Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Killzone: Shadow Fall

Killzone: Shadow Fall

Halo blandes med Half-Life, Prey og Deus Ex når Guerrilla Games gir slipp på grunnoppskriften og byr på en annerledes opplevelse...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

- Da Sony spurte oss om vi ville være et av noen få studioer som skulle lage et lanserinsspill til Playstation 4, visste vi umiddelbart at vi skulle ta serie til et nytt nivå med noe helt nytt. Noe vi aldri hadde gjort før var å gi spilleren valgfrihet.

Kreativ leder hos Guerrilla Games, Steve ter Heide, var både selvsikker, trøtt og tilfreds under mitt besøk hos studioet forrige måned. Når det er sagt skjønner jeg hva han mener og hva Guerrilla har forsøkt seg på. Shadow Fall er faktisk såpass annerledes at det i prinsippet kunne vært starten på en helt ny spillserie. På godt og vondt selvsagt, ikke minst med tanke på hvor glad jeg er i både Killzone og Killzone 2.

Killzone: Shadow Fall
I et forsøk på å gjør Helghast mer menneskelige har de også blitt mindre skumle. Det er synd.

Sony ba Guerrilla om å lage en oppfølger til Killzone 3 til Playstation 4 på 20 månederr. Samtidig slang de 280 millioner på bordet til utviklingen, og selv om dette bare er en sjettedel av pengene Rockstar brukte på GTA V, må man kunne kalle dette en storskalaproduksjon. De har i hvertfall brukt midlene godt, og det er lett å skjønne hvorfor navnet ikke ble Killzone 4. Shadow Fall føles virkelig som et sidespor der kun de knallrøde Helghast-øynene sender tankene mot resten Killzone-serien, uten at det nødvendigvis er noe galt med det.

Spillet starter med en prolog som har lånt mye fra storspillet The Last of Us. Det er natt når spillet innledes. Man hører et kraftig smell og den hurtige pusten til en ung gutt. Lucas er bare åtte år gammel, årets er 2370 og Vekta City gjennomgår en endring som vil være avgjørende for konflikten som preger spillet de neste åtte actionpakkede timene. Sammen med faren hans må Lucas unnslippe en mengde Helghast-soldater, mens regnet øser ned utenfor vinduene. Ti minutter senere hopper handlingen 13 år fram i tiden, og vi stifter bekjentskap men mannen som valgte å adoptere Lucas. En mann som tidligere ledet VSAs millitærstyrker. En mann som nå har oppdaget en massiv konspirasjon innenfor fiendens gigantiske hær.

I slutten av Killzone 3 ble hele Helghan sprengt i fillebiter. VSAs bombe drepte over en milliard Helghaner og de gjenværende 12 millionene ble reduseert til flyktninger. Disse ble forflyttet til Vekta, på den andre siden av en 400 meter høy mur. De lever adskilt fra resten av samfunnet. Parallellene og referansene til nazismen, stalinismen og gamel Øst- og Vest-Berlin er åpenbare. Segregering, ekskludering, undertrykkelse og elitisme er alle temaer som blir berørt underveis i historien, mens Guerrilla graver seg dypere ned i dette totalitære samfunnet.

Killzone: Shadow Fall
Grafikken er til tider helt utrolig. Lyssettingen imponerer.

Det er en ambisiøs historie de forsøker å fortelle, som kaster lys over alvorlige og dramatiske problemstillinger. De lykkes dessuten godt med å fange interessen min, mye takket være godt stemmeskuespill og velregisserte mellomsekvenser. Det er ikke på høyde med de beste fortellingene fra spillenes verden, men Guerrilla har lært mye i løpet av de siste ti årene. Shadow Fall setter en ny standard for serien når det gjelder modenhet og historieformidling, og dialogene oppleves som forfriskende ekte sammenlignet med de nærmest karikerte Helghast-møtene fra Killzone 3.

I rollen som Lucas Kellan fyller man støvlene til en topptrent og i overkant selvsikker troppleder i VSA-hæren. Kellan er en "Shadow Marshall", og oppdragene hans går som regel ut på infiltrering som skal gjøre skade fra fiendens innside. Sniking spiller en vesentlig større rolle her enn i seriens tidligere spill. Snikingen er imidlertid valgfri, så hvis du foretrekker frontalangrep er dette fullt mulig. Bare sørg for å holde deg i bevegelse, slik at du unngår kuleregnet fra de skyteglade Helghastene.

