Lego Party

Det mangler selvsagt ikke på Mario Party-kopier, der vi spiller brettspill ispedd enklere minispill, men så langt har ingenting kommet i nærheten av originalserien som startet konseptet for alvor. Inntil nå, altså.

Allerede da Lego Party ble annonsert i fjor sommer, var det flere enn meg som lot seg begeistre av presentasjonen. Det var tydelig at den australske utvikleren SMG Studio ikke hadde tenkt å nøye seg med en Mario Party-kopi, men ville levere noe eget. Så de har ladet opp med forskjellige og svært forskjellige Lego-verdener, som selvfølgelig kan tilpasses i løpet av en runde. Og i stedet for Mario-maskoter får vi vanlige Lego-figurer med flere skins enn vi noensinne vil trenge - med enda flere opplåsbare underveis, selvfølgelig. På toppen av det hele er alt innrammet som et slags sportsshow, eller kanskje mer presist et TV-spillprogram med kommentatorer som rapporterer live om alt som skjer.

Det finnes flere spillmoduser, og det store trekkplasteret er selvfølgelig selve Mario Party-oppsettet. Her må du kjøpe gullfliser i stedet for gullstjerner, men ellers vil det meste være kjent. Du går langs en utskåret bane med et par alternative stier, samler sprett for å kjøpe gullfliser og spiller minispill. Men ... her starter du hver runde med minispillet, og gjør trekket etterpå.

Det virket i utgangspunktet som en merkelig tilnærming, men det blir snart klart at det faktisk er bedre og mer logisk. Takket være dette kan du som regel gjøre noe i siste runde selv om du har lite penger, ved ganske enkelt å vinne minispillet og dermed kunne bytte til deg en gullkube. I Mario Party har ikke det siste minispillet så mye annen betydning enn å være utslagsgivende i tilfelle uavgjort. Helt på slutten av rundene er det imidlertid litt av et antiklimaks, for i det jeg mistenker er et forsøk på å skille seg fra Mario Party, er det ingen bonuser her. Så det er den endelige poengsummen du oppnår som teller. En tapt sjanse til å riste opp ting med noen uventede overraskelser.

Som du kanskje har gjettet, er det også power-ups å gjøre bruk av. Her kaster du ikke terninger, men oppsettet er det samme, og et tall mellom 1 og 8 blir tilfeldig valgt. Dette kan du så manipulere på ulike måter, for eksempel ved å ta en power-up som gir deg en ener og syv åttere, noe som gir deg en enorm sjanse til å komme deg raskt fremover, gå bakover (kanskje for å kjøpe det gullbrettet du ikke hadde råd til forrige gang) eller teleportere deg et sted. SMG Studio finner ikke opp hjulet på nytt på noen måte, og de stiliserte ikonene mangler fullstendig sjarmen til Marios kolleger - men bonusgjenstandene føles likevel både mer gjennomtenkte og morsomme enn de veldig bleke gjenstandene vi finner i det ellers utmerkede Sonic Racing: Crossworlds.

Men ... en tittel av denne typen krever selvsagt morsomme minispill for å holde deg underholdt - og heldigvis er det her spillet er på sitt beste. SMG Studio kan skilte med over 60 minispill, og vi vet fra Moving Out (og oppfølgeren) at de kan skape vanedannende spill ut fra enkle premisser. Og dette er noe de virkelig har omfavnet. Hvis jeg skal trekke en overordnet parallell til Mario Party-serien, er det en ganske åpenbar kloning, for det er tross alt noen dypere minispill her. Jeg synes alltid Marios minispill er på sitt beste når det er litt subtilitet og du kan holde på en stund, og her oppfyller de alle det.

Minispillene er litt dypere og i noen tilfeller (som for eksempel enhjulssykkelløpet) så vanskelige at mange knapt kommer i mål på første forsøk. Andre, som snøbrettrace, byr på den perfekte blandingen av dybde og tilgjengelighet, og blir bare morsommere jo mer du spiller. Andre idretter er utpreget slemmere enn sine Nintendo-kolleger, der det ofte kan bli uavgjort til slutt. Her er det ofte én vinner, noe som gjør det mer prestisjefylt og spennende.

Å vinne minispillet gir deg ikke bare flere sprett, men gjør deg også til den som skal begynne å spille runden (minispillene er som kjent først). Det betyr at en seier betyr mer, og ulempen med å alltid være sist forsvinner.

Totalt tilbys fire spillbrett å velge mellom, noe jeg spontant synes er i drøyeste laget. Jeg mistenker at det rett og slett var et kostnadsspørsmål, for det tar tid å lage baner med denne ambisjonen, og som sagt kan de også bygges om og har generelt litt mer interaktivitet enn i Mario Party. Hvis dette er en suksess, håper jeg SMG Studio vil være bedre enn Nintendo på DLC og gi ut flere baner og minispill (i tillegg til de åpenbare skinnene). For Lego Party er et spill vi kommer til å spille lenge, og hvis holdbarhet bare vil begrenses av når vi blir lei av innholdet.

Jeg kunne avrundet anmeldelsen her, men jeg vil benytte anledningen til å komme med litt mer ros. Det inkluderer grafikken, som er helt i toppklasse. Fargerik, pent presentert, knivskarp og med flotte effekter. Jeg vil også fremheve kommentatorene som jeg etter utallige runder ikke har gått lei av, og som tilfører et liv og en bevegelse jeg liker. Så er det fint at det er så mange skins å velge mellom. Jeg merker at selv voksne synes det er gøy å se gjennom hele utvalget før de bestemmer seg for å spille en klassisk 80-tallsastronaut med bart, en Ninjago-ninja eller kanskje noe Harley Quinn-aktig. Det er en liten ting som jeg tror betyr mer enn du kanskje tror, og som bidrar til å gi spillet et livlig og sprudlende utseende.

Så ... er Lego Party bedre enn Super Mario Party Jamboree? Kanskje ikke - men det er ikke så mye verre heller. Jeg vil si at SMG Studio på første forsøk nesten har klart å matche Nintendos uten tvil beste Mario Party-spill til dags dato. Det er basert på det grunnleggende Nintendo skapte, men det har nok av sine egne og, enda viktigere, enormt gode minispill for å holde deg grundig underholdt, og vennene mine har bokstavelig talt tigget om å spille dette de siste ukene, og jeg kan se hvorfor, det er øyeblikkelig lattermildt morsomt og mye moro å spille. Hvis vi bare får bonuser etter å ha fullført runder for litt mer spenning og noen ekstra baner, må Mario passe seg. Da har vi en ny partykonge i spillverdenen.