Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Ico and Shadow of the Colossus Collection

Ico and Shadow of the Colossus Collection

Følelsesladd og engasjerende eventyr. Ico og Shadow of the Colossus vender tilbake i HD til PS3, og opplevelsen er like intens...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Det er ti år siden Fumitu Ueda leverte en av mine beste spillopplevelser noen gang. Opplevelser som var både hjemsøkende og gripende, som fikk meg til å virkelig få øynene opp for hvilken rolle forholdene mellom figurer hadde i spill. Jeg snakker om Ico, og i senere tid Shadow of the Colossus. To spill som ble kritikerrost for sin historiefortelling og presentasjon, som likevel bare ble plukket opp av en liten gruppe spillere. Heldigvis får de som aldri fikk sjansen prøve seg denne gang.

Ico forteller historien om unggutten med horn, fanget i et slott fordi landsbyen hans ikke vil erkjenne Ico og hans likesinnede. Lederne fra byen slenger deg inn i et steinfengsel, der du blir forlatt for å dø. Men Ico klarer å bryte seg løs, og etter et par minutter med vandring i det forlatte slottet støter vi på den vakre og hjelpeløse skapningen Yorda. Den fagre jenta kan verken snakke språket ditt eller forsvare seg, da mørke skapninger forfølger henne hvor enn hun går i det kolossale slottet. Din oppgave er derfor å følge henne gjennom slottet til man endelig finner utveien, og på ferden oppdager man at Yorda er livsnødvendig for å manøvrere seg ut av slottet.

Ueda har nemlig gjort Yorda, som egentlig ikke har noen bemerkelsesverdige kvaliteter bortsett fra å kunne åpne Idol Doors, til en person som brukes aktivt i de grunnleggende spillmekanikkene. I begynnelsen fører du henne i utgangspunktet fra A til B, mens du selv må bekjempe de mørke skikkelsene. Men for å komme deg ut trenger du Yorda, som kan åpne dører du ikke kan og stå på steder du ikke kommer deg til. Icos mekanikker involverer blant annet å dra deg opp fra avsatser og å kunne svinge fra kjettinger, men siden Yorda ikke har samme mulighet er det din oppgave å få henne ut sammen med deg.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
Første gang man finner Yorda befinner hun seg i et bur høyt over gulvet. Det å få henne ned er et av spillets første gåter, som innebærer stor bruk av plattformelementer.

På grunn av hennes manglende egenskaper er hun fullt og helt avhengig av deg, på lik linje som du trenger henne. Båndet dere knytter er helt uunngåelig, først og fremst fordi du får en naturlig trang til å beskytte Yorda. Dette gjøres på enkelt vis, da et enkelt knappetrykk for å svinge en kjepp/sverd/klubbe er det eneste du trenger for å slå vekk de mange mørke vesenene. Det er overraskende primitivt, men samtidig forstår man godt hvorfor Ueda har gjort det sånn. Det er her overlevelsesinstiktet trer inn - du bruker de verktøyene du finner for å klare deg.

I Shadow of the Colossus forflytter vi oss imidlertid fra det dystre slottet til et åpent tempel. Protagonisten Wander bærer sin avdøde kjæreste Mono inn i det mystiske bygget, i håp om at han kan gjenopplive henne. Den mystiske Dormin forteller deg sporenstreks at dette kun kan gjøres ved at du bekjemper 16 kolosser, spredd over et vidt landskap hvis direkte oppholdssted er ukjent. For å peile ut retningen benytter du deg av et magisk sverd, som kan peke deg i riktig retning ved å se hvor lysstrålen er sterkest.

Men til forskjell fra Ico er det ingen skyggevesener eller mindre fiender å bekjempe. Ditt oppdrag er å beseire de 16 kolossene, uten unntak. Man fokuserer derfor på ridningen med hesten Agro, og hvordan man skal peke ut de svake punktene ved hver koloss når man endelig finner de majestetiske skapningene. Nok en gang spiller sverdet en stor rolle, da dette utpeker de forskjellige markeringene du må ramme for å komme levende ut av kampene. Selv om de er glødende blå er de ikke alltid enkle å finne, da de er plassert under alt fra flapper på ryggen til lavt på magen.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
I Shadow of the Colossus spiller du som Wander. Hans reise begynner i et tempel, der han har tatt med kjæresten Mono for å gjenopplive henne etter at hennes mørke skjebne har drept henne.

Fra dette punktet danner man en egen strategi for å komme seg til disse markeringene. Ofte involverer dette bruk av hesten Agro, som gjerne kan beskrives som Icos Yorda. Rettere sagt - du trenger ridningsaspektene for å kunne overvinne forskjellige kolosser. Med en gang man har åpenbart markeringene ved hjelp av sverdet må du klatre dit, og her kommer flere herlige plattformelementer inn. Den gigantiske kolossen beveger seg nemlig konstant, og det innebærer strategiske hopp og grep både høyt i skyene og dypt i sjøene.

Det er flere grunner til at Uedas mesterverker er så utrolig oppslukende. En av dem er måten de grunnleggende spillfasettene er så godt som visket ut. I Shadow of the Colossus har du riktignok en energibar og en sirkel som signaliserer hvordan gripetaket ditt ligger an, men det er nærmest uviktig da andre menyer som beskriver våpen og andre elementer er fraværende. I Ico har man ingen av delene, som lar deg fokusere i større grad på omgivelsene og gåtene. Det handler ikke om avanserte teknikker og omveier - det handler om hvordan, og ikke minst hvorfor, man handler som man gjør for å komme seg ut av en situasjon som preges av sorg, lengsel og lammende usikkerhet.

For det er grunn nummer to. Hvordan historiene aldri prakkes på deg. Du må lese mellom linjene i det som utvilsomt er to tragiske historier, da replikker ofte blir gjengitt på kryptisk vis eller via undertekster på et uforståelig språk. Siden du aldri helt vet hvem du kjemper mot, eller hvorfor de trenger deg for å hjelpe dem, er mystikken desto mer tilstedeværende. Men det engasjerer. Det får deg til å ville gå videre, til å bekjempe nok en koloss eller hjelpe Yorda gjennom et nytt rom. Følelsen når man har beseiret en gruppe med skyggevesener eller befestet en ny koloss er uvurderlig, mest fordi du ønsker å komme til bunns i hva din plass i det hele er.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
Kolossene er noen kunstverk i seg selv. Hver eneste av de 16 krever egne strategier for å vinne, som krever både klatring og presis våpenføring. Utfordrende og til tider vanskelig, men mest av alt utrolig givende.

Siden oppdragene dine aldri blir forklart i klartekst blir derfor Agro og Yorda viktige figurer for deg. Du kommer deg ikke ut av slottet uten Yorda, og du beseirer ikke kolossene uten Agro. De fungerer som en del av de grunnleggende spillmekanikkene, og blir med deg på reisen som en aktiv del av spillet fremfor å bli bleke portretteringer vi har sett hundre ganger før i eventyrspill. Til syvende og sist får vi bristende konklusjoner, som oppleves desto sterkere på grunn av alt arbeidet du har lagt i eventyret - både følelsesmessig og teknisk sett.

Teknisk vil jeg si at Team Ico har gjort en god jobb med gjenutgivelsen. På sin tid var grafikken av en egen klasse, med høy detaljrikdom og atmosfæriske miljøer. Følelsen av å se en ny koloss reise seg over deg er fremdeles like overveldende, og man tar seg selv i å virkelig beskue de lammende vakre steinkolossene idet de prøver å unnslippe sin tragiske skjebne.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
I Ico blir man fanget i en frittstående steincelle, sammen med andre gutter med horn. Du klarer imidlertid å bryte deg løs, mens den mørke dronningen jager deg og Yorda.

Med det sagt var det problemer å finne i disse spillene, og mest av alt gjaldt dette kameraet. Spesielt gjeldende var det for Shadow of the Colossus, da kameraet hadde en tendens til å skli unna så du mistet fokuset. Dette gjorde svømmeetappene spesielt vanskelige, da man ofte opplevde at kameraet endret vinkel så ofte at man svømte i sirkler.

For Ico sin del innebar dette at hopping og svinging fra kjettinger ofte ble et problem, og siden dette er blant de viktigste mekanikkene ble man ofte irritert. Jeg opplever også animasjonene i Ico som noe problematiske. Grafikken har fått et kjempeløft, sett bort fra noen teksturproblemer, men når Ico henger seg fast i kjettinger, huker seg ned eller løper med Yorda i hånden henger det ofte etter. Det er ujevnt, og oppleves tidvis som distraherende. Med en relansering vil jeg gjerne at de største tekniske blemmene skal finpusses, og det er ikke gjort like godt i Ico som i Shadow of the Colossus.

Men selv om problemene er der er er for det meste enkle å tilgi. Både gjennom spillingen av Playstation 2-spillene og relanseringen opplevde jeg at det rett og slett ble glemt, da fokuset mitt falt helt vekk fra at det kanskje tok et forsøk eller tre å komme seg frem.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
Kolossene har forskjellige svake punkter. Disse blir signalisert av glinsende blå markeringer, der du ofte må ramme små punkter av kolossen med piler først, for så å drepe dem med sverdet etter å ha felt dem i bakken.

Og grunnen til at det er så lett å tilgi det som i flere spill ville vært mer avgjørende for en karakter er atmosfærens rolle i det hele. Du er en liten brikke i det som er et stort puslespill, og du kan nesten ikke vente med å komme til konklusjonen. Mystikken som hersker over figurene du møter og områdene du saumfarer tar nemlig så mye mer plass. Med det sagt kan jeg ikke ignorere det med god samvittighet, og det er det som gjør at jeg lander på en knallsterk åtter.

Om du var en av de som gikk glipp av Ico og Shadow of the Colossus i første omgang bør du absolutt gripe sjansen til å spille dem nå. De åpner for spilling innenfor andre premisser enn bare godt og ondt, og får deg til å reflektere over hvilken situasjon du som spiller sitter i. Det sier seg selv at de som er opptatte av frenetisk skyting og intens krigføring kanskje bør styre unna, for det får man ikke her. Det man får er en opplevelse uten parallell, som føles akkurat like givende nå som for ti år siden.

Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
Ico and Shadow of the Colossus Collection
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Glitrende historiefortelling, gode miljøer, fantastiske figurer, intense kamper og gode gåter
-
Noe foreldede animasjoner på Ico, kameraproblemer, noen trege teksturer, egner seg ikke for alle
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Ursa Minora
    2011 har vist seg å være relanseringens år, og perler som Ocarina of Time og Star Fox 64 er allerede blitt relansert. Ico og Shadow of The... 8/10

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.