Som nevnt er det snakk om et annerledes Killzone enn før. Eventyret blander elementer fra spill som Deus Ex, Prey, Halo og Half-Life, samtidig som den tunge og særegne Killzone-følelsen er bevart. Med seg på slagmarken har man dessuten en artig robot kalt det The Owl. Denne roboten gir deg en rekke taktiske fordeler, som muligheten til å skanne omgivelsene og avdekke aktiviteten til Helghas-soldater de nærmeste hundre meterne. Kjekt for de som liker å planlegge angrepene sine, og naturligvis helt valgfritt å bruke.

Killzone: Shadow Fall
Bortsett fra at Lukas ser ut til å være 51 cm høy er bildekomposisjonen virkelig fenomenal.

Jeg applauderer ti en viss grad ambisjonene Guerrilla har hatt med Shadow Fall. Jeg liker at de har åpnet opp brettene og presenterer stor områder du som spille kan angripe etter eget ønske. Jeg liker at det ikke er noen overtydelig pil som sender deg dit du skal gå, og at man av og til må lete litt for å finne veien videre. Jeg liker at tempo er skrudd litt ned og at jeg får muligheten til å snike meg rundt hvis jeg vil.

Samtidig er det tydelig at utviklingsteamet har vært stresset på jobben til tider, som følge av tidspresset. Det er nokså tydelig at de har jobbet lite med åpne områder tidligere, og selv om miljøene er smellvakre teknisk sett er ikke alltid brettdesignet på topp. Å måtte lete litt etter veien videre er én ting, men når omgivelsene blir som en labyrint er det lett å bli litt frustrert. Litt for ofte viser det seg at jeg egentlig skulle gått motsatt vei for å plante en bombe eller noe i den duren, før jeg beveget meg dit jeg gjorde i utgangspunktet. Én gang dukket det til og med opp en knapp i et rom jeg hadde besøkt tidligere, som ikke var der ved det første besøket. Da blir skavankene litt for tydelige for min del, og illusjonen brytes.

Killzone: Shadow Fall
Atmosfæren under noen av eventyrets mer omfattende oppdrag er briljant.

Når det er sagt er ikke dette et gjennomgående problem. Når det er på sitt beste er Killzone: Shadow Fall atmosfærisk, spennende, latterlig pent og utfordrende. Våpenbalansen er god, rekylen er tung og deilig, fiendens bevegelser er troverdige, animasjonene er nydelige og det tekniske er imponerende. Problemet er bare at spillet går i bølgedaler der kun toppene er som dette. Når ting ikke fungerer er dette noe av det mest traurige jeg har spilt på mange år. Utviklerne har rett og slett prøvd for hardt enkelte steder, som for eksempel brettet der man kaster seg ut av en styrtende romkapsel ikledd Wing Suit, og må navigere seg gjennom skyskrapere som kollapser i en eviglang marerittprosess. Det høres kult ut, men det er satt sammen uten noen for for finesse. Koreografien er ikke på plass.

Av og til dukker fiendene opp fra alle kanter, jeg har ikke peiling på hvor jeg er, og mens Owl knerter Helghaster prøver jeg å finne et smart gjemmested. Samtidig finnes det kamper i Killzone: Shadow Fall som er noen av de beste jeg har opplevd i et actionspill. I et av oppdragene har fiendene plassert ut 22 enorme bomber på et av Vekta Citys Sky Trains. Lucas får i oppdrag å hoppe ut fra et helikopter og ned på toget, og deretter klatre, hoppe og skyte seg gjennom et brett som fremkalte frysninger og høylytte gledeshyl fra min side. Utrolig smart design med veldig mange ulike og utfordrende momenter.

Killzone: Shadow Fall
Owl er en viktig del i Shadow Fall. Spilleren må bruke den lille roboten for å overleve.

Et annet storslagent øyblikk kom i et oppdrag hvor jeg må infiltrere en svevende forskningsstasjon i rommet, før jeg saboterer og sender den rett inn i solen. Deler av stasjonen er smittet av et virus, og ødelagte Helghast-kropper ligger rundt omkring på gulvet. På veggene har det blitt skrevet med blod, og det er her Guerrillas grafikkteam flekser med musklene. Det er hysterisk lekkert sett utfra et teknisk perspektiv, men samtidig fryktelig pent rent estetisk. Jo lengre ned mot romskipets reaktor jeg kommer, desto hyppigere blir møtene med fienden. Det hele føles hentet fra Half-Life, Deus Ex eller (hvorfor ikke) Quake. En herlig hyllest til skytespill av den gamle skolen, men fullstappet med moderne teknologi.

