Det første Final Fantasy XIII-spillet ble kritisert fordi det var for lineært. Det fikk gode skussmål av anmelderne, men i etterkant har spillerne generelt sett vært lukne. Final Fantasy XIII-2 forsøkte å bøte på skaden, men det ble ikke storspillet man hadde håpet på. De japanske utviklerne forsøkte å åpne spillet mer, men de slet med å få alt til å passe helt sammen.
Alle rettet derfor oppmerksomheten mot det avsluttende kapitelet, Lightning Returns: Final Fantasy XIII. Det tok sin tid før det ankom, men etter en lang tøff motbakke har omsider Square Enix klart å levere et interessant rollespill som byr på mer action og føles friskt, samtidig som seriens tradisjonsrike røtter er bevart. Ettersom dette er den avsluttende delen er ikke oppgaven bare å redde verden.
Det er også en oppgave i seg selv å holde styr på plottet. Faktisk kan det virke som utviklingsteamet selv har slitt med å huske alt som har skjedd. Og det er ikke så rart. Når det har gått hundrevis av år siden det første spillet, er det vanskelig å forstå motivasjonen til figurene av og til. Samtidig er historien i seg selv spennende nok til å holde på interessen.
Lightning befinner seg midt i en ny krise, og hun er full av selvmedlidenhet. Etter å ha våknet fra krystallsøvn har hun tatt på seg rollen som verdens frelser. Hun må nå redde menneskeheten fra utslettelse på under 13 dager, og dette er kun mulig ved å gi de gjenlevende menneskene tilbake troen. Selv føles hun derimot tom innvendig. Hennes eneste motivasjon ser ut til å være å finne tilbake til sin sutrete søster, Serah.
Det høres kanskje litt rart ut, men historien holder meg interessert. På slutten av Final Fantasy XIII-2 sluttet tiden å gå, og folk sluttet derfor å bli eldre. Barn kan ikke vokse opp, men folk dør fremdeles av sykdommer, sult og voldelige konflikter. Selv så nære slutten klarer ikke de som har overlevd å stå sammen. Man befinner seg heller i et falskt paradis, som gir spillet en interessant og mørkere tone enn før. Dette er mest synlig i de valgfrie oppdragene, som vi gjennomfører selv om det ikke finnes noe tradisjonelt progresjonsystem her.
Oppgavene jeg gjennomfører varierer mellom å samle gjenstander, beseire fiender eller finne spesielle individer. Noen av disse er interessante, og en del andre er ganske kjedelige. Stemningen på den døende planeten er derimot veldig godt skildret. Vi vandrer gjennom en stor verden mens vi følger en tydelig, rød tråd.
Når det gjelder selve kampene fremstår disse som forvirrende ved første øyekast, men etter hvert som du kommer inn i spillet begynner du å sette pris på kampsystemet. Du velger mellom tre sett med kostymer, trylleformler og våpen, og bytter mellom dem etter eget ønske i kampens hete. Det er lønnsomt å ha varierte sett, ettersom fiendene tas av dage ved å finne hver skapnings svake punkt. Du kastes dessuten inn i plenty av kamper, og det kan være lurt å spare de kraftigste trylleformlene dine til du møter sterkere fiender. Et system som først virker komplisert og rotete viser seg faktisk å være både enkelt og logisk.
Det største problemet jeg har med Lightning Returns: Final Fantasy XIII er spillmotoren. Det er åpenbart at den ikke var designet for et open world-spill. Det er også tydelig at tanken om å fortelle en historie som strekker seg over hundre år vært krevende for utviklerne, da fortellingen er litt for rotete og utydelig. Du kommer til å puste lettet ut når det er over, men samtidig vil du også kose deg masse underveis.
