt preg på populærkulturen i nyere tid, blant annet i den musikalske stemningen og komposisjonene i The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom og dens forgjenger. I Gutten og hegren oppleves det nesten som at inspirasjonen har gått tilbake igjen, og særlig deler av pianobruken kunne hørt like godt hjemme i et av de nyeste Zelda-spillene som i denne filmen. Hisaishis musikk treffer ikke like godt her som i hans største komposisjoner, men vi snakker likevel fullt og helt om god kvalitet også denne gangen.

Gutten og hegren er en film som ikke bare bidrar til et nytt tilskudd til Studio Ghiblis kanon, men som også utvider hvilke uttrykk denne kanon kan romme. Det er en spennende fortelling der hvert minutt understreker hvor imponerende den visuelle kunsten til studioet alltid har vært og fortsatt er, og hvor den underliggende fortellingen byr på både en unik opplevelse i nuet og en stor tolkningsoppgave i etterkant. Det er en rar, bisarr opplevelse med såpass mange lag at jeg tviler på om jeg har forstått alt filmen forsøker å formidle. Samtidig elsker jeg det, for ingen mestrer denne sammenblandingen av visuell eleganse, fantasi, mystikk, sjarm og fortellerteknikk akkurat slik som Hayao Miyazaki.