Hitman: Absolution

Det er først nylig at jeg har fått øynene opp for den danske Hitman-serien. I første omgang var det Hitman: Blood Money som fikk kjørt seg, og det tok ikke lange tiden før det fikk favorittstatus fra min side. Da er det kanskje ikke så rart at jeg har ventet spent på det femte spillet i serien, Hitman: Absolution helt siden jeg ble ferdig med forgjengeren.

Jeg skal være ærlig, jeg har hatt ekstremt høye forventninger til dette spillet i forkant av lansering. Og en liten stund kunne det se ut som spillet ikke ville leve opp til de skyhøye forventningene. Spillet så ut til å være preget av bransjens økende fokus på action, og serieveteraner viste sin misnøye i kommentarfelt over hele internett. Likevel har utvikler IO Interactive hele tiden stått på sitt, og ment at Absolution var et vaskeekte Hitman-spill. Heldigvis stemmer det.

Fans av serien vil derimot legge merke til en del forandringer, både positive og negative. For de av dere som ikke har prøvd dere på serien før, så handler Hitman: Absolution om snikmorderen Agent 47. I tidligere spill har 47 mottatt ordre fra organisasjonen International Contract Agency, og slik fikk han tilgang til alt fra ekstra våpen til oversikt over områdene han skulle infiltrere. Målet var å drepe én eller flere personer, gjerne med kriminell bakgrunn, for så å stikke av med baken i behold. Klarte du å holde deg usett, og i tillegg fikk drapene til å se ut som uhell, så fikk du høyere poengsum, og igjen tilgang til mer utstyr og hjelpemidler.

Hitman: Absolution endrer litt på formelen. Herr 47 jobber ikke lenger for ICA, men istedet er han på rømmen, i et forsøk på å beskytte en yngre jente med en mystisk bakgrunn. Jeg skal ikke røpe for mye, men når alt kommer til alt er det ikke handlingen som holder meg klistret foran skjermen, men heller spillets enorme gavmildhet når det kommer til forskjellige type spillestiler du kan ta i bruk som virkelig betyr noe.

I stedet for å la spilleren få full tilgang til et digert område, med flere bygninger, etasjer, kjellere også videre, slik som tidligere spill, sender Hitman: Absolution spilleren gjennom en rekke mindre områder, eller seksjoner om du vil. Hvert brett inneholder flere seksjoner, og disse varierer veldig i størrelse. Dette høres kanskje skummelt ut for Hitman-veteraner, men selv om jeg var skeptisk til å begynne med, har jeg lært å elske brettoppsettet spillet har å by på.

Men det betyr ikke at brettene er mindre enn i tidligere spill, de er bare delt opp i faser for å gjøre hele opplevelsen litt lettere å fordøye, uten at gameplayet er blitt forenklet av den grunn. Jeg vil faktisk tørre å påstå at flere av Hitman: Absolutions brett slår de vi så i Hitman: Blood Money når det kommer til ren størrelse - og mengden drapsmuligheter gjør det klart at dette er et ekstremt ambisiøst spill.

Så istedet for å konstant jakte på én eller to personer, så skal du nå fokusere på flere forskjellige mål, som ofte forandrer seg underveis. I én seksjon skal du kanskje snike deg inn på en pub, mens du i den neste skal banke livsskiten ut av en kar inne på toalettet. I noen av brettene blir du også konstant jaktet på - samtidig som du selv er letter etter dine egne fremtidige drapsofre - noe som er med på å skape en veldig intens stemning.

Det nye brettoppsettet er også med på å gjøre det lettere å være kreativ når det kommer til spillestilen. Det er ikke lenger ødeleggende om du skulle bli sett, bare fordi du klarte å tabbe deg ut én gang. Blir du sett, kan du få frem Silverballer-pistolene for gi fienden et par luftehull i skallen, uten at alle fiendene på hele kartet plutselig blir fiendtlige ovenfor deg. Samtidig vil du få en dårligere poengsum om du spiller som en råtass, så er du av typen som liker å ligge høyt på topplistene, så kan det være lurt å finne andre måter å håndtere trusler på.

Hitman: Absolutions største forandring, foruten brettoppsettet, ligger derimot i Instinct-funksjonen. Denne representeres av et gult meter ved siden av minikartet, og gir 47 flere fordeler i kampen mot den høye befolkningen i verden. Holdes CTRL-tasten inne kan du se posisjonen på alle menneskene i nærmeste omkrets, selv gjennom vegger. De rett i nærheten av deg vil også få sin rute opplyst av en flammelinje, slik at du kan komme deg unna hvis noen er på vei til punktet du befinner deg. I Hitman: Blood Money hadde du tilgang til et digert kart som ga deg full oversikt over hvor alle menneskene i hele brettet befant seg til enhver tid, men i Hitman: Absolution får man altså nøye seg med Instict.

