Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Infamous: Second Son

Infamous: Second Son

Tomas har endelig kunnet krysse av den første datoen på sin PS4-kalender, men var Infamous: Second Son verdt ventetiden?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Endelig suser det fra viftene igjen. En hvit LED-stripe er tent på den svarte boksen som for det meste har stått kald og forlatt på TV-benken de siste månedene. Håndkontrollen som har vært brukt til lite annet enn Netflix-navigering veksler mellom å farge veggene hvite og blå med sin egen innebygde lampe, mens den pumper ut lydeffekter i takt med TV-høyttalerne. Endelig har det kommet et spill som viser hva Playstation 4 er god for.

Det har seg nemlig sånn at det nærmest er vanskelig å mislike et spill som Infamous: Second Son, som i likhet med sine forgjengere utstyrer deg med superkrefter og setter deg fri i en åpen sandkasseverden - et konsept så genialt at man skulle tro det skulle godt gjøres å ødelegge. Det som allikevel har kjennetegnet Infamous-spillene er at utvikler Sucker Punch har tatt hele superkraftkonseptet et par steg videre, og gjort hvert spill til en fullverdig hyllest til tegneserieuniversene de henter inspirasjon fra. Alt fra stilarten i filmsekvensene til heltetematikken og muligheten til å velge mellom godt og ondt har bidratt til å gi spilleren en smakebit på hvordan livet kunne ha vært om man plutselig fikk superkrefter.

I Second Son settes vi i skoene til Delsin Rowe - en rebell og selverklært graffitikunstner som tilbringer dagene i utkanten av Seattle med å gjøre narr av storebror og politimann Reggie. En dag blir imidlertid hans småkriminelle rutiner brått avbrutt når en bio-terrorist (person med superkrefter) på rømmen skaper oppstyr i hans ellers fredelige forstad. Etter et sammenstøt med rømlingen absorberer Delsin ved et uhell noen av evnene hans, og plutselig kan han gjøre om kroppen sin til røyk. Det går ikke lenge før både han og storebroren får erfare hvilke fordommer som følger med de nye kreftene når Delsin kommer i konflikt med lederen av Department of Unified Protection - en organisasjon dedikert til å fengsle alle med overnaturlige evner.

Infamous: Second Son
Seattle er den klart peneste og mest virkelighetstro Infamous-byen til nå.

Infamous: Second Son er i all hovedsak mer av den samme formelen som vi så i forgjengerne, men for en tilhenger av serien vil det nok oppleves som ganske annerledes allikevel. Kontrolloppsettet, som var blitt ganske knotete som følge av den ellers fantastiske mengden krefter man kunne velge mellom i Infamous 2, er blitt forenklet, og arven fra Sucker Punch sine aldrende Sly Cooper spill er ikke lenger like lett å spore.

Second Son tar noen steg i retning av å være et skytespill. Å kaste røykbomber er verken like effektivt eller destruktivt som elektrogranatene fra forgjengerne, og sjokkbølgen som kunne brukes til å kaste bilvrak på intetanende fiender har til min skuffelse ikke fått noen skikkelig erstatning. Følgelig er det ikke fullt så morsomt å herje med fiender på nært hold, og det blir mer skyting fra distanse.

Infamous: Second Son
Nevekamper trenger ikke utgjøre noen stor del av spillet, men etter klagene på den uengasjerende skallebankingen i de to første spillene er det rart det ikke er blitt gjort mer for å bedre dem.

Kampsystemet er knyttet tett opp til Delsin sin unike evne til å absorbere ulike krefter. Mye av moroa med spillet var å oppdage disse evnene på egenhånd så jeg skal ikke gå i detalj, men mens man i tidligere spill absorberte elektrisitet fra omverdenen for å lade opp liv og styrke, skal man nå suge til seg en serie av forskjellige elementer. Det er ikke til å legge skjul på at det føles ganske tøft å kunne vende kampbildet og slå tilbake mot fienden med et nytt sett med krefter. De ulike evnene har alle sine fordeler og ulemper, så det blir et aldri så lite strategisk element å planlegge når man skal absorbere noe og hvilke krefter det er mest lønnsomt å sluke til seg både i og utenfor kampens hete.

Motstanderne man møter på er dessuten blitt marginalt smartere enn i de to første spillene. Det vil si, de er blitt lure nok til å vite at de ikke skal ha god oversikt over hva som skjer bak ryggen deres. Hvis du ønsker å fremstå som en god superhelt ved å redusere tap av sivile liv, kan du nå gjøre det ved å snike deg opp bak fiendene og desarmere dem. En elegant vri på et spill som ellers er best på sitt mest kaotiske.

Infamous: Second Son
Både fiender og tilfeldig forbigående er svært detaljerte.

Infamous-serien dreier seg fortsatt i stor grad om å skape sin egen moro. Joda, det går an å være tålmodig og holde god avstand mellom deg og alle som vil deg vondt, men da uteblir adrenalinet og mesteparten av moroa. Det er ved å risikere litt ekstra og å prøve ut et par filmatiske stunt, at man virkelig kan stortrives innenfor Infamous-universets rammer. Jeg sitter allikevel med et inntrykk av at dette var enda morsommere i forgjengerne - spesielt i 2'eren der man hadde et sinnsvakt artilleri bestående av alt fra søkende raketter til bomber av alle typer og fasonger.

En annen merkbar svakhet er at fortellerkunsten ikke er av samme klasse som vi er blitt vant med fra serien. Infamous: Second Son har i grunn lite å stille opp med mot plottwistene fra det første spillet i serien eller de vanskelige dilemmaene fra det forrige. Det er ikke det at det ikke prøver å sjokkere, så mye som at forsøkene ofte blir litt platte og forutsigbare. Jeg savner dessuten referanser til hendelsesforløpet fra de tidligere spillene og til seriens avgåtte protagonist, Cole MacGrath. Dialog, stemmeskuespill og filmsekvenser er imidlertid bedre enn aldri før, mye takket være nok en imponerende prestasjon fra den allsidige Troy Baker. Mannen som har skapt et navn for seg selv ved å ha stemmen bak blant andre Jokeren i Batman: Arkham Origins og Joel i The Last of Us gjør en god jobb, også som Delsin Rowe.

Infamous: Second Son
Det er lite å utsette på den toneangivende musikken i Infamous: Second Son.

Det som kanskje gleder meg mest ved Infamous: Second Son, er at det endelig innfrir mitt ønske om et teknisk strøkent Infamous. Bildeoppdateringen er endelig stabil, og det er svært lite å utsette på bildekvalitet i forhold til hva det var i forgjengerne. Det ser dessuten langt bedre ut enn sine PS3-forfedre, og er definitivt et av de peneste, om ikke det aller peneste sandkassespillet jeg har sett. Utvilsomt en av fordelene med å kjøre på ny maskinvare.

I og med at spillet er laget til en ny plattform er det også på sin plass at det tar i bruk et par av konsollens gimmicks, og både PS4-kontrollens bevegelsessensorer og berøringsflate er representert. Sistnevnte gir definitivt knappetrykkingssekvenser en morsom vri, mens det førstnevnte begrenser seg til et smått underholdende minispill der du tagger på vegger med kontrollen som sprayboks. Jeg hadde dog ikke helt sansen for at man måtte trykke inn bevegelsesflaten for å absorbere krefter.

Infamous: Second Son handler allikevel ikke bare om deg og meg. For Sony handler det nemlig også om Playstation 4. De ønsker nok at Sucker Punch sitt nyeste prosjekt skal være konsollens svar på dypbass-låtene du spiller av når du vil vise frem det nye lydanlegget ditt, altså et spill som viser frem hva konsollen deres har under panseret. Som resultatet både ser og føles det ut som et skikkelig nestegenerasjonsspill, samtidig som det tar i bruk et par obligatoriske gimmicks. Infamous: Second Son mangler litt av det som gjorde de to første spillene til det de var, men kompenserer med utseende og et par nye triks. Sett i ett er dette en strålende teknisk demonstrasjon og et solid kapittel i Infamous-sagaen. En god start på våren for oss spillere, og et tydelig tegn på at Playstation 4 går mot varmere tider.

Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
Infamous: Second Son
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Som alltid god action, morsomt å leke seg, nydelig gjengivelse av Seattle, teknisk strøkent - i hvert fall nesten, kule krefter, ålreit musikk, hovedsakelig bra stemmeskuespill
-
Svakere story enn i forgjengerne, kjedelige moralske valg, variasjon i krefter ikke like bra som forgjengeren, slag og spark fortsatt ikke spesielt bra
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Eirik Hyldbakk Furu
    Ny maskinvare, ny helt og ny by. Sucker Punch Productions er nok godt kjent for de fleste PlayStation-eiere. Utviklerstudioet stod bak tre Sly... 9/10
  • AndyLonn
    Så var det endelig her. En av grunnene til at jeg tippet over i Sony's favør denne konsollgenerasjonen var løftet om et nytt InFamous spill fra... 8/10

Relaterte tekster

Infamous: Second SonScore

Infamous: Second Son

ANMELDELSE. Skrevet av Tomas Veiden

Tomas har endelig kunnet krysse av den første datoen på sin PS4-kalender, men var Infamous: Second Son verdt ventetiden?



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.