Lineage II: The Chaotic Chronicle

Lineage er verdens mest populære MMORPG, med nesten 4 millioner abonnementer. Utviklerne har dermed utrolig mye penger mellom hendene, og satser med oppfølgeren Lineage II på større nedslag i vesten.

Det aller viktigste, og mest umiddelbart merkbare først: Lineage II er basert på Unreal-motoren. Det gir en solid og pålitelig plattform, og Lineage er et stabilt og «bug-fritt». Spesielt tidlig i spillets livssyklus er dette et viktig poeng - de fleste MOG-spill er nesten ikke spillbare ved lansering. Men Lineage II oppfører seg utmerket. Her er det rask loading, utmerket nettverkskode med liten eller ingen lag og svært stabile servere som bare sjelden sparker folk. Fra et teknisk perspektiv må Lineage sies å være solid.

Lang i tanna
Teknisk innovativt er det imidlertid slett ikke. Unreal-motoren er en stødig gammel sliter, men etter hvert ganske lang i tanna. Det utgis fremdeles supre nye unreal-baserte spill, for eksempel det utmerkede Unreal Tournament 2004 hvor motorens eksisterende fordeler har blitt finpusset og dratt enda lenger i samme retning.

I tilfellet Lineage II er imidlertid unreal-motoren forsøkt dratt videre i helt andre retninger, retninger som ikke alltid kler den gamle traveren så godt. Unreal er i bunn og grunn en førstepersons skyter. Lineage II er det stikk motsatte: et tredjepersons-perspektiv RPG med sykliske auto-attacks hvor kvikke reaksjoner og taktikk spiller liten rolle. I en FPS er det naturlig å bruke piltastene eller WASD for å styre figuren omkring, her må man klikke på bakken dit man skal løpe. For det er som kjent bransjestandard i MOG-genren. Skal man være slem, kan man si at teknisk sett har utvikler NCsoft tatt et litt gammelt, men velfungerende og originalt spill, og tvangs-mutert det til noe som er mest mulig likt ShadowBane, Dark Age of Camelot, Asherons Call og alle de andre massive onlinespillene.

Flate karakterer
En vanlig innvendingene mot Lineage II er mangelen på dybde i spesialtilpasning av karakterene. Man velger først mellom fem raser - menneske, ork, dverg, alv og skyggealv. Dertil kan man stort sett velge mellom to kjønn (kun kosmetiske forskjeller) og to start-profesjoner: kamp-basert eller magi-basert. Så langt, så godt. Men så oppdager man at man bare har tre frisyrer og to ansiktsmodeller å velge mellom - og selv de alternativene er klin like. Dette høres kanskje ut som dill og pirk, men faktum er at hele spillet befolkes av modeller praktisk talt er umulig å se forskjell - om det ikke var for de stygge maskinskrevne navnene som svever over hodene deres, da. Karakterer i Lineage II mangler kort og godt individualitet. I dagens MOG-marked er vi langt bedre vant enn dette.

Manga mania
Selv om modellene mangler individualitet, mangler de slett ikke personlighet. Alle modellene er som klippet ut av et manga-blad eller anime-serie. Gutta (uansett rase) er alle kjekke, ser heroiske ut, har moderne og fargerike frisyrer og befinner seg tilsynelatende i tenårene (unntatt den mannlige dvergen). Det samme gjelder jentene, som har enorme øyne og like overdimensjonerte proporsjoner i brystpartiet. De mannlige Orkene ser ut som en krysning mellom Hulken og den mannlige supermodellen Marcus Schenkenberg. De kvinnelige menneskene ser ut som Sailor Moon. Ofte går anime-preget over i det fullstendig bizarre. For eksempel ser den mannlige Dvergen ut som Sven O. Høiby i Gimli-habitt. Kvinnelige dverger, derimot, ser ut som, tja, de ser egentlig ut som Sailor Moon de også. Aller mest oppmerksomhet får de kvinnelige skyggealvene. Ikke bare er de utstyrt med absurd store bryster og melkehvit hud, de løper også tvekroket omkring i særdeles urealistiske lærtrikåer. Disse anemiske og ekshibisjonistiske alvedamene kjøper trolig alle klærne på postordre og har tragisk nok bare har én katalog på deling - den fra SadoMaso Fetisjartikler AS. Skyggealv-damene er rett og slett sinnsykt porno, i den grad at jeg synes spillet blir spekulativt. Men halvnakne pornoalver skader vel neppe salget, samme hvor lav teksturoppløsningen er eller hvor begrensede animasjonene virker.

