Homefront: The Revolution

Det fantes så mye potensial i Homefront - det første spillet, altså. Grunnideen var fantastisk, og konseptet trakk meg til seg som en møll mot lyset. Med hjelp fra regissøren bak barndomsfavoritten Red Dawn og med erfaring fra diverse Battlefield-mods, dro utvikler Kaos Studios igang et av de actionspillene jeg har ventet mest på noensinne (tro det eller ei). Et okkupert USA. Et land i opprør. Et overmektig Nord-Korea som skremte livet av 50 delstater, og en liten gruppe med rebeller som kjempet seg blodige for å gjenvinne friheten. Det kunne ha blitt så utrolig bra.

Designet var strøkent. De raserte forstedsgatene med brennende gress og igjenspikrede sommerhus. Panservognene som patruljerte bygatene og de skremmende fiendesoldatenes marsj. Jeg ville så gjerne at Homefront leverte det jeg håpet på, men som du vet ble det aldri slik. Kaos Studios' etterlengtede actionspill er fortsatt en av nyere tids største skuffelser for min, og siden før den problemfylte oppfølgeren har jeg vært skeptisk til et nytt spill.

Utviklingen av Homefront: The Revolution startet hjemme hos THQ allerede i 2011. Året etter ble oppdraget gitt til Crytek, men etter enda ett år måtte lisensen selges til Deep Silver for å frigjøre kapital til å dekke en haug med regninger. Deep Silver la et halvferdig spill i hendene til Dambusters, et studio satt sammen av folk som tidligere har jobbet med spill som Crysis 3 og Timesplitters. Med nytt budsjett, ny inspirasjon og en ny utgiver med masse tro på grunnideen, konseptet og selve varemerket kunne utviklingen fortsette.

Denne fredagen, fem år senere, skal endelig oppfølgeren til Kaos Studios' skuffelse slippes, og den siste uken har jeg tilbragt med revolusjonen mot de nådeløse nord-koreanerne kalt «Norks».

Det er liten tvil om at Dambuster har sett både én og 300 ganger mot spill som Crysis og Far Cry 3. Homefront: The Revolution er bygd opp på samme måte med åpne miljøer i en stor spillverden der jeg som rebell får ulike valg hele tiden. Spillverdenen er inndelt i ulike områder, og disse deler også inn den grunnleggende spillmekanikken og oppdragsdesignet. I den ene halvdelen av byen skal du stort sett bare skyte skrikende fiender (med hjelp fra andre rebeller), mens på den andre kanten av byen får du roligere oppdrag med en god del sniking.

Det kan handle om ting som å bytte radiokanal på en strategisk plassert radiosender for å stoppe propaganda, ødelegge overvåkningskameraer eller gi brølende uteliggere matpenger. Denne delen av spillet er interessant selv om Dambuster har bommet med oppdragsstrukturen og den grunnleggende variasjonen. Stealth-oppdragene blir banale og ensformige etter noen timer, men likevel får jeg følelsen av å være én av mange opprørere som jobber i det stille med å styrte en okkupant.

Atmosfæren er nemlig ikke så ikke i Homefront: The Revolution. Jeg får ofte følelsen av at ting skjer selv om jeg ikke ser det, jeg får ofte følelsen av at fienden er nådeløs, smart og ettertenksomme, og samspillet med mine rebellkompiser er helt ok. Det triste er at så mange av de andre, superviktige komponentene ikke fungerer.

I begynnelsen er de actionorienterte oppdragene bedrøvelige tvers gjennom. De handler om å dra til et sted, plukke opp noe og returnere til utgangspunktet. 100 ganger på rad. Mangelen på variasjon og fantasi er nesten skremmende. Det er nesten så jeg mistenker at de har kopiert actionsjangerens giganter som Halo, Call of Duty, Far Cry og Battlefield, men valgt de enkleste ideene for å slippe å bli omtalt som originale.

Historien er om mulig enda tristere. Stereotypene kommer som perler på en snor, og dialogen er så full av klisjeer at fremfor sentimentale følelser fremkaller den latter. Det gjør heller ikke saken noe bedre at det vi hører ikke stemmer overens med karakterenes munner og ansiktsuttrykk. Dambusters mislykkes med å lage en troverdige karakterer, bygge en spennende historie eller å sette en tone som passer gameplayet. Det virker ofte som hastverkarbeid med for mange kokker som har krydret suppa uten å vite hva de andre har hatt oppi.

For min del handler mye av gleden med slike åpen verden-spill om å utforske nye steder på kartet. I eksempelvis Far Cry 4 kunne jeg klatre opp på en snøkledd fjelltopp, rømme fra tigere i en solfylt og frodig dal eller utforske mørke grotter. I Homefront: The Revolution ser det mest likt ut; skitne, grå gater og ensformige miljøer, som til tross for å være tidvis teknisk pent ikke imponerer smaksløkene mine. Jeg blir aldri nysgjerrig på å utforske eller å komme meg videre, og med den ensformige oppdragsformularen blir dette raskt en trist reise.

Spillet inneholder ingen multiplayer-del, men det har en samarbeidsdel der fire spillere kan takle noen av oppdragene fra enspilleren. Det handler i hovedsak om å forsvare en av vennene mens den hacker en datamaskin eller noe slikt. Jeg kunne kanskje skrevet mer om denne delen, men jeg kommer ikke på noe jeg heller vil formidle enn at co-op i Homefront: The Revolution er kjedelig. Omtrent like kjedelig som å se på maling som tørker.

Grafikk og lyd er av middels kvalitet tvers gjennom. Det blir heller ikke bedre at spillet leveres fullt av bugs som har tvunget meg til å starte PS4-konsollen på nytt når det skal autolagres. Ja, dette er etter å ha installert en day 1-oppdatering. Totalt sett leverer Dambuster et uinspirert, kjedelig og tidvis forbløffende uferdig produkt som jeg ikke kan anbefale til noen. Dessverre.