Enspilleren i Killzone: Shadow Fall veksler derfor mellom genialt og skikkelig frustrerende dårlig. Heldigvis er oppturene betydelig flere enn de øyeblikkene som har fått meg til å fråde av raseri. Når det kommer til flerspilleren har Guerrilla fortsatt smugtittet på Call of Duty, noe jeg gjerne skulle sett at de hadde droppet. Perks, load-outs og et veldig høyt tempo sender tankene mine til Call of Duty: Black Ops 2, og selv med bra brettdesign og våpenbalanse er ikke dette noe som kommer til å vies mye tid til fra min side etter at anmeldelsen er ferdig.

Nå kan man fjerne mye av det som oser av Call of Duty i Warzone-modusen, ettersom denne lar meg skreddersy min egen opplevelse, men jeg hadde likevel håpet at de skulle prøvd seg på noe mer originalt. Jeg ville gjerne hatt mindre kart, mindre lag, ingen oppgradering av våpen, klær eller utstyr for penger man tjener i kamp. Når det er sagt føles flerspilleren i Killzone: Shadow Fall vellaget fra første til siste sekund, og jeg har ikke noe problem med å anbefale det til de som liker et slikt opplegg.

Siden dette er det første spillet vi anmelder til neste konsollgenerasjon (eksklusivt til neste generasjon), er det sikkert mange som er veldig nysgjerrige på hvor pent det egentlig er. Jeg har hatt mulighet til å sammenligne Killzone: Shadow Fall side om side med Battlefield 4 (PC), Crysis 3 (PC) og Far Cry 3 (PC). Den eneste av disse som kan konkurrere med Killzone: Shadow Fall på det tekniske er Crysis 3 på PC - med alt på ultra. Her vinner Crysis 3 takket være enda høyere oppløsning, bedre bildeoppdatering og enda flere høyoppløste teksturer.

Killzone: Shadow Fall
Historien er nyansert og spennende selv om den etterlater litt store hull av og til.

Lyset er det heller ikke noe å utsette på. Brettet ombord på Helghast-armeens topphemmelige forskningsskip er såpass lekker at jeg fikk hakeslepp flere anledninger. Lyssettingen sammen med en skummel mengde detaljer gjør dette til et ufattelig mye penere spill enn eksempelvis Killzone 3. Det utgjør også en større forskjell enn jeg hadde trodd at Guerrilla har modellert partikler og bygd en troverdig atmosfære, fremfor å bare ha en perfekt, klar luft. Støv, pollen og røyk ligger som en tynn tåke i luften, og når solen eller Owls lykt treffer den oppstår det jeg kaller grafikkmagi.

Estetikken er dessuten briljant tvers gjennom. Kontrasten mellom den rene, lyse, elegante og vakre Vekta-delen og den industrielle, mørke, skitne og sotete Helghast-siden av spillverdenen fungerer virkelig perfekt. I løpet av spillets gang hopper man mellom oppdrag som utspiller seg på begge sider av muren, og det er imponerende å se hvor ulik atmosfæren er på de to sidene. På Vekta-siden føles det viktig å ikke treffe uskyldige og planlegge nøye, mens i New Helghan føler jeg meg oppmuntret til å krige mer skjødesløst og «skittent».

Killzone: Shadow Fall
At er ikke svart eller hvitt lengre i Killzone-verdenen. Det er 30 år siden Killzone 3-krigen, og universet er forandret.

Det finnes selvfølgelig forskjeller på de ulike sidenes våpen. VSA-geværene er hvite, klinisk rene og høyteknologiske. Ofte har de dessuten to funksjoner man kan veksle mellom, og flere av dem skyter eksempelvis blå laser. Helghast-våpnene er derimot akkurat som i Killzone 2, nemlig svarte, ondskapsfulle bråkmakere som gjør mye skade. Totalt sett er våpenbalansen, designet og fysikken rundt rekyl og skuddtakt perfekt i dette spillet. Det har sjelden vært mer tilfredsstillende å skyte enn i Killzone: Shadow Fall.