Spiller mot spiller
Uansett er et spill er mer enn det kosmetiske. Lineage II dreier seg først og fremst om PvP (player versus player conflict). Timene med levelling på start-øyene er først og fremst en innføring i hvordan alt fungerer før man legger ivei til fastlandet for å sloss mot andre spillere. Det er gjort unna på få timer å «levle» opp til kampdyktig nivå, spesielt om man har noen kompiser å jakte med. Det er også greit med quests og andre oppgaver å finne, hvilket gjør at man ikke mister retning og lurer på hva man skal finne på.

Nettkafe-spill
Det opprinnelige Lineage ble i stor grad en suksess på grunn av spillets store «nettkafe-vennlighet». I Korea og mange andre asiatiske land er spillkafeer veldig vanlig; spillere slenger typisk innom for å spille en time eller to. Det blir veldig likt å gå på pub; den viktigste forskjellen er at man i stedet for å drikke øl spiller Counterstrike, Warcraft eller Lineage. Ofte er hele nettkafeen medlemmer i samme klan, og på lørdag eller søndag samles troppene for å erobre en festning fra erkerivalene.

En slik spillkultur finnes ikke i Vesten. Her «liker» vi å sitte å kløne med onlinespillene våre i timesvis; «vi» elsker item crafting, endeløs levelling og ikke minst - vi er langt fra så ihuga på PvP. Lineage II er, til forskjell fra de vestlige massive onlinespillene (med vekt på massiv) en lettbent liten sak som det går kjapt å komme seg inn i og som det er morro å spille i noen timer i gangen - kanskje en gang i uka. Spillets kommunikasjonsmuligheter, chatvinduet, er slett ikke bra i det hele tatt, men om man sitter ved siden av noen eller bruker TeamSpeak spiller jo det ingen rolle. Mulighetene for å skape karakterer med unikt utseende, for å «crafte» gjenstander eller å fylle andre sosiale roller er ikke-eksisterende. Programvaren går utmerket også på halv-gamle maskiner, men selv på høyeste setting blir Lineage II aldri noen fryd for øyet. Som rollespill har Lineage II svært lite dybde å skilte med.

Beleiring og klanarbeide
Det er først og fremst PvP og ikke minst beleiringssystemet som gjelder. Blir man med i en god klan og får deltatt i noen beleiringer er det lett å bli hekta. Resten av spillet er det imidlertid så som så med. Det meste har vi sett før, og ofte både penere og mer elegant utført. Lineage II er oppfølgeren til tidenes så langt mest økonomisk vellykkede onlinespill. Men i den beinharde konkurransen i denne genren, når ikke oppfølgeren halvveis opp på treet engang. Det blir et av mange dusin generiske fantasyspill som går ut på å «levle» opp, drepe teite monstre og sanke gull for å kjøpe enda bedre utstyr. Levler du nok, blir du konkurransedyktig i PvP. Egentlig er ikke Lineage II spesielt gøy, ikke er det lekkert utført og ikke bringer det noe nytt til bordet. Det er lite å fryde seg over, og med tanke på konkurransen i genren, spesielt fra spill som er like om hjørnet, er det liten grunn til å investere tid og fritid i Lineage II.

Merknad: Lineage II er i skrivende stund ikke lansert på det europeiske markedet, man kan kjøpes og lastes ned online fra utgiver PlayNC's nettsted www.plaync.com.