Loco Roco

"Pocaratja am bernee, pocareef tjika darie tree ..." synger de små stemmene mens en ekstremt funky gitar og et par klappende hender legger rytmesporet. Jeg er på vei over en gressplen i jakten på blomster. Blomstene skal gjøre meg bitte litte granne større enn jeg allerede er. Med et lykkelig smil om munnen presser jeg vekselvis høyre og vestre skulderknapp for å tippe den verdenen min lille uformelige, oransje Loco Roco lever i. Etter et par hopp og en liten trilletur når jeg den røde blomsten. Jeg eter den grådig. Plutselig har jeg fordoblet min vekt og jeg er litt nærmere å ha reddet hjemlandet mitt fra en faretruende sort masse. Ti minutter seinere har jeg rundet 18 blomster, blitt transportert gjennom sluser, over klippeavsatser og gjennom smale rør. Men jeg har bare sett hele første bane. Spillet regner ut poengene mine, håner meg for ikke å ha funnet hele brettet og presser mitt ego så hardt at jeg trykker restart. Jeg skal finne resten av brettet. Dermed basta.

Loco Roco er et ekstremt vanedannende puzzle. Intuitivt, enkelt og blodig vakkert. Ideen er kanskje ikke helt ny, jeg kan i hvertfall huske å ha spilt noe liknende i Yoshi Topsy-Turvy, men der Nintendo aldri fikk avfyrt raketten og levert noe skikkelig holdbart, har Sony truffet midt i blinken. Loco Roco tiltaler alle. Kjæresten min har spilt det, min elskede sønn forelsket seg straks i det, og selv har jeg falt pladask for de små nusselige oransje, rosa og blåfargede Loco Rocoene. Og hvorfor ikke? Loco Roco leter ikke etter en unnskyldning for å bruke alle knappene på PSP-en, det dynger deg ikke ned med undermenyer eller kompliserte analoge mekanismer som skal mestres for å komme noen vei. Alt det ber deg om er å tippe den verdenen vesenene bor i, enten mot høyre eller mot venstre. Resten klarer den lille klumpen. Fra tid til annen må du dele deg i mindre deler, men det er også det lengste spillet går i å kreve noe av deg. Nettopp det gjør Loco Roco så inni granskauen tiltrekkende. Alle kan spille det, på sin egen måte.

Selv er jeg en irriterende perfeksjonist som ikke kan legge hodet ned på puta før hver minste ting er funnet. Det gjorde Loco Roco til et mareritt i over en uke - om enn et hyggelig mareritt. For mens Loco Roco egentlig kan gjennomføres på en eneste dag, stort sett bare ved å tippe den little gule klumpen til høyre eller venstre, så er det først når hele landskapet utforskes med millimeter-nøyaktighet at spillets sanne vesen viser seg. Sonys puzzle-perle er fylt til randen med hemmelige huler, små og nærmest ugjennomtrengelige passasjer, usynlige murer og gjemte bonusting. Noen av dem er også plassert sånn at du såvidt kan se dem, men ikke har noen anelse om hvordan du noensinne skal få tak i dem. Når du så lærer nyansene i styringen og begynner å komme deg rundt i landskapet for alvor, hoppe fra plattform til plattform og svinge deg i frodige lianer, så kan du ganske enkelt ikke legge det fra deg igjen. Loco Roco blir et spill som trekkes fram selv i familieselskapet eller barnedåpen. Selv om det tidvis er så vanskelig at du har lyst til å pælme hele PSPen gjennom et vindu.

At Loco Rocos bilde- og lydside også er blant de sterkeste jeg har opplevd på mange år gjør spillet enda bedre. Fra de glinsende snø-landskapene til de frodige grønne engene og til de krokete, døde trærne og den illevarslende røde kvelds-himmelen er Loco Roco et mindre mesterverk. Glem bump-mapping, utallige lyskilder og fotorealisme, alt det er kastet over bord til fordel for et uforglemmelig glansbilde av klare farger og skarpe konturer. Musikken er også et kapittel for seg selv. Det ene øyeblikket er lydsporet funky, upbeat og dansbart, og i det neste uhyggelig med klagende skrik og hånlig latter. Og bare et par brett seinere er det dempet, drømmende og nærmest utydelig. Alle melodier bæres frem av barnestemmer som synger deg gjennom oppgavene på et sjarmerende finnepåspråk. Deles klumpen din i flere deler blir koret til en real kakofoni av barnestemmer. De har tenkt på alt, og jeg elsker det.

Loco Roco har også muligheten for å bli en total landeplage, et slags spillvirus. Det ferdige spillet har ikke mindre enn to demoer, som fritt kan gis videre til venner. Og disse kan overtale hvemsomhelst til å kjøpe spillperlen.

PSPen har lenge blitt utskjelt, ikke minst fordi mange har savnet noe som kunne gjøre maskinen nødvendig, noe mer enn en lommeversjon av et spillene man allerede har stående i PS2-hylla. Med Loco Roco får vi akkurat det. Vakkert, vanedannende, risikofylt, ekstremt veldesignet og aldeles fremragende. Loco Roco er fantastisk.