Life is Strange - Episode 1

Etter å ha flyttet for fem år siden returnerer atten år gamle Max til sin barndomsby for å gå på det prestisjefylte fotoakademiet Blackwell. Etter at hun er vitne til at en medstudent blir skutt oppdager hun at hun har en usedvanlig evne: Hun kan spole tilbake tiden.

Slik innledes første episoden av Life is Strange. Spillet er åpenbart inspirert av Telltale-oppskriften. Mye av spillet går ut på å velge hva du skal si og gjøre i forskjellige situasjoner, og valgene du tar påvirker historien. Imidlertid gir Life is Strange deg i tillegg muligheten til å skru tiden tilbake og endre valgene du har tatt. Dette gir deg alltid muligheten til å angre deg dersom en situasjon ikke utspilte seg som du tenkte. Det er en interessant tvist på sjangeren, men samtidig gjør dette at valgene du tar mangler tyngde.

Spolemekanismen brukes på flere forskjellige måter gjennom spillet. Noen ganger åpnes nye dialogvalg etter du har skrudd tiden tilbake, dersom du har lært noe nytt før du spolte. Andre ganger er det hindre du må komme forbi eller problemer du må løse som krever at du manipulerer tiden. Jeg ble tvunget til å tenke annerledes om problemer enn jeg ellers gjør, men for at mekanismen skal forbli interessant gjennom hele serien må Dontnod øke variasjonen.

I tillegg er spillet inkonsekvent på hvordan ulike ting blir påvirket av at tiden skrus tilbake. Max blir aldri påvirket, men noen ganger blir ting hun har gjort reversert, andre ganger ikke, alt ettersom hva som er gunstig for designerne. Dette skjer særlig i puslesekvenser hvor du må bruke spolemekanismen for å løse et problem. Jeg er altså splittet når det kommer til spolemekanismen. Den tvinger deg til å analysere situasjoner på nye måter, men samtidig kunne den vært bedre implementert.

Det jeg derimot vil gi Dontnod skryt for er hvordan de har knyttet spolemekanismen inn i historien. Max er forståelig skremt og er tvilende til sine evner, så hun bestemmer seg for å teste dem ut. Samtidig får spilleren satt seg inn i hvordan mekanismen fungerer.

Mye av første episode er satt av til disposisjon. Max har av og til flashbacks til en storm som hinter om at noe stort er i gjerde. En jente ved skolen er forsvunnet, og noen ønsker å innføre 1984-liknende tilstander ved Blackwell. Scenen er satt og mysteriene er introdusert, men selv om jeg var grepet innen slutten av episoden var nok introduksjonen i det tregeste laget.

Det bør også sies at tematikken i Life is Strange er forfriskende. Max' innesluttethet minner om filmer som Juno eller bøker som The Perks of Being a Wallflower, og er et tema som ikke ofte tas opp i spillmediet. Spillet tar opp hvor dritt det kan være å være tenåring, mobbing og alt, men samtidig noen av de positive sidene. Max er lidenskapelig interessert i foto (et gjennomgående tema i seg selv), og portretteres som en som følger drømmene sine. Det hintes også til at en karakter har PTSD, mens en annen er påvirket av narkotika. Spillet håndterer også disse temaene på en moden måte.

På den estetiske siden ser spillet nydelig ut, som malt med pastellfarger, paletten fylt med høstlige fargetoner. Max selv skriver i sin dagbok at høsten er den beste tiden av året. Musikken akkompagnerer denne følelsen utmerket. I en minneverdig scene i starten av spillet plugger Max et par øretelefoner i ørene, og all støy smelter vekk mens man går gjennom gangene på Blackwell.

På den tekniske siden er dessverre ikke Life is Strange mye å skryte av, noe som merkbart tar bort fra den sterke kunstneriske stilen. Mange teksturer er merkbart pikselerte, og særlig løvverk ser mangelfullt ut. I tillegg føles ansiktene til flere karakterer livløse, noe som ikke hjelpes av dårlig ansiktsanimasjon og leppesynkronisering. Sistnevnte er rett og slett elendig, noe som er synd da store deler av spillet er dialog. Det er umulig ikke å la opplevelsen bli påvirket av det.

Første episode av Life is Strange har overbevist meg om at serien har potensiale, men mye gjenstår ennå å se. Jeg har mange spørsmål jeg ser fram til å få besvart etter hvert som historien utvikler seg. Samtidig føler jeg at de må gjøre mer med spolemekanismen enn de har gjort til nå for at originaliteten ikke skal forsvinne. Sidene av spillet jeg misliker er heldigvis mest perifere, men jeg ønsker meg mer polering fra Dontnod. Men, om ikke noe annet, så er tematikken et friskt pust i spillmediet.