Via Instinct-funksjonen får du også se hvor i nærheten det befinner seg ting du kan plukke opp og ta i bruk. Finner du for eksempel en kniv, kan du enten kaste den for å lure en fiende til å undersøke et spesifikt område, eller kaste den rett i trynet på karen istedet. En ovn kan saboteres slik at rommet fylles med gass (jeg trenger vel ikke forklare hvorfor det kan være nyttig), eller du kan bruke Instict til å lokalisere skap og frysere du kan gjemme enten deg selv, eller to lik i.

Er du ute etter en utfordring kan du selvfølgelig skru opp vanskelighetsgraden. På den vanskeligste innstillingen har du ikke tilgang til Instinct i det hele tatt, og det eneste hjelpemidlet du får er siktekornet på skjermen. Det skal godt gjøres å komme seg usett gjennom et brett på denne innstillingen, og selv om den til tider nesten kan være unødvendig urettferdig, er det forfriskende å spille et spill som ikke har et ønske om å holde deg i hånden til enhver tid. Selv på de lettere vanskelighetsgradene er Hitman: Absolution en real utfordring. Igjen ligger den skikkelige utfordringen i poengsystemet, og er du opptatt av det må du forvente å skulle laste inn forrige checkpoint om og om igjen, selv på normal vanskelighetsgrad.

Jeg har også falt for skytemekanikkene IO Interactive har integrert i Hitman: Absolution. Skytefølelsen er på topp, og dekkesystemet er like brukbart som sniking som det er til skyting. Nytt i serien er den såkalte funksjonen Point Shooting. Trykker du på Q-tasten samtidig som du bruker Instinct, vil tiden gå saktere rundt 47, slik at han får god tid til å markere alt fra mennesker til gasstanker, før han skyter hele gjengen i løpet av et par sekunder. Denne funksjonen er ekstremt nyttig, men til gjengjeld for effektiviteten bruker Point Shooting mye Instinct, så det er veldig begrenset hvor mange ganger funksjonen kan brukes gjennom ett brett.

Hitman: Absolution kjører på IO Interactives egen spillmotor, kalt Glacier 2. Det var et godt valg fra danskenes side, for Hitman: Absolution er muligens det peneste spillet jeg noen gang har sett - i alle fall PC-versjonen. Konsollversjonen er også flott å se på, men PC-utgaven er helt utrolig. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å se et spill med lyseffekter som kunne måle seg med de vi så i Battlefield 3 før flere år frem i tid, men her må svenskene hos Dice se seg slått av sine naboer.

Svetten til 47 renner nedover den blankpolerte skallen hans, og jeg tror aldri jeg har sett et flottere klesplagg i et spill enn dressen hans. Det gjør meg fysisk vondt når jeg må bevege meg ut i regnet, rett og slett fordi jeg vet dressen vil bli søkkvåt, og dermed ikke være like flott.

Enda mer imponerende er mengden mennesker som Glacier 2 kan tegne på skjermen samtidig. Jeg har ikke foretatt egen telling, men ifølge utvikleren kan spillmotoren håndtere opp til 1200 forskjellige mennesker på samme tid, mens 500 av disse skal kunne vises på skjermen samtidig. Jeg tviler ikke, ettersom flere av spillets brett sender deg ut i gedigne folkemengder gang på gang. Og vi snakker ikke bare om 500 figurer som står på samme plass. Hver og en av disse figurene har sine egne oppgaver og mål. Politimannen rundt hjørnet har kanskje planer om å undersøke smuget over veien, mens selgeren bak en av gatens mange boder venter på første og beste mulighet til å tømme blæra.

I kjent Hitman-stil kan du selvfølgelig sette en figur ut av spill, for så å ta på deg personens klær. Dette kan være greit hvis du skal snike deg inn på et område der Agent 47 ikke har adgang. Politiuniformen lar deg bevege deg fritt nesten overalt, men andre politifolk vil være mistenksomme hvis du skulle bevege deg for nært. Skulle det skje, kan du ta i bruk Instinct-funksjonen for å hjemme annsiktet til 47, men selv da vil folk med samme uniform som deg oppdage deg til slutt, så det gjelder å holde seg i bevegelse.

Alt i alt er Hitman: Absolution et kjempespill, med fantastiske gameplaymuligheter, ekstremt imponerende grafikk, og en innovativ flerspillerfunksjon som går ut på at spillere skal lage og utføre drapskontrakter for penger - det er også her de fleste av spillerne kommer til å ende opp etter historiedelen er gjennomført. Jeg har spilt mange gode spill i år, men Hitman: Absolution er uten tvil ett av de aller beste.