Da jeg besøkte studioet i forrige måned, fikk jeg snakke med lyddesigneren Ronald van Wonderen. Det ble raskt klart at de jobbet videre på lydbildet som fantes i Killzone 2 og 3, og ambisjonsnivået høres tydelig når man sitter i dekning bak en container i Vekta City for å lade om geværet. På samme måte som Dice og Crytek har de brukt mye tid og penger på å bygge en skikkelig akustikk der hver eneste kule måles i sanntid, og der hardheten på diverse materialer og avstanden til dem avgjør hvordan skuddet skal høres ut.

I tillegg til dette har spillet den kuleste musikken jeg har hørt i et actionspill siden Halo. To forskjellige komponister har, uavhengig av hverandre, skrevet musikken til hver sin side av muren. Vekta City er et harmonisk sted som tvinges ut i krig, mens New Helghan er rene helvete på jord - noe som selvfølgelig gjenspeiles i musikken. Guerrilla blander mekanisk lyd med pulserende musikk som sender tankene til Inception, Watchmen og 300. Det blir ofte veldig sterkt, og det passer perfekt til spillets totale atmosfære.

Killzone: Shadow Fall
Lyden i Shadow Fall er briljant. Akustikken er av samme høye klasse som i Crysis 3 og Battlefield 4.

Når det gjelder spillkontrollen tror jeg Killzone: Shadow Fall og Dual Shock 4 kan være starten på en gullalder for actionsjangeren generelt og førstepersonsskytespill spesielt. En av grunnene til dette er at responstiden har blitt kortet ned betraktelig. Dødgangen i stikkene er også vesentlig mindre, og Guerrilla har kunnet fjerne enhver form for aim assist. Likevel har jeg aldri følt meg mer treffsikker enn jeg gjorde i dette spillet. Det skal bli veldig spennende å se resultatene av at de andre spillstudioene lærer seg å mestre den nye håndkontrolleren i tillegg til konsollen.

Til syvende og sist er Killzone: Shadow Fall et bra spill som til tross for noen irritasjonsmomenter viser hva Sonys nye konsoll er god for. Jeg elsker spillefølelsen, grafikken, atmosfæren, utfordringene, våpenbalansen, designet, lyden og størrelsen på mange av brettene. Et par idiotisk utformede oppdrag, en svak slutt og noen skuddkamper som bunner ut i en slags meningsløs gjettelek trekker likevel karakteren ned til åtte. Guerrilla kan bedre enn dette, men som en nestegenerasjons actiontilhenger er dette et selvsagt spill du må oppleve.

Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
Killzone: Shadow Fall
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Lekkert design, herlig grafikk, fenomenal bildeoppdatering, god lyd og klokkerren spillkontroll.
-
En del idiotiske brett, tidvis merkelig actionkoreografi og ujevn vanskelighetsgrad.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Eirik Hyldbakk Furu
    Det nederlandske studioet Guerilla Games lanserte sitt første spill, Shellshock: Nam '67, i 2004. Spillet fikk ganske middelmådig mottakelse, men... 8/10
  • AndyLonn
    Med blandet suksess har Killzone serien helt siden Playstation 2 tiden vært Sony's motstykke til Halo serien til Microsoft. Det hele startet med det... 7/10
  • MNO2610
    Hva får du viss du blander Halo med Battlefield og Crysis? Det vet ikke jeg, men er det noe jeg vet så er Guerrilla Games tilbake med et nytt... 7/10

Relaterte tekster

Killzone: Shadow FallScore

Killzone: Shadow Fall

ANMELDELSE. Skrevet av Petter Hegevall

Halo blandes med Half-Life, Prey og Deus Ex når Guerrilla Games gir slipp på grunnoppskriften og byr på en annerledes opplevelse...

Guerrilla ber om din hjelp

Guerrilla ber om din hjelp

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Guerrilla har lagt ut en stor undersøkelse med massevis av spørsmål angående spillvaner og meninger om deres spill. De skriver spesifikt at de nå ønsker din hjelp til å...

Antyder Killzone-relatert annonsering

Antyder Killzone-relatert annonsering

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Spillutviklere kan være kryptiske av og til. Guerilla Games har nå antydet noe om deres Playstation-eksklusive actionserie Killzone på Twitter. Beskjeden lyder kort og...



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.