Halo: Reach

En menyskjerm fylt med overdådig natur introduseres, og umiddelbart drar de dramatiske og gjenkjennelige strykerharmoniene igang. Anledningen byr seg på å fundere litt rundt Halo-serien, og hvorfor jeg er så nysgjerrig på nettopp denne utgivelsen. Trolig er forventningene ekstra høye ettersom dette er siste gangen Bungie legger sine stødige utviklerfingre på et Halo-spill.

Helt siden det første Halo-spillet for 10 år siden ble lansert på Xbox, har serien vokst og blitt stadig mer populær. Bungie satte standarden for skytespill på konsoll, og klarte på flere områder å revolusjonere sjangeren. Nå er gjengen som en gang startet det hele i ferd med å løpe sin siste etappe med spillserien. Det er knyttet en enorm dose med prestisje opp mot det hele, der sleipe tunger går så langt som å mene at Bungies ettermæle står på spill. Jeg forventer ikke noe mindre enn det beste Halo-spillet til dags dato - en verdig avslutning på solskinnshistorien - og Bungie skuffer på ingen måte.

Fiender og lyseffekter fra våpen så riktignok pene ut i Halo 3, men har like fullt fått en overhaling i Halo: Reach. Til sammenligning består nå maskingeværet i Halo: Reach av like mange polygoner som en soldat i Halo 3 - og det synes på skjermen.

For allerede idet kampriflen dukker opp for første gang på skjermen, er jeg lykkelig. Omgivelsene er vakrere enn noensinne, og jeg blir stående å skue over det storslåtte landskapet idet solstrålene filtreres gjennom duskregnet. Her skimtes majestetiske fjell i det fjerne, idet jeg tar beina fatt og følger troppene gjennom detaljert vegetasjon for å undersøke et område der et par soldater har forsvunnet sporløst. Det viser seg raskt at gutta hadde opplevd en mildt sagt ubehagelig skjebne, og uten det hele store overraskelsesmomentet, starter bakholdsangrepet.

Frenetiske skrik høres rett før kulene hviner gjennom luften og skytefesten braker igang. Mennesker og rombeist møtes nok engang på slagmarken, og under skuddvekslingene er det ingen tvil - Halo er tilbake i storform. Den samme suksessformelen som har gjort spillserien så populær, er fortsatt fundamentet i Halo: Reach, men det er imidlertid tilstrekkelig av nyvinninger og forbedringer til å gjøre det hele interessant nok en gang. Det er ganske enkelt penere, større og enda mer spektakulært enn tidligere - og det kan vi like.

Hett tips: Som Guanio fikk erfare ved flere anledninger, kan det lønne seg å holde et øye med hvor granater havner når man kaster dem. Det anbefales ikke å kaste granaten rett i veggen ettersom den da spretter tilbake og eksploderer - ikke sant, Daniel?

Uten å røpe for mye av handlingsforløpet inntar du rollen som det siste tillskuddet i kremlaget, Noble Team. En hardbarket gjeng bestående av seks elitesoldater med vilje og ferdigheter uten sidestykke. Reach skal reddes fra den sikre undergang - og det med livet som innsats. Vi vet alle hvilken dyster skjebne som venter, ettersom historien i Halo: Reach er forløperen til de andre Halo-spillene. Til tross for dette forteller Bungie en vakker, dramatisk og mørk historie om heltemot og oppofrelse, idet menneskene kjemper en febrilsk kamp for sin eksistens.

Kampanejedelen i Halo: Reach kan også oppleves i samarbeid med opp til fire venner - her er det bare å ta telefonen fatt for å samle kompisgjengen til en drusefest uten sidestykke. Utviklerne i Bungie oppfordrer alle til å meske seg med eventyret sammen med venne-gjengen, og for hver person som slenger seg på, øker vanskelighetsgraden en ørliten smule. Ikke ta med hvem som helst.

En stødig kunstig intelligens sørger for god dynamikk og drøssevis med intense øyeblikk, da Bungie også har sørget for at flere romkrek enn tidligere stilles til disposisjon for å gjøre livet surt for deg og dine allierte. Flere fiender kommer også godt til rette når nye våpen og ferdigheter skal testes ut, og de er det flere av. Blant annet nye spesialevner som å kunne fly, sprinte raskere, aktivere skjold eller sende avgårde et hologram av seg selv - til full forvirring blant motstanderne. Vi får også prøve oss som pilot for et romskip i spillet, og stjernekrigen fungerte som et fint lite pusterom mellom de mer tradisjonelle actionsekvensene.

Lyden er halve opplevelsen, sies det. Og lydbildet i Halo: Reach er noe av det mest spektakulære jeg noensinne har hørt i et spill. Musikken kler virkelig omgivelsene, og blir man ikke fyrt opp til kamp med røffe toner på gitaren, setter enorme orkestrale komposisjoner spissen på de mer dramatiske øyeblikkene. Bungies egne huskomponist, Martin O'Donnell, har virkelig satt kronen på verket med denne lanseringen, til stående applaus fra redaksjonen. Musikken er simpelthen fantastisk. Det smeller også mer i våpnene enn i tidligere Halo-spill, og de kjennes tyngre og mer agressive.

Til høyre ser vi en av elitelagets mer hissige tilskudd. Krabaten er pakket med tungt skyts, og er av typen som stiller spørsmål først etter at magasinet er tømt. Noe vi selvfølgelig setter pris på. I spillet kriger man side om side med flere av medlemmene i Noble Team, samt vanlige fotsoldater. De har alle unike egenskaper som krydrer slagscenen, og er god hjelp hvis motstanden blir for stor.

Uansett hvor storslått kampanjen enn måtte være i Halo, er det flerspillerdelen som kommer til å stå for levetiden. Halo 3 er fortsatt et av spillene som opplever mest slitasje over Xbox Live, og det med god grunn. Flerspillerdelen i Reach virker unektelig lovende, men det er i skrivende stund noe tidlig å uttale seg om den.

Bungie leverer en verdig avslutning på Halo-eventyret med det hittil beste Halo-spillet. Det er lekrere, større og simpelthen enda mer spektakulært enn tidligere. Et stemningsfylt skytespill proppet til randen med høyoktan action. Her er det ingen ting å lure på. Det er bare å knuse sparegrisen.