Immortal Redneck

Noen ganger når jeg anmelder spill pleier jeg å se for meg et stort klasserom. Her sitter elevene tett i tett og leser av hverandres svar i håp om å slå gjennom like bra som sine strebende klassekamerater. Studioet Deck 13 leste av svarene til From Software og lagde Lords of the Fallen, en ganske middelmådig affære som kopierte Dark Souls helt ned til de tidvis lunkne bosskampene. Så har vi Playtonic Games, som brukte fingermaleriet fra grunnskolen i 1998 som besvarelse i masteroppgaven sin for å lage Yooka-Layle.

Immortal Redneck begynner med den tittelære rødnakken, som av selvforklarte grunner befinner seg på ørkensafari før han av like innlysende grunner eksploderer. Det er alt. En fortelling er noe som tydeligvis aldri ble tatt opp under planleggingsmøtet. Oppgaven din blir så å skyte deg gjennom hver eneste etasje i tre forskjellige pyramider, og antagelig finne en hellig marengsoppskrift eller guddommelig vektreduksjonsguide - jeg vet ikke, for jeg orket ikke spille mer enn fem timer.

Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig kjent med rogue-lite og roguelikes, men slik jeg forstår det er sjangrene preget av stadig genererende nivåer og økende vanskelighetsgrad. Det er mer enn nok av dette tilstede i Immortal Rednecks, og utviklerne skal ha skryt for et nivådesign så smidig at du ville massert skuldrene dine med det. Kontrollene er svært enkle og gir spillet følelsen av klassiske arkadespill, i den forstand at det er lett å plukke opp og spille uten mye trening.

Det er et rikt galleri av fiender som klarer å holde meg engasjert på forskjellige plan, og slikt er ideelt i et spill som dette, hvor alt lever og dør på mekanikk. For øvrig ser det ut til å hent inspirasjon fra Painkiller og Duke Nukem med sitt varierte arsenal, bevegelsesfokus og «vittige» replikker. Med det vet vi altså hvem utviklerne sniktittet på i det tidligere nevnte klasserommet, om det ikke allerede var åpenbart når rødnakken du kontrollerer åpner kjeften sin for første gang.

Immortal Redneck er ikke hva man ville kalt «tynget av kompleksitet.» Spillet handler i korte trekk om å skyte en masse skapninger. Underveis finner og kjøper du oppgraderinger som gjør det lettere å drepe masse skapninger, samt nye våpen som gjør at du kan drepe enda flere skapninger, med mer effektivitet og variasjon. Det er hva man kan kalle «mekanikkfokusert gameplay.»

Våpnene både ser og høres ut som hva en sløydlærer ville solgt i lekebutikken sin, og blekner i forhold til Painkiller, hvor hvert skudd fra pumpehagla høres ut som om Satan selv slamrer fryseboksen sin igjen. Det er derimot gøy å bygge opp så stor fart at det påfølgende adrenalinkicket, og tretten mann lange killstreaken, får meg til å knuge håndkontrollen og bite gjennom tunga.

Det er noe med det genererende nivåoppsettet som plager meg. Selv om spillet ikke har noe berettende ved seg, er det ikke umulig at omgivelsene står for noe av historiefortellingen. Det er jo slik Dark Souls fungerer, men en miljøfortelling i et genererende spill ville selvsagt resultert i en rotete historie. Jeg hakker på dette fordi utover de enkle kontrollene, flytende gameplay og nivådesign, er det svært lite ved Immortal Redneck som er gripende.

Riktignok kommer det alltid et punkt i spillet hvor jeg dør og må begynne fra starten. Da bruker jeg pengene jeg har tjent underveis for å kjøpe permanente oppgraderinger som gjør fremtidige forsøk enklere. Man kan også kjøpe nye figurer med hver sine spesielle våpen og egenskaper, som for øvrig dekker hele spektrumet fra "ubrukelig" til "helt ålreit." Funksjonelt annerledes, men ikke i noen praktisk forstand.

Poenget er at å drepe en boss eller fiender i Dark Souls belønner deg med mer bakgrunnshistorie. Jeg tåler de stadige repetisjonene av å bli smurt langs katedralveggene som syltetøy av nettopp den grunn, og Immortal Redneck har ikke det.

Hva det har, er en setting og tittel som virker mer som en ettertanke, oppdiktet i en reddit-tråd med den irriterende luften av «random internett humor» hengende over seg. Det hjelper heller ikke på saken at figuren du spiller bryter ut en eller annen stereotypisk redneck-replikk med lange, ubehagelige mellomrom. Som om det venter på at Big Bang Theory-lattersporet er i ferd med å ebbe ut.

Det som dreper hele opplevelsen er spillets repeterende vesen. Jeg går gjennom de samme nivåene og dreper de samme fiendene uten å kjenne på kicket av forløsning. Det er ingen måte å si dette på uten å styrke de konservative nissene
som tror spill korrumperer skjøre små barnesinn; men å se fiender dø i røde tåker av blod og lemmer er langt mer tilfredsstillende enn denne barnevennlige løsningen hvor de bare forsvinner. Hvis Painkiller har lært meg noe er det at jeg liker å se for meg at oppryddingsarbeidet krever ansvarsfraskrivelse og kjemisk sterilisering fra amerikanske etterretningstjenester.

Jeg har sett flere av denne sorten spill dukke opp på Steam, hvor grafikk og setting bare er bakteppe for all skytingen, som i praksis ikke gjør disse titlene annet enn estetisk forskjellige. Hvis spillets få innslag av «humor» har gitt deg inntrykket av at dette er et spill som ikke tar seg selv så alvorlig - for all del, kjøp det. Det er på ingen måte dårlig, men kanskje best egnet i en festsammenheng hvor taperen må hive nedpå halve flasken ved hvert dødsfall. Det gjør i det minste rødnakken tolererbar, om ikke gjenkjennelig.

Kanskje å hakke på et så mekanikkfokusert vesen som dette for hva det ikke har er å gå glipp av poenget. Jeg skal ikke late som om DOOM, Wolfenstein eller Painkiller har fantastiske BAFTA-verdig historier, men de har minneverdige øyeblikk utenfor fortellingen sin også. Immortal Redneck klarer ikke å lage mer enn et par av disse før de samler seg i en grå amorf klump i hukommelsen og mister betydning.

Det gjør én ting fullstendig enestående, men uten å tilfredsstille selv de mest grunnleggende hedonistiske behovene kjennes det ikke tilfredsstillende å spille i lengre perioder. Eller, i mindre pretensiøs forstand; fartsfylt gladvold er vel og bra, men uten blod, gørr og smell er det ingenting å skryte av.