Henry Hatsworth in The Puzzling Adventure

Henry Hatsworth er en erketypisk britisk gentleman. Snobbete og arrogant, alltid korrekt påkledd og med en hoverende og frekk holdning. Han holder tekoppen med lillefingeren strekt ut, bruker monokkel og stokk, og går med knestrømper og knickers. Som alle gode briter er Henry Hatsworth kolonialist og utforsker verdens mørke avkroker på jakt etter skatter.

Selv om Henry i spillet fremstår som tilnærmet komplett idiot, har han unektelig sjarm. Han er nesten en parodi på en engelsk gentleman fra starten av 1900-tallet, tenk offiserene i Black Adder, eller Monty Pythons parodier på overklassen. Det er snobberi og arroganse av en annen verden, men det spiller liten rolle. Henrys adferd og personlighet er bare en ramme rundt et spill som egentlig er en lapskaus av to helt forskjellige sjangere.

På den øverste skjermen finner vi et plattformspill, man styrer Henry med styrekrysset og hopp og angrepsknapper, nøyaktig som i for eksempel Mario. Det er ikke snakk om digre åpne verdener, men en litt mer stram regi. Presisjonshopping og angrep på fiendene med sverdet til Henry. Fiender dukker opp overalt og må bekjempes, noe som resulterer i penger som kan brukes til å oppgradere utstyr. Men også i fiendeblokker som blir sendt ned til den nederste skjermen.

Den nederste skjermen er nemlig viet til et puzzlespill. Her finner vi kvadratiske blokker av ulike farger som blir dyttet opp mot toppen av sjermen hele tiden. Hver gang man bekjemper en fiende ender han opp i en blokk. Blir denne blokken dyttet opp til toppen av bunnskjermen vil fienden dukke opp nok en gang på den øverste skjermen, og må bekjempes på nytt.

For å fjerne fienden for godt må tre blokker av samme farge stå sammen på bunnskjermen, og for å få til dette må man dytte og flytte på blokkene.

Og der har du grunnkonseptet til Henry Hatsworth. Når du kommer inn i spillet kommer du konstant til å bytte mellom de to skjermene, et konsept som i starten føles litt kunstig og søkt, men snart føles det som en like naturlig kombinasjon som pølse og lompe. Og det er også grunnen til at spillet blir så bra.

For alene ville plattformdelen vært et ok plattformspill, og puzzlespillet ville alene vært helt greit det også, men sammen blir de dynamitt. Dynamikken mellom hopping og presisjonsaction og frenetisk hjernetrim er forfriskende og briljant. Sleng på inspirerte bosskamper, og du har en liten perle av en sjarmerende spillapskaus.