Hunter: The Reckoning

En av de tingene som virkelig kan få gira meg opp, er spill som er designet for multiplayer. I Hunter kan du og tre venner ta opp kampen mot horder med monstre. Etter min overbevisning har slakting av zombier aldri vært så morro.

De levende døde
Hunter: The Reckoning er basert på et rollespill av White Wolf. Spillet kombinerer rollespills-elementer med gedigen action, litt i samme gate som Baldurs Gate: Dark Alliance. Stemningen er trykkende og dyster fra starten av. Verden er et enda mer skremmende sted, enn vi kan forestille oss. Midt i blant oss vandrer de levende døde. Startscenen er et fengsel i byen Ashcroft. Fangen Nathaniel Arcady plasseres i den elektriske stolen, håndtaket trykkes ned, og strømmen flommer gjennom stakkaren. Noe går galt, og plutselig vandrer de levende døde gjennom fengselet. Menneskenes hjerner kan åpenbart ikke romme denne abnormaliteten, og folk faller som fluer. Det er da fire stykker som har kraften til å sende de døde retur dukker opp. Disse kalles Hunters. Med felles hjelp nøytraliserer de trusselen, og får stengt fengselet.

Få med deg kameratene
Fire år senere. Farget lys gjennomtrenger vinduene i fengselet. Musikk strømmer ut i friheten, og en dyp bass runger mellom veggene. Innenfor danser en gruppe mennesker, de har valgt denne dagen, ettårsdagen for Nathaniel Arcadys dødsdom, til festdag. Plutselig slukker lyset, skrik skjærer gjennom mørket, sammen med brøl fra noe uvirkelig. De døde vandrer igjen, og det er atter en gang tid for de fire Hunterne å vende tilbake til Ashcroft. Her kommer du inn i bildet, sammen med opp til tre kamerater. Det er nå lagt opp til intens kamp mot horder av uddøde. Det hele ses ovenfra, fra en isometrisk synsvinkel, hvor alle figurene er gjengitt i 3D. I stedet for å velge splitscreen, så har utviklerne valgt, at alle de fire heltene skal agere på skjermen samtidig. Dette betyr selvfølgelig at lagarbeid er hovedfokus. De fire figurene har alle deres eget yrke, som gir utgangspunkt for deres fremtreden. Det er: Beskytteren, som er typen som aldri er den provoserende part. Martyren, som setter omgivelsene høyere enn sitt eget liv. Hevneren, som lar musklene sine tale for seg. Og til slutt Dommeren, som utgjør en balanserende faktor.

Masse fete våpen
Uansett hvem du velger, så har du fra utgangspunktet to våpen; et til nærkamp og et til distansekamp. Våpnene gjenspeiler den personligheten du velger. Eksempelvis er martyren personifisert gjennom en ung kvinne kalt Kassandra Cheyung. Hun er tenåring, raver og rebell. Hennes styrke er hennes hurtighet og hennes våpen er to kniver til nærkamp og to pistoler til distansekamp. Alternativet til hende er hevneren, personifiseret gjennom bikeren Spencer White. Hans motivasjon er hans brennende hat til de udøde, og hans våpen er en gigantisk øks og en hagle. I motsetning til martyren er han langsom, men dette oppveies av våpenstyrken.

De første distansevåpnene har uendelig ammunisjon, men til gjengjeld er de relativt svake. For å supplere disse, er det spredt en mengde andre våpen rundt omkring på banene. Disse er alt fra maskinpistoler og pumpehagler til granatkastere. Felles for de supplerende våpnene er, at de har begrenset ammunisjon. Når du ikke føler at våpnene er nok, så har de enkelte figurene også en ferdighet kalt edge. Denne kan nærmest sammenlignes med magi, og varierer mye mellom de forskjellige karakterene. Eksempelvis så er dommeren plassert i midten, med hensyn til fart og våpen, men han har sin styrke i sterke edgekrefter. Generelt så er det et utvalg av ferdigheter, som kan brukes i ekstreme situasjoner. Ferdighetene varierer fra defensive og offensive krefter. På beste rollespillsmaner vil du utvikle nye og sterkere evner, etter hvert som du beveger deg gjennom spillet.

Horder av udøde
Uansett om du spiller alene, eller om dere er flere rundt maskinen, så er truslene mot gruppen store. Uansett hvor mange dere er, så vil antallet fiender være det samme. Det som justeres er, hvor mye skade de enkelte fiendene tåler. Til å starte med er det simple zombier, som velter frem. Det mest skremmende ved dem er deres overveldende antall. Etter hvert som du beveger deg fremover, vil du støte på alskens monstre, som vampyrer, gargoyler og en gigantisk demonisk bjørn. Styringen av figuren er virkelig god, med venstre controller styres løperetningen, mens høyre controller snur overkroppen. Så muligheten for masse strafing er åpen. Angrep og våpenvalg utføres raskt og smertefritt. Dessverre er det ikke lagt inn mulighet til å definere tastene selv.

Ikke helt håpløst
Det er en rekke faktorer som kan assistere din ellers så håpløse ferd. Noen ganger når du dreper monstre, så dukker det opp enten en liten blå eller rød flaske. Ved å ta denne vil du få tilbake enten energi eller edge. Dessverre er flaskene bare tilgjengelige i veldig kort tid, så her lønner det seg å bruke nærkampsvåpen. I tillegg er det spredt runer rundt i omgivelsene. Disse kan gi deg forskjellige hint, eller kanskje gi deg energi retur. På tross av all denne assistansen, så er ikke ferden din enkel. Fiendene er mangfoldige, og de er veldig forskjellige. De forskjellige fiendene krever forskjellige fremgangsmåter. Dette kompliseres litt av at de kommer veltende i store grupper. Derfor er det essensielt å holde hodet kalt i de hektiske kampene. Særlig i boss-kampene gjør dette seg gjeldende. For i tillegg til at bossene er utrolig hardføre, så omgir de seg med et veld av lakeier. Disse kampene er helt sinnsyke, og adrenalinen pumper lenge etter at de er ferdig.

Historien blir løpende presentert gjennom små mellomsekvenser. Det viser seg fort at det er et dypere komplott som ligger til grund. Det er grymme bakmenn, som bruker jordens befolkning som marionetter. De forskjellige video sekvensene er bra og gjennomførte, og det er en god stemning i dem. En fin ting er, at video sekvensene varierer ut fra hvilken helt du har valgt.

Et spill med attitude
Grafikken i Hunter er utrolig flott. Selv om man nesten ikke har tid til å beundre den, så er den fylt med flotte detaljer. Figurene er også bra laget og pent animert. Det er en fryd, å se lemmene flakse av zombiene mens de prøver å få tak i deg. I tillegg er Hunter fylt med masse spesialeffekter. Vannet ser utrolig realistisk ut, alle lyskilder gir deres eget lys, ting eksploderer flott, og glass knuses i tusenvis småbiter. Alt avvikles også veldig flytende. Selv om skjermen er fylt med individer, som alle beveger seg individuelt, så hakker det aldri. Lyden er tilsvarende fylt med atmosfære. Våpnene er fylt med styrke, og alt sammen blir raskt et krigsinferno. Det er også en stemningsfull bakgrunnsmusikk, men den drukner litt i alt bråket.

Leter du etter en solid multiplayertittel, så kan Hunter: the Reckoning helt klart anbefales. Tittelen er som skapt for et par øl og godt selskap. Dessverre er det litt kort, det tar bare ca. ti timer å gjennomføre spillet. Men den intense actionen gjør heldigvis, at det er et spill man gjerne tar frem flere ganger. Jeg kan i hvert fall gi det noen varme anbefalinger.