Kengo: Master of Bushido

Helt siden jeg som 9-årig gutt så Shogun På TV med flætepusen Richard Chamberlain som Anjin San, har jeg vært fasinert av samuraier, og fasinasjonen av de elegante krigerene er fortsatt den samme, mange år etter. Hva fikk disse mennene til å vie hele sitt liv til å perfeksjonere deres teknikk med en bit skarpt metall? Dette er, hva Kengo: Master of Bushido forsæker å gi et svar på.

Tekken goes to Japan (med mere)
Spillet har tre modes: En turneringsdel, hvor du mæter motstandere, som blir bedre og bedre, helt til du til slutt får bank av din overmann. En topersoners Battle-del, hvor du sloss mot en av vennene dine og endelig spillets stærste del: Single player. Det er ikke mye nytt i de to færste modes, som allikevel dekker hva man kan forvente av et kampspill. Den tredje delen, Single Player, er derimot den, som gjær spillet holdbart.

Færste dag på Samurai-skolen
Du starter som helt grænn nybegynnersamurai, som nesten ikke kan noe. Du melder deg i en Dojo (læremesterens hus), for å starte på den lange veien mot sverdets perfeksjon. Det finnes 9 forskellige Dojos, som hver spesialiserer seg på forskjellige teknikker, enhåndsteknikk, styrke, hurtighet og finter. Hvilken du velger er en temperamentssak.

Laaang vei til toppen
Du får ikke et skikkelig sverd til å starte med, for i de færste mange kampene må du lære deg de grunnleggende manævrene. Til dette har du et tresverd. Du blir introdusert for de helt basale teknikkene, fær du begynner å sloss mot andre elever fra Dojo`en din. For å få et ekte sverd, små du færst beseire mesterens yndlingselev og dereter mesteren selv. Så er du klar for det skikkelige livet, som består i å bli enda bedre og udfordre de andre Dojoenes mestere. Er du bra nok, inviteres du til den keiserlige turneringen, hvor du for alvor skal vise frem din verd.

Morsomme præver
I takt med at du slår bedre og bedre motstandere, får du tildelt ækte egenskaper i form av stærre styrke, hurtighet, smidighed, ånd og så videre. Men bare hvis potensialet ditt er stort nok, kan du motta disse poengene og dermed bli en bedre kriger. Du blir derfor nædt til å arbeide med ditt potensiale mellom kampene. Det foregår ved noen meget originale præver, hvor du for eksempel skal stå i en foss i 30 sekunder eller kappe en trestokk med tresverdet ditt på tid.

Flott - men ikke feilfritt
Figurene i Kegno er fantastiske. Det er som å se en film komme til live. Bevegelsene er lynraske og elegante, likegyldig om samuraierne læper, hopper eller slår med sverdet. Omgivelsene er også i orden, men skjendes av småfeil, som at man i det blankpolerede dojo-gulvet kan se refleksjoner av omgivelsene, men ikke av den mannen som står på gulvet - småting? Ja kanskje, men det er i æyenfallende. Det er det også, at sår, man blir påfært eller påfærer seg selv, er en meget simpel animasjon av sprutende blod, som er den samme om såret sitter på kneet, halsen eller hodet. Grafikken er holdt i grå/brune nyanser, og kommer man rett fra et spill som Tekken, ser det ut som leverpostei. Men i lengden gjær det faktisk ikke noe.

Musikk? Hvor?
Lyd og musikk er spillets svakeste side og et bra eksempel på, hvor viktig lyd er for et spill. Musikk er faktisk nesten ikke-eksisterende i hvert fall under kampene. Sånn har det selvfælgelig også vært i det gamle Japan, men litt dramatisk musikk til å piske opp stemningen ville ha gjort kampene mer adrenalinfylte. Lydene består mest av sverdhugg og fanfarer, som begge er i orden. I tillegg får vi krigerenes skrik, som er temmelig dårlige og uvarierte.

Nesten en vinner
Kengo er, når man har lært å se bort fra den litt halvferdige grafikken og gameplayet, en utrolig god idÚ. Jeg tror, at en samurais liv har vært temmelig ensformig, og det har spillet tatt på kornet. Om det så er hensigtsmessig til et PS2-spill, kan man diskutere. Personlig kunne jeg godt ha tenkt meg litt mer avveksling ved for eksempel noen oppdrag. Fraværet av lyder er som sagt også på å ikke få spillet helt opp å stå.