Hunter The Reckoning: Wayward

Hunter The Reckoning er basert på White Wolfs rollespill med samme navn og har tidligere blitt gitt ut på Xbox og GameCube. Wayward er fortsettelsen og PS2 eiere får nå muligheten til å delta i zombieslaktingen. Spillet er av typen tredjepersons hack and slash, og dessverre så er slå og hakke det eneste du skal gjøre i dette spillet.

Joshua som er en ny type Hunter, en såkalt "Wayward" kaller de fire opprinnelig Hunters tilbake til byen Ashcroft. Her er tusenvis av zombier og vampyrer sluppet løs i gatene, og det er din jobb å hakke dem i småbiter. Etter å ha gjennomført en kort treningsmodus havner du på et hotell som fungerer som en slags base. Fra hotellet kan du, etter to innledende brett, velge i hvilken rekkefølge du vil gjennomføre resten, noe som gir litt frihet i spillet. Saving foregår kun etter endt brett.

Du spiller deg gjennom zombieeventyret som en av disse 4 Hunters. Hver med sine egenskaper, stor og sterk eller liten og kjapp osv. Rollefiguren din opparbeider seg erfaringspoeng underveis, men det som skiller systemet i dette spillet fra andre, er at alle rollefigurene får erfaringspoeng samtidig. Det vil si at de passive karakterene man ikke bruker også får erfaringspoeng. Fordelen med det er at man kan rullere rollefigur når det passer seg. Ulempen er kanskje at man mister følelsen av å bygge opp en person som i vanlige rollespill. Alle har både nærkampvåpen og skytevåpen av en eller annen form. I tillegg kan man plukke opp spesialvåpen utover i spillet som for eksempel maskinpistol, flammekaster, granatkaster og chain gun. Disse har derimot begrenset ammunisjon. I tillegg har hver rollefigur noen magiske ferdigheter som heter edge. Hver karakter kan lære seg maks 3 slike ferdigheter og ved bruk reduseres både mana og energi.

Gameplayet kunne med noen få forbedringer faktisk vært veldig bra. Man bruker begge analogspakene aktivt og kan for eksempel løpe en vei å skyte en annen. Man kan også gå i en retning og hogge med sverdet i andre retninger. Det går også kjapt å skifte mellom skytevåpen, nærkampvåpen og spesialvåpen så bruken av disse kan kombineres effektivt hele tiden. Man kan også hoppe og angripe fra luften samt gjennomføre noen comboer. Selve slåssmotoren kan virke litt primitiv i forhold til for eksempel Onimusha og To Tårn.
Har du først startet med en combo fortsetter du i samme retning. Man kan bli frustrert over denne tungvinte løsningen når man ser hvor mye mer effektivt dette fungerer i andre spill. Det som likevel gjør spilleren mest frustrert i dette spillet er nok kameravinkelen. Den er ofte plassert på verst tenkelige måte og man risikerer å se kun to skritt forover. Det går heldigvis an å zoome litt utover og få et bedre fugleperspektiv, men dette er ikke godt nok.

Riktignok skal du finne gjenstander og eskortere folk på de forskjellige brettene men det eneste du faktisk gjør i dette spillet er å hogge og hakke deg gjennom de udøde. Det er null frihet på brettene og man må følge en gitt løype. Når dette er alt blir spillet fort kjedelig og ensformig. Grafikken er ikke dårlig men den er veldig grå og kjedelig. Sannsynligvis et halvhjertet forsøk på å skape en dyster, mørk og gotisk stemning. Hver gang et nytt zombiespill slippes ut er det nok mange splatterfans som har store forventninger. I Hunter kan man hogge av hoder og armer men uten blod og gørr blir det liksom ikke det store. Likene forsvinner underveis og følelsen av å vasse i kadaver kan du se langt etter. Lydeffektene kunne også vært mye bedre. Som i Devil May Cry spilles det intensivt med musikk når store horder angriper, ellers er det rolig.

Hunter The Reckoning Wayward er absolutt å foretrekke som multiplayerspill, og vi trenger flere multiplayer spill til PS2. Hvorfor kun 2 kan spille samtidig og ikke 3-4 som på Xbox og GameCube skjønner ikke jeg. Skal man kjøpe spill i denne gata vil jeg mye heller anbefale Devil May Cry, Baldur’s Gate, Onimusha eller To Tårn/Atter en Konge. Du skal ha godt med motivasjon for å spille gjennom de ca. 25 brettene spillet består av. Fraværet av detaljer er stort og rpg systemet er det simpleste jeg har sett og hører hjemme på en 8-bits Nintendo